Nekrolog: Lisbeth Bodd (1958-2014)

Lisbeth Bodd, født 28. januar 1958, døde søndag 28. september i år. Hun sovnet inn med sin kjære Asle ved sin side, bare noen få timer etter at deres nyeste kunstverk Broen over gjørme var ferdigspilt på Henie Onstad Kunstsenter. Verdensteatret og norsk scenekunstmiljø har med hennes bortgang mistet en av sine sterkeste og mest markante kunstnere.

Lisbeth Bodd etablerte kunstgruppen Verdensteatret i Bergen i 1986. Sammen med billedkunstner og livspartner Asle Nilsen var hun kunstnerisk leder for kompaniet frem til sin død.

Verdensteatret er blant de mest innovative kunstgruppene vi har i norsk scenekunst. Helt fra begynnelsen av arbeidet de med å iscenesette møter mellom ulike kunstformer og kulturer. Lisbeth Bodd sa at det å arbeide multikunstnerisk og multikulturelt først og fremst handler om en holdning til kunstarbeidet. Dette grunnleggende kunstsynet ser vi spor av i alle Verdensteatrets produksjoner.

Verdensteatret har høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine verk. I 2006 vant de Bessie Award i kategorien Installasjon og nye medier, en scenekunstpris som best kan sammenlignes med filmens Oscar. I 2014 mottok de Heddas Ærespris for sitt kunstneriske virke, den mest prestisjefylte scenekunstutmerkelsen i Norge.

Lisbeth var en sjelden plante i vårt miljø. Hun var uortodoks, oppfinnsom og gikk sine egne veier. Hun var raus, inkluderende og skarp – både som menneske og i sitt kunstneriske arbeid. Hun drev både seg selv og andre fremover og oppover. Om vi var kunstnere, teoretikere eller byråkrater. Om vi var små eller store, unge eller gamle. Dette betydde ingenting for Lisbeth, hun så etter mennesket bak. Hun var en stor inspirasjonskilde for oss alle.

Verdensteatret har vært en del av Danse- og teatersentrum siden 1992. Selv om Lisbeth aldri var formelt involvert i organisasjonen, var hun engasjert i vårt arbeid – ikke minst i kulturpolitikken. Verdensteatrets internasjonale erfaring har vært et viktig bidrag til utviklingen av DTS' internasjonale mandat. Lisbeth ga oss stadig kloke og konkrete råd om internasjonalisering av norsk scenekunst. Vi kommer til å savne de lange samtalene.

Lisbeth døde altfor ung. Hun var så vital, livsbejaende og tilstede i våre liv, at hun i lang tid vil være sterkt tilstede i våre tanker. Vi befinner oss nå i en tilstand av ”bardo” – dette tibetanske begrepet som beskriver mellomtilstanden som oppstår mellom døden og nytt liv. Når noe tar slutt som man ikke regner med skal ta slutt. For Lisbeths bortgang betyr et skifte i norsk scenekunst, vi vet bare ikke hva slags og hvordan – ennå. Men vi skal tegne opp et nytt kart med referansene som vi har fått i gave fra Lisbeth. Vi skal lære å navigere i dette landskapet etter henne, og vi skal aldri glemme henne som kunstner og menneske.

Våre varmeste tanker til Asle, til Lisbeths familie og venner og alle involverte i Verdensteatret.

Danse- og teatersentrum ved Elisabeth Leinslie og Tove Bratten