Før sommeren skrev Scenekunst.no om Sascha Waltz' siste danseprosjekt hvor 120 ungdommer uten dansebakgrunn danset Carmen. Musikken sto de ikke helt ukjente berlinerfilharmonikerne for, og dirigenten Sir Simon Rattle er fra før kjent for å involvere orkesteret i sosiale prosjekter.
Også her i landet finnes det sosiale kunstprosjekter.
– Jeg har lenge jobbet i en del av dansemiljøet der slike prosjekter har vært både vanlige og også sett på som veldig kunstnerisk interessante, selv om jeg må innrømme at det ikke alltid virker som resten av dansemiljøet og de bevilgende instutisjonene er like interesserte, forteller samtidsdanser Venke Sortland til Scenekunst.no.
For tiden arbeider scenekunstner og teaterviter Camilla Eeg-Tverbakk og dramatiker, regissør og dramaturg Toril Solvang.
– Vi jobbet med studenter på Akademi for scenekunst med ”Tideline” av Wajdi Mouawad. Stykket handler om ungdommer som møtes i en etterkrigstilstand. De har mistet alt, de har mistet fortiden sin, og dermed har de mistet fremtiden og håpet. Vi tente veldig på stykket, og erfaringen vi gjorde med studentene var at de også tente på det. Vi tenkte det ville være veldig spennende å jobbe med ungdommer i aldersgruppen 16 til 20 år med disse temaene. Det er en gruppe vi har lite kontakt med. De blir lite hørt i offentligheten. De yngste har ikke stemmerett, de har ingen stemme. Vi ville gi dem en offentlig arena, forteller Eeg-Tverbakk til Scenekunst.no.
Hvem gjør dere dette for?
– Dette er et kunstprosjekt. Vi har ikke tenkte å redde noen. Vi er mer interessert i å gå i en dialog med ungdommene.
Dette er vel ikke noe Nathionaltheatrets publikum ser så ofte?
– Sosial kunst går begge veier: her lærer publikum noe nytt. Publikum er en del av refleksjonen og samtalen. For oss er dette et kunstprosjekt. For hva er sosial kunst egentlig? Prosjekter som dette utfordrer idéer om scenekunstens funksjon som debatt, samtale – og refleksjonsarena. I tillegg stiller den spørsmål til hva vi forstår med profesjonalitet. Sammen kan vi se nytt på hva scenekunst kan være. Scenekunst er en offentlig arena. Og publikum får ta del i dette møtet. Vi er veldig nysgjerrige på hvordan prosjektet kommer til å utvikle seg.
Eeg-Tverbakk mener at Nationaltheatret er en god offentlig arena for et slikt prosjekt..
– Ikke minst fordi vi har jobbet mye mot det frie miljøet var det spennende for oss å få tilgang på det publikummet som bruker Nationaltheatret. Nationaltheatret representerer en annen offentlighet enn for eksempel Black Box Teater. Både formmessig og innholdmessig har dette prosjektet en eksperimentell side. Det vil si at prosjektet fokuserer på prosess hvor det handler mindre om vår kunstneriske visjon og mer om dialogen og diskusjonen mellom ungdommene og oss, samt publikum. Dette innebærer en større risiko for Nationaltheatret enn det vill gjort på for eksempel Black Box Teater. Dette synes vi er interessant.
Hvordan vil forestillingen se ut?
– Det er veldig viktig for oss at det skal være en visning etter hver av workshopene. Ungdommene skal være med på å forme visningene. Vi jobber med dem i workshopene både gjennom diskusjoner, men også fysisk på gulvet, og vi vil gi dem researchoppgaver. Vi ser for oss at visningene ligger et sted mellom en presentasjon av biter fra stykket og dokumentariske tekstbiter. Tekstbitene kan være ungdommenes egne historier, tanker eller meninger knyttet til stykket. Når dette er sagt, er det viktig å understreke at det kan bli noe helt annet. Rammeverket er stykket og visningene formes av prosessen og de som deltar i den. Vi vil være så åpne vi kan og ikke ha for mange agendaer utover å diskutere stykkets tema med ungdommene.
Nationaltheatret har søkt etter ungdommer. Har dere fått svar på utlysningen?
– Vi har allerede hatt en søknadsrunde, men vi fikk ikke nok varierte søkere. Vi skal ha åtte ungdommer som representerer forskjellige deler av Oslo og som har ulik kulturell bakgrunn. I den første runden var det bare teaterinteresserte jenter fra vestkanten som søkte. Vi plukket en person derfra. Nå skal vi jobbe mer med rekruttering, og reise rundt og prate på skoler og ungdomsklubber i Oslo. Poenget er nemlig også å se hva som skjer i prosessen dem imellom når de møter folk som de vanligvis ikke henger med.
Hvordan gikk dere fram for å få med dere Nathionaltheatret på prosjektet?
– Nationaltheatret var positive til prosjektet. Det gikk fort i starten siden vi hadde diverse søknadsfrister å forholde oss til, og jeg tror nesten at vi overrumplet dem litt! De var absolutt interesserte. For ikke så mange år siden startet de Unge National. Og så har de Ung redaksjon, som består av ungdommer som blogger om det som skjer på teatret. Vi har diskutert prosjektet med dem, og vi fikk veldig mange gode innspill før vi sendte utlysningen. En av dem er med når vi intervjuer ungdommer. Det har vært en viktig kontaktflate for oss som vi kan rådføre oss med og som kjenner teatret godt.
Eeg-Tverbakk mener at prosjektet kommer alle til gode:
– For Nationaltheatret er dette et gaveprosjekt siden de har vært på jakt etter gode prosjekter med og for ungdom.- Vi ønsker en prosess hvor Nationaltheatret også blir involvert. Vi håper at tilstedeværelsen vår kan påvirke teatret litt. Nå stiller de med administrative assistanse, og vi vil forankre prosjektet bedre inne på huset også.
Hva ønsker du deg fra publikums side?
– Vi ønsker oss et prosesspublikum som vil komme på alle visningene og følge utviklingen. Det er et tilbud en ikke får så ofte på arenaer som Nationaltheatret, hvor forestillingene er ferdige produkter.
