Nora som symbol

Jeg så en gang en versjon av «Et dukkehjem» som fikk meg til å tenke på Nora som metafor for borgeren, Torvald for staten. Jeg vet ikke om det var hensikten. Tidligere samme dag hadde jeg spurt regissøren hvordan hun i sitt arbeid vektet samfunnsaspektene i stykket mot det mellommenneskelige og det individuelt psykologiske. Sanaz Bayan svarte slik en iransk teaterkunstner med ønske om å fortsette å arbeide i Iran vel måtte svare: Hun så «Et dukkehjem» som et ekteskapsdrama, en historie om to mennesker og deres valg. Samfunnsforholdene var ikke det som interesserte henne.

Nastaran Pikano – skuespilleren som var Bayans Nora – er ikke blant de Noraer som er å se i Nasjonalbibliotekets sommerutstilling «Nora Around the World». Her er mange andre. Ofte er kostymene det tydeligste tegnet på hvor hun kommer fra: Nora i bunad og Nora i salwar kameez, Nora i korsett og krinoline, Nora i kneppejakke, Nora i kanga og Nora i kimono. Her er Nora fra Cuba og Nora fra Kina, Nora fra Syria og Nora fra Mozambique, Nora fra Canada og Nora fra Danmark. Her er kjendis-Noraene: Pernilla August, Claire Bloom, Lily Rabe, Jane Fonda, Liv Ullmann. Og her er Noraene fra teaterkompanier de færreste i Norge vil ha hørt om: Ipusen Mori Mitsuya Yaku i Japan, Nanzikambe i Malawi og Centrepoint Theatre på New Zealand. Gjennom teaterplakater, programmer, fotografier, filmklipp, presseklipp og tegninger fra bibliotekets samlinger presenteres rollefiguren gjennom ulike skikkelser, fra de aller første oppsetningene og fram til i dag. Nora i 1879, Nora i 1958, Nora i 1998, Nora i 2016. Ibsens originalmanus og hans notater til stykket står utstilt i monter, det samme gjør et utvalg oversettelser, bare noen av alle dem som er gjort av stykket; «Et dukkehjem» på bosnisk, bengali og blindeskrift, jiddisk, italiensk og indonesisk, på polsk, russisk og latvisk.

Det er den politiske Nora som er vektlagt i bibliotekets utstilling. Kvinnesaksforkjemperen. Frigjøringssymbolet. Alt som angår teatersyn, estetiske perspektiver, dramaturgiske valg og kunstneriske kvaliteter må den besøkende selv lese ut av plakater og programmers gjengivelser av kostymer og scenografi. Nora-skikkelsens sosiale påvirkningskraft og betydning er det som er kommentert og understreket, i teatertradisjonen og i dagens teater.

På informasjonsplansjer opplyses det om at sosialt opprør alltid har fulgt teaterstykket. Den besøkende får beskjed om at ordet «noraisme» i Kina er synonymt med feminisme, og at en versjon kalt «Independence Day» i 2003 ble vist i Zimbabwe. På norsk og engelsk blir George Bernard Shaw – som biblioteket kaller Bernhard – sitert på at Ibsens påvirkningskraft i det viktorianske England tilsvarte «tre revolusjoner, seks korstog, et par fremmede (og med det mente han nok utenlandske, all den tid han skrev «foreign» og ikke «alien») invasjoner og et jordskjelv».

At Nora gjennom teaterhistorien er blitt brukt som symbol, for kvinnefrigjøring, for likestillingslovgivning, for retten til skilsmisse og egen, uavhengig økonomi – er et faktum, og det gjelder langt fra bare Nasjonalbibliotekets utstilling. At hun også er blitt brukt for å sette søkelys på relaterte problemstillinger- vold i hjemmet, betydningen av en utdannelse, omsorgsfordeling ved samlivsbrudd, økonomisk korrupsjon – likeså.

Når en figur eller en sak gjøres til symbol blir den allmenngjort, men samtidig innskrenket. Det mangfold av tolkninger som allerede er gjort og tolkninger som en gang kan gjøres blir redusert til en enkelt, felles betydning. Slik settes dramaet i seg selv – forandringene, utviklingen, brytningen og bevisstgjøringen gjennom konfrontasjonene med de andre, kort sagt, alt som vekker interessen for skikkelsen til å begynne med, og alt som gjør den kjent nok til at den kan bli forstått som symbol – i bakgrunnen. Det er lettere paradoksalt. Dramaets styrke ligger i kompleksiteten, symbolets i lettfatteligheten. Men slik Hamlet er mer enn sin tvil og Othello er mer enn sin sjalusi, er også Nora mer enn sin løsrivelse. Kunsten er mer enn sin nytteverdi.

I sin bok «Ibsen in Practice» analyserer Frode Helland «Et dukkehjem»-oppsetninger i Chile, Vietnam, Iran, Kina og USA. Professoren og senterlederen ved Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo, bruker begrepet «strategy of the parallel supplement», «det parallelle supplements strategi» om de oppsetninger som utfyller Ibsens tekst gjennom å legge inn sine egne lag av lokal politisk forståelse.

skriver han.

Slik Nora er gjort til symbol, finnes der også mange symboler i Nasjonalbibliotekets utstilling som representerer Nora. Teaterplakatene og -programmene gir et innblikk i noen av de emblemer som er blitt brukt for å framstille henne. Noen av dem er brukt i kulturer over hele verden: Bryllupsbildet, skadd eller ikke. Den bortvendte ryggen, nær, men likevel distansert. Korsettet, som intimt fengsel. Kjøkkenet (ikke at Ibsens Nora noen gang bevegde seg inn dit, hun hadde piker til slikt). Kvinne-q-en, som i utstillingsnavnet for sikkerhets skyld er skråstilt, skeiv. Dukkehuset, som fengsel og tomrom. Og fugleburet, også det tomt, for lerkefuglen er fløyet.

I dagens Norge representerer hun trofékona: Hun som er hjemmeværende fordi han har råd til det. Norsk teater har sett en del kakebakende, instagrammende pyntedukker de siste årene.

«Nora Around the World» er inndelt etter verdensdel, og fungerer som en påminnelse om at kvinners økonomiske rettigheter verken er like eller like selvsagte overalt. Betyr så det at Nora bare har relevans i de land der kvinners vilkår står svakt? Utvalg og vinkling i «Nora Around the World» gjør utstillingen til en antydning om det, men teaterkritikeren må si seg uenig. Noras utvikling og Noras bevisstgjøring er både mer nyansert og mer universell enn som så.

Utstillingen «Nora Around the World» varer til 10. september. 8. september arrangerer Nasjonalbiblioteket et foredrag med professor Julie Holledge, som arbeider med en verdensomspennende produksjonshistorie for «Et dukkehjem». Hun vil snakke om de Nora-er hun har sett spilt verden rundt.

[1] Når en dramatisk tekst flyttes fra en kultur til en annen, gjør den det fordi den kan fungere i den nye kulturelle konteksten- den kan ‘tale’ til et nytt publikum i en ny og annerledes situasjon. Den hjemliggjøres, blir del av en lokal teatertradisjon med sine egne normer, konflikter og behov. I praksis er den ikke lenger den samme, men en klassiker som Ibsen har denne nærmest protevsaktig kvalitet, med evne til å skifte form, å tilfredsstille ulike behov, å bli brukt i ulike kontekster. Journ. overs.