Om hudfarge som estetisk virkemiddel

2016 begynte med at jeg mistet en jobb på grunn av hudfargen min.

Jeg ble i fjor sommer forespeilet en rolle i et utviklingsverksted ved Dramatikkens hus, av dramatikeren som var tildelt verkstedet. Senere endret prosjektet seg, som jo prosjekter skal gjøre, og regissøren foreslo å hyre et cast utelukkende bestående av skuespillere med minoritetsbakgrunn. Hun mente at dette ville kommentere teksten på en spennende måte, og gjøre den mer dagsaktuell. Dette utelukket så klart min deltagelse, jeg har riktignok en farmor fra England, men det kvalifiserer neppe som minoritetsbakgrunn. Og antagelig enda viktigere; jeg har et veldig «norsk» utseende, all den tid man skal definere hva et «norsk» utseende er (noe i retning av blond og hvit i huden, antar jeg?). Uansett, sånn er det, teater er en visuell kunstform, utseende på skuespillerne har noe å si for uttrykket.

Selv om jeg ikke ble engasjert som skuespiller, fikk jeg delta på verkstedet som regiassistent. Hudfarge og etnisitet ble naturlig nok diskutert en del, og det kom fram at ingen av de skuespillerne som endte opp med å jobbe i verkstedet, definerte seg selv som medlemmer av en minoritet. Tvert imot var de alle særdeles «norske», og ønsket å bli behandlet deretter når de søkte om jobb. Ingen av dem ville at hudfargen deres skulle tillegges betydning når de ble tildelt roller.

At hudfarge er et virkemiddel som brukes i historiefortelling for å si noe om identitet, estetikk eller samfunn, eller noe annet, er kanskje helt legitimt, og ikke særlig fruktbart å fornekte eller motarbeide. Men det kan brukes på hvert fall to forskjellige måter. Man kan problematisere hudfarge ved å problematisere hudfarge, eller man kan problematisere hudfarge ved å ikke problematisere hudfarge. Jeg synes det er veldig befriende når for eksempel Det Norske Teatret bruker sine elever fra utdanningen Det multinorske helt uten å legge vekt på hudfargen eller etnisiteten til skuespillerene. I Kven er redd? denne vinteren spilte for eksempel Sara Khorami dattera til Frode Winther og Ulrikke Hansen Døvigen, to veldig «hvite» skuespillere, uten at dette på noen som helst måte ble kommentert. Slik bidrar Det Norske Teatret til å avproblematisere hudfarge. Til å peke mot en fremtid hvor hudfarge faktisk ikke har noe å si. Nettopp ved å demonstrere det på scenen. Da tenker jeg at man bruker hudfarge på en konstruktiv måte, om man i det hele tatt har vært bevisst på å «bruke» Khoramis hudfarge til noe.

Nå betyr jo ikke det at man skal ignorere eller la være å fortelle historiene hvor hudfarge faktisk har noe å si. De historiene må også fortelles, og hvis trekk ved skuespilleren som for eksempel hudfarge er avgjørende for å få fram budskapet, må selvfølgelig dette vektlegges. Men man bør kanskje være litt varsom med hvilken virkelighet man insisterer på, ellers står man i fare for å forsterke problemet man ønsker å fjerne. Ved å insistere på å si at hudfarge er problematisk, bidrar man til å holde oss i tankefengselet hvor man er så oppmerksom på hudfarge at instinktet blir å alltid se hudfarge før personen, ikke fordi man vil det eller er ubevisst eller rasist, men fordi man kulturelt er drillet i det.

For hvilken fremtid jobber vi egentlig for? Er det ikke for et samfunn hvor ethvert individ blir møtt med et nysgjerrig blikk som ikke har gjort seg opp noen kjapp mening basert på antagelser om sammenheng mellom utseende og hvem du er? Dette er kanskje en utopi, men jeg mener at Det Norske Teatret faktisk makter å demonstrere, og lære opp sitt publikum i, denne virkeligheten når de bruker hudfarge som de gjør.

Neste steg er kanskje å behandle kjønn på samme måten?