Om å booke israelske toppnavn

– Den vestlige koreografihimmelen har to stjerner, Anne Teresa de Keersmaeker i Brussel, og Ohad Naharin i Tel Aviv. Det sier Jean Paul Montanari på Montpellier Danse. The New York Times kaller ham «en av verdens mest fascinerende dansekunstnere». Naharin har vært stjernen i Batsheva Dance Company siden 1990. Ikke bare har danserne der en internasjonalt sett helt egen standard for presisjon og kreativitet satt ut i livet – forestillingene berører og ryster på en måte som ingen matcher.

Bærum Kulturhus henter med dette for fjerde gang Naharins arbeid og Batshevas dansere til turné i Norge. Vi ser det som en viktig oppgave å kontinuerlig bygge et norsk publikum for en ledende kunstner som Naharin. Det er kanskje viktigere enn noen gang. Det er et verk med verdensry som kommer til Kristiansand og Sandvika denne uken. Vi setter det opp med glede, men det er ikke gitt at et scenehus som kunne valgt «bare» å være kommunalt, velger seg slike oppgaver.

Denne mannen har noe å lære oss alle. Selv antyder han det slik (gjengitt av det franske magasinet Liberation.fr): – Du vet, denne tilstanden man er i når man ser på en katt som hviler? Det er denne tilgjengeligheten som tillater oss å lytte dypt etter kroppens følelser. Mye av Naharins posisjon stammer fra hans søken etter hva som skjer utenfor kontrollen. – Hvilke muskler brukes når vi slipper taket? Hva oppstår i det rommet vi ikke er oppmerksomme på – når vi lar oppmerksomheten vandre dit? Slik har han funnet (opp) dansespråket gaga. Når dansekompaniet underviser i gaga, hjemme i Tel Aviv, eller, som denne uken, i Norge i forbindelse med turnébesøk her, møtes de av dansere og yoga-fantaster i kø for å få plass.

Naharin, og kompaniet, møtes også ofte av propalestinske demonstrasjoner, på sine verdensturnéer. Blir Naharin trøtt av det? Hvis så, stopper det ham ikke fra å besvare boikottkrav og spørsmål om Israel. Og anti-Israel-demonstrasjonene? De stiller verden over blant annet fordi Batsheva mottar statsstøtte i hjemlandet Israel. Å være kunstner fra Israel er aldri upolitisk, heller ikke for dem som ønsker seg fri fra svart-hvite forestillinger. Noen grupper tar til orde for boikott av kompanier som hans eget:

– Boikottrusler, det er litt som mygg på soverommet, det er ikke behagelig. Men en avlysning er ikke det dramatiske her. Det virkelig dramatiske, det er de okkuperte områdene. Det er at mennesker fra ett og samme land ikke har de samme rettighetene, og å kjenne at det ikke finnes noen vilje til å fikse det, sier Naharin til Liberation.fr, og understreker med det at han ikke fremmer staten Israels politikk.

Forestillingen Venezuela tar ikke stilling i noen konflikt, men det brukes flagg på scenen. Og stykket handler ikke om det virkelige landet Venezuela. Jeg opplever at Naharin i sin nye forestilling fjerner seg noe fra sitt tidligere abstrakte dansespråk, til å åpne for fortolkninger av hans eget land Israel.

Men aller mest er dette moderne dans i verdensklasse, med flere lag av historier, stemninger og en feiring av skjønnhet, og jeg er stolt av å ha en programstab som har gitt norsk publikum mulighet til å bli kjent med Naharins viktige og vakre verk. Jeg ser det som vår oppgave, og det mest konkrete svaret et scenehus kan gi i debatten om kulturens rolle i en polarisert verden. Vi bygger broer. Det gjør kunstnere som Naharin også. Men han vil nok helst at du skal oppleve den selv, og gå skrittene over broen, framfor at det males på et banner eller en rask, politisk løpeseddel.

Morten Walderhaug, Kulturhussjef Bærum Kulturhus