Operavandring med litt for mye vandring

Opera til folket jobber med å formidle opera til et bredt publikum. De arrangerer «Opera for barna», «Operapub», «Lørdagsopera» og årlige «Oslo Operafestival» – første gang arrangert i 2006. De holder til i Gamle Raadhus Scene ved Christiania torv og følgelig finner feiringen av Christianias 400-årsjubileum sin naturlige plass i Operafestivalens program. Hedringen tok de på alvor: på dagen 27. september bød de på gratis utendørs operavandring rundt i Kvadraturen, og til anledningen hadde de bestilt flere verker som tematiserte Christianias historie.

Jeg applauderer initiativet. Det kan være en byrde å bestille ny musikk, en potensiell kjepp i hjulet som titt og ofte kan dra planlegging og realisering ut i evigheten: det krever finansiering og ofte ekstra organisering. Her var derimot tre av fire seksjoner dedikert til det nye, med urfremføringer av Bjørn Kruse, Marcus Paus og Solveig Sørbø. Komponistene hadde slått seg sammen med en rekke kjente forfattere, her i rollen som librettister for korte operamonologer: Lars Saabye Christensen, Ketil Bjørnstad, Kate Pendry, Maria Kjos Fonn, Trond Olav Svendsen og Catherine Blaavinge Bjørnevog. Julie Sofie Storemyr stod for regien som vevet hele opplegget sammen.

Historier fra torvet og Logen Startskuddet gikk ved Christiania torv. In medias res åpnet konserten med Bjørn Kruses og Lars Saabye Christensens verk Christiania. Tenor Robert Skovly skar seg gjennom publikumsmassen på omtrent 30 personer, utkledd som Christian IV, mens pianist Stefan Ibsen Zlatanos ventet på «scenen» – uteplassen ved Cafe Celsius – med et el-piano tilkoblet en liten bærbar høyttaler. Verket tok utgangspunkt i Christian IVs proklamasjon «Her skal byen ligge!», hvor han etter sigende skal ha pekt på Christiania Torv denne septemberdagen i 1624. Dette scenariet ble utbrodert i en kort og kraftfull 4-minutters monolog, majestetisk, artig oppstyltet og badet i operapatos, dramatiske kurver og store håndgester. Den uproporsjonale balansen mellom drama og durata gav det et tilsnitt av ironi. En ouverture med glimt i øyet, som satte en lett og ledig stemning for vår videre vandring.

Etter en kort velkomsttale av Gjøril Songvoll, konferansier for kvelden og daglig leder for Opera til folket, bar det videre. Musikerne og arrangørene pakket ned musikkutstyret og gikk sammen med publikum ned til Gamle Logen et steinkast unna. Man går saktere i flokk. I tillegg fulgte opprigg. Ibsen Zlatanos var akkompagnatør gjennom hele vandringen, og el-pianoet måtte kobles opp, noen kjappe klunk for å sjekke lydnivået måtte til, og så litt famling og noen blikk mellom musikerne – «Har vi øyekontakt? Står vi rett?».

I mellomtiden gav Marcus Paus en kort introduksjon til neste verk, skrevet av ham selv. Foran døren til Gamle Logen med tekst av Ketil Bjørnstad, handlet om Camilla Wergelands (senere Collett) møte med Ole Bulls musikk og person på dette selvsamme stedet en gang på første halvdel av 1800-tallet. Teksten kretset rundt Camillas drømmerier, henført etter møtet med Bull, og hun meddelte at hun «burde mye heller hett Madam Bull». Wergeland var til stede på konserten i virkeligheten, men resten er Bjørnstad-fiksjon. Et vakkert tablå ble skissert: på hver sin side av pianoet stod sopran Sofie Nesje Enger og fiolinist Bjarne Magnus Jensen. Enger uttrykte det drømmende, søkende – Camillas følelser. Jensen spilte inderlige og virtuose gester – Ole Bulls makeløse felespill. De vevdes sammen i duetter og skiltes i vekselvise soloutsagn, limt sammen i tidvis skjør, tidvis kraftfull pianoklang og sitater fra Sæterjentens søndag. Et slitsomt antall modale akkordvendinger med metningstoner kjevlet dessverre ut sårt tiltrengt motstand og ga meg assosiasjoner til filmmusikk.

Allikevel syntes jeg koblingen mellom musikk, det visuelle, det tekstlige og det historiske gav verket substans i konteksten. Jeg vil også trekke frem Engers klangregister, følsomme formidling av tekst og teatrale karakter som spesielt passende. Når verket klappes av og konferansier Songvoll erklærer: «Se! Ny musikk trenger ikke å være utilgjengelig», sukker jeg smått oppgitt. Kan vi la være med denne forenklingen? Jeg synes det kaster et uheldig lys over Paus’ virke å definere det som tilgjengelighetsmusikk. Tilgjengelig for hvem? Hva består «tilgjengelig» musikk av? Og hva er i så fall utilgjengelighetsmusikk? Dette skaper et kunstig og reduksjonistisk skille som tar fokus bort fra komponistens og verkets autonomi.

Ariedryss på Bankplassen Musikken ble pakket ned. Vi fortsatte til Bankplassen, bare noen få steg unna, og vi vandret samtidig inn i den veletablerte kanonen, med arier fra kjente og kjære operaer: «Barberen» fra Rossinis Barberen i Sevilla, «Oskars arie» fra Verdis Un ballo in maschera, «Tombe degli avi miei» fra Donizettis Lucia di Lammermoor, «Seguidilla» fra Bizets Carmen, og «La donna è mobile» fra Verdis Rigoletto. Med tanke på hvor direkte forankret de forrige verkene var til sted og historie, fremstod koblingen her mindre interessant. Vi fikk vite at disse operaene hadde norgespremiere i Christiania Theater, som en gang lå ved Bankplassen. Utover dette virket valget av arier vilkårlig, og det opplevdes litt som en mulighet for å briljere, nærmest som en showcasefor de unge sangerne som er elever eller ferske avgangselever fra operalinjen ved KHiO.

Jeg har lite å utsette på prestasjonene deres. Trass i noe manglende egenart holdt de et teknisk høyt nivå. De leverte i den milde høstkulden, innpakket i høstjakker, skjerf og ullen byklang. Tenor Jonathan Bjørnseths fortolkning av Donizetti skilte seg aller mest ut i ariefesten, med uanstrengt dybde og kjerne i klangen og en inderlighet i uttrykket. Kunne man spart seg for «La donna è mobile»? Det er en så utslitt og utbrukt arie at selv operakjennere ikke klarer å riste av seg pizzareklame. Jeg er sikker på at et hvilket som helst publikum hadde tålt mer motstand og variasjon enn dette.

Kaos i bakgården Siste stoppested: Garmannsgården, fem minutter unna Bankplassen. Nok en runde masseforflytning, rigging og minilydsjekk. Her var koblingen mellom opera og byhistorie tynn: Gamle Raadhus Scene var Christianias første rådhus, og som følge av plassmangel tok Garmannsgården etter hvert over som rådhus. I denne trivelige, urgamle brosteinsbakgården var vi igjen tilbake i samtidsmusikken og fikk presentert en lang rekke verk. Litt for lang, for når vrimmelen av ny musikk var like mangslungen som regnet av operaklassikere i forrige del, var det vanskelig å henge med i svingene. På et par minutter gav regissør Storemyr en heftig dose muntlig informasjon om tekst, handling, kontekst og forfattere for alle de påfølgende innslagene. Det ble for mye på for kort tid og for uoversiktlig, for det var hverken utdelt program, info eller librettoer til vandringen.

Vi fikk høre to utdrag fra Solveig Sørbøs opera Heroin Chic med libretto av Maria Kjos Fonn, som gav ut roman med samme tittel i 2020. Første utdrag var for ensemble bestående av vokalkvartett, piano, fiolin og trekkspill etterfulgt av en kort arie sunget av mezzosopran Mathilda Goike. Dårlig lydbalanse, bystøy, tettpakket orkestrering og famlende linjeføring gjorde det vanskelig å skjønne hva som ble sunget. At vi ikke ble servert en kontekst for utdragene gjorde det ikke lettere. Det jeg klarte å hale ut av teksten var at denne musikken, pent bløtlagt i mollklang, modalitet og ostinater, må ha handlet om rusproblematikk. Jeg klarte derimot ikke å trekke noen videre linjer til byhistorie eller Kvadraturen. Muligens gikk jeg glipp av noe viktig her, for på konsertens nettside stod det at sekvensen utdragene er hentet fra, «er tett knyttet til denne delen av byen», uten noen nærmere spesifisering av hvordan.

De tre siste verkene, igjen signert Paus, vendte fokus tilbake til byen. Fanfareaktige Kristiania med tekst av Trond Olav Svendsen forestilte (nok) en monolog av Christian IV –denne gangen for to sangere. I Firestartermed tekst av Kate Pendry, hadde Sofia Enger rollen som Sissel Nilsdatter, en av kvinnene som ble beskyldt for å ha startet bybrannen i 1624. Det siste verket, Kvadraturen 2424, var for vokalkvartett og vekslet mellom engelsk og nynorsk, og det var en slags fremtidsdystopi over Oslo med tekst av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Verkene til Paus, tross solid håndverk og form, manglet her den sterke koblingen mellom musikk, tekst og teatralitet som vi fikk utenfor Logen, der glimt i øyet og inderlighet gikk hånd i hånd. Tilbake stod altfor entydig musikk, utmeislet som forslitte arketyper. Første verk var et svulstig, majestetisk bad av lydisk dur-klang og i det rapsodiske andre verket klarte jeg ikke å skru av assosiasjonene til det kjente temaet fra The Exorcist-filmen, når et tilbakevendende molltema i piano gynget frem og tilbake på en bordun. Ellers bød det på noen mørke fritonale gester, aggressive repeterte toner og ekspressiv sang. Det siste verket led av ubesluttsomhet i vekslingen mellom modalitet og tonalitet, istrødd kromatiske vendinger og stablinger av kvartintervaller her og der.

Mye potensial Operavandringen var åpenbart gjennomført på et begrenset budsjett, med få ressurser og et lite mannskap som jobbet iherdig for å få det hele til å flyte. Den var gratis og la opp til en uformell setting, med en del prat, godt humør og oppfordring fra scenen til å «bli kjent med sidemannen mens dere går til neste sted!». Tross omstendighetene tror jeg allikevel det hadde vært mulig å oppdrive et bedre lydanlegg for pianisten og et lite programhefte for publikum. Kanskje hadde det også holdt med færre verker. For eksempel om vi bare fikk ett verk til av Marcus Paus på siste stoppested, og at vi heller fikk en fjerde komponist på banen for større variasjon i uttrykket. Jeg kunne også levd med mindre besetning og heller blitt godt kjent med stemmen til et par av sangerne uten at det hadde blitt ensformig. Jeg tror slike grep kunne vevd sammen opplegget bedre, gitt mer fokus og etterlatt et sterkere inntrykk.

Jeg skulle så gjerne sett dette utfolde seg i en mer profesjonell sammenheng, der musikerne slapp å bære musikkutstyr fra sted til sted og der selve vandringen kunne vært utnyttet kunstnerisk – kunne jeg fått opera på vei til neste stopp også, kanskje? Kvadraturen er hverken særlig travel eller trafikkert. Mulighetene er absolutt der. Jeg berømmer allikevel initiativet og tar det som det det er: et prøveprosjekt, et eksperiment, en skisse. Så håper jeg det ikke er siste gang et slikt opplegg finner sted, og at Opera til folket tar opp tråden og utvikler operavandringskonseptet videre. Gjerne med enda mer nyskrevet musikk. Gjerne med enda større spenn i kunstneriske uttrykk.