Nedstrippet eleganse

Den amerikanske koreografen Trajal Harrell har tidligere gjestet Norge med soloforestillingen Dancer of The Year og åpner årets vårsesong på Dansens Hus med The Köln Concert. Tittelen er lånt fra det anerkjente liveopptaket fra en improvisert solokonsert fremført av jazzpianisten Keith Jarrett i 1975. Dette opptaket ble et bestselgende soloalbum. Det er deler av dette opptaket som brukes i forestillingen, sammen med fire låter av Joni Mitchell.

Harrell henter inspirasjon og låner bevegelser, ideer og prosedyrer fra voguing og ballroom-kulturen. I denne konteksten betyr ikke ballroom selskapsdans, men en kultur og scene utviklet av afrikansk-amerikanske og latinamerikanske LGBTQ+-personer i opposisjon til rasisme og diskriminering de opplevde i sitt miljø. Ballroom-kulturen har sin opprinnelse fra New York på 1970-tallet og går ut på at man holder balls som kan minne om tradisjonelle skjønnhetskonkurranser og motevisninger der man konkurrerer i ulike kategorier. I kategorien “realness” prøver skeive menn og kvinner å overbevise dommerne om at de er streite (straight passing) og transpersoner prøver å overbevise om at de er cis. Ballroom-miljøet utfordret tradisjonelle kjønnsnormer og skapte en trygg plattform for melaninrike, transpersoner, skeive og andre minoriteter som ellers ble diskriminert. Siden den gang har elementer fra ballroom blitt tatt inn i populærkulturen, blant annet av Madonna og i tv-serier som Rupaul’s drag race og Pose. Den kritikerroste dokumentarfilmen Paris is Burning har også vært med på å synliggjøre og popularisere kulturen. I dag fyller ballroom-miljøet fortsatt et rom for å tydeliggjøre og synliggjøre de marginaliserte i samfunnet.

Ekspressiv og minimalistisk dans Trajal Harrell har på seg en hvit skjorte og mørk bukse, og rundt halsen har han hengt en lys silkekjole med blomster og sommerfugl detaljer. Er kjolen et symbol på den mannlige opplevelsen av å ikke kunne tre inn i det feminine eller kvinnelige? Med et flakkende blikk og små rykninger i kroppen observerer han at salen fylles opp av publikum.

Pianospill og en distinkt, lys og nostalgisk stemme spilles over høyttalerne. Harrells ansikt lyser opp, og han beveger armene grasiøst og flagrende. Repeterende armbevegelser og artikulerte håndgester kombineres med ekspressive ansiktsuttrykk som både rommer drama og humor. Han lever seg inn i melodien og teksten til My Old Man av Joni Mitchell og leverer en slags kroppslig tolkning av sangen. Harrells emosjonelle innlevelse og sterke tilstedeværelse er gripende. Dansen har et preg av en vibrerende indre spenning og gir en opplevelse av at store følelser blir holdt igjen og uttrykkes helt ut til fingertuppene.

I neste låt overdriver Harrell ansiktsuttrykkene og håndgestene enda mer, til den grad at det oppleves ironisk og humoristisk. Fortellingen og dialogen i The Last Time I Saw Richard vekkes til live av Harrell. Det gir assosiasjoner til “lipsyncs” utført av drag queens. Dette er en av kategoriene i ballroom-scenen som ofte har et preg av humor og karikatur.

Én etter én entrer resten av utøverne scenen, og de setter seg på hver sin pianokrakk som har vært stilt opp siden starten. Kostymene består blant annet av treningsklær med en posete svart kjole rundt halsen, en svart denim-jakke og en rosa t-skjorte med en oversized blomsterkjole. De to siste som kommer inn har kostymer som ser ut som de er hentet ut fra New York Fashion Week. Det lekes med kjønnsnormer og motereferanser med små forvrengninger. Det hverdagslige kombineres med det luksuriøse, det vakre med det stygge, det feminine med det maskuline. Etter hvert samles de åtte utøverne i en felles gynging fra side til side og svinging med armene.

Til Both Sides Now, en av Mitchells mest kjente låter, går utøverne på tærne etter tur, diagonalt over scenegulvet. I motsetning til den overdrevne hoftevrikkingen, den ekstreme selvtilliten og energien man ofte ser i balls, har denne catwalken et lag av sårbarhet, melankoli og lengsel. Kostymene er også enklere og mer subtile i forhold til det man ser i ballroom-scenen. I kombinasjon med stemmen og teksten til Mitchell, får bevegelsene en poetisk og sårbar kvalitet som er rørende og gir rom for å observere og tolke små detaljer.

Det er flere øyeblikk som gjør sterkt inntrykk. Et av dem er når danseren Thibault Lac gjør en intens solo med aggressive og grasiøse armbevegelser. Intensiteten og det kjønnsflytende uttrykket i soloen fester seg i minnet mitt, men jeg blir oppmerksom på hvordan han oppfyller det hvite, muskuløse, mannlige idealet i samfunnet og hvordan oppfatningen av skjønnhet påvirkes av dette.

Å utfordre binær tenkning Utøverne fortsetter å leke med minimalistiske bevegelser og poseringer i det lydbildet glir over til Keith Jarretts sentimentale, rytmiske og nesten hypnotiske pianospilling. Poseringer er et sentralt element i ballroom-kulturen der man historisk sett etterlignet modeller fra Vogue Magazine. Mange av disse poseringene er hentet fra afrikansk estetikk, for eksempel egyptiske hieroglyfer, der hodet og overkroppen er vendt i hver sin retning, og aktørene bruker store håndgester. Det minner også om greske statuer. De enkle poseringene avslører kjønnsstereotypier og hvor dypt integrert den binære forståelsen av kjønn er i samfunnet der muskler og anonyme positurer forbindes med det mannlige, og kurver, hofter, slappe håndledd og skjørhet forbindes med det kvinnelige. Det er fascinerende å se en nedstrippet scenisk tolkning av disse ideene, men jeg opplever at koreografien etter hvert blir for statisk og mister sin tydelighet i andre halvdel av forestillingen. Jeg skulle gjerne sett at forestillingen hadde en mer spesifikk utforskning som går forbi å representere kjente ideer.

Ballroom-scenen er ekstravagant, høylytt, overdådig og fylt med energi. Elementene får et nytt lys når Harrell stripper det ned til det kroppslige og kombinerer det med performative strategier hentet fra butoh , som også har en historie med å utforske skeivhet og kjønn. Butoh er en form for japansk danseteater som oppstod etter andre verdenskrig som en reaksjon til lidelsen etter atomangrepene i Japan og var et opprør mot den japanske dansescenen på den tiden, som grunnleggerne mente var påvirket for mye av vestlige dansetradisjoner og former. Den pumpende klubbmusikken er hos Harrell byttet ut med sentimental musikk. De glamorøse, festlige bevegelsene er blitt tillagt et lag av indre spenning, melankoli, forvrenging og mørke. Alt dette er fremtredende kvaliteter i butoh. Mot slutten er alle utøverne kledd i noe som minner om svarte nattkjoler som gir meg assosiasjoner til død og begravelse.

Forestillingen leker med kontraster og søker etter krysninger mellom dem og en utvidet forståelse av kjønn og andre binære modeller fra et skeivt perspektiv. Hvordan kan man være både og? Hva finnes i rommet mellom det mannlige og det kvinnelige, det skjønne og det stygge, det elegante og det uraffinerte, det performative og det hverdagslige, det ekspressive og det minimale, det ektefølte og skuespillet, og mellom feiring og sorgprosess. Ved å leke med tradisjonelle feminine og maskuline symboler, åpnes det opp for en mer flytende forståelse av kjønn og avslører hvordan dette er sosialt konstruert. Det normative utfordres på flere måter uten å ta tak i de store spørsmålene. Likevel oppleves det som en varm og tilgjengelig inngang til skeiv erfaring og kjønnstematikk.