Når kunst blir dødelig

Mandag 28. januar hadde Scenekunstbruket invitert til fagdag med tittelen ”Farlig kunst? Hva kan vises innenfor den kulturelle skolesekken?”

Utgangspunktet for invitasjonen var at forestillingen De Grenseløse av Hege Haagenrud som skulle spille på ungdomskoler i Buskerud, ble avlyst av Buskerud fylkeskommune etter råd fra psykologisk fagpersonell i fylket. Forestillingen viser en jente som lider av spiseforstyrrelser og selvskading. Fordi disse lidelsene er i en særstilling når det gjelder smitteeffekt og symptomimitasjon mente fagpersonene at den kunne være skadelig for målgruppen på ungdomstrinnet. Hege Haagenrud har på sin side skapt forestillingen med en intensjon om å ta opp dette vanskelige og tabubelagte temaet nettopp på ungdomstrinnet, og har samarbeidet med psykologiske fagpersoner i dette arbeidet.

På Det Andre Teateret møttes nå kunstformidlere og kunstnere som produserer forestillinger til den kulturelle skolesekken med fagfolk og personer med egen erfaring fra spiseforstyrrelser. Det ble et viktig møte.

Dagen startet med visning av De Grenseløse slik at alle hadde det samme utgangspunktet for å diskutere forestillingen, men også temaet dette spesielle tilfellet reiser: Hvor går grensen for sensur? Er det farligere å vise kunst enn å legge lokk på viktige temaer i skolen? Hva skal til for å ivareta barna når de ser vanskelig kunst som vekker sterke følelsesmessige reaksjoner?

Forvrengt virkelighet De Grenseløse viser en forvrengt virkelighet, et kaldt rom der det eneste som finnes er jenta omgitt av hard, stilisert scenografi. Forestillingen åpner med en tekst der vi får ramset opp utallige måter å skade eller drepe seg selv på. Og mens jenta på scenen hopper tau i et frenetisk tempo, ramses dagene opp: dag 1: 800 kalorier, 100 push ups, 30 min løping, dag 2: 700 kalorier, 150 push ups, 45 min løping, dag 3: osv.

Det er et sterkt møte med et sykt og forvrengt sinn. Og det er nettopp denne teksten og det tilstandspregede ved forestillingen fagpersonene reagerer på. De unge blir gitt en oppskrift på anoreksi, et repertoar av destruktive teknikker uten noe alternativt handlingsrepertoar.

Distanse for refleksjon? Gry Ulfeng har programmert forestillingen i Vest-Agder, der den skal spille på ungdomsskoler fremover. Hun er opptatt av at forestillingens kunstneriske virkemidler – overdrivelse og forenkling – nettopp skaper den distansen til virkeligheten som gir rom for refleksjon. At ungdommene blir gitt et rom til å møte sine egne tanker, reflektere rundt sitt eget møte med kunsten og gå i dialog med seg selv. Juni Raak Høiseth, som selv har erfaring med spiseforstyrrelser, påpekte at da hun selv var en syk 14-åring hadde hun overhodet ikke denne evnen til selvrefleksjon. Dette ville hun tatt bokstavelig som en oppskrift på videre selvskading.

Ordstyrer Camilla Vanebo spurte om man da skal la de få sårbare gjøre at de mange andre ikke kan få denne viktige erfaringen?

Buskerud Fylkeskommune svarer ja, og argumenterer med at de har det siste ansvaret for ivaretagelsen av barna, og de hadde ingen å miste. Forestillingen ble altså stoppet fordi den var potensielt dødelig. Runi Børressen, som har jobbet med forebygging av spiseforstyrrelser i 30 år, trakk frem at anoreksi er den lidelsen med hyppigst dødelighet blant unge.

Vi skaper kunst for å påvirke, for å sette i gang refleksjon og emosjonelle reaksjoner. Hva gjør vi da når kunsten virkelig har et slikt potensiale? De fleste i salen synes å enes om at dette er en kvalitativt veldig god og veldig viktig forestilling. Og som Hege Haagenrud sa; vi vet ikke hvor mange vi mister ved å ikke ta tak i dette. Hva må gjøres for at det allikevel skal være mulig og forsvarlig å vise slik potensielt farlig kunst i Den Kulturelle Skolesekken?

Å oppsøke farlig kunst Nasjonalmuseet var invitert for å fortelle om sitt formidlingsopplegg rundt visningen av utstillingen Ketchup og blod. Videoperformancer av Paul McCarthy. Deres utgangspunkt er veldig ulikt DKS, siden skoler og ungdommer må oppsøke utstillingen på eget initiativ, og ikke får den som obligatorisk forestilling i skoletiden. Likevel er det noe å lære av dette. Også denne utstillingen er potensielt svært urovekkende for unge mennesker, med overgrep, vold og selvskading som temaer. Selv om McCarthy behandler temaene i en sterk forstørret versjon, skaper han sterke reaksjoner hos publikum.

Kunstfaglig og helsefaglig ansvar Nasjonalmuseet hadde brukt mye tid på forarbeid i møte med et ungt publikum. På forhånd hadde de vist videoene for en fokusgruppe, som fikk uttale seg etterpå om hva de kunne trenge. De hadde grundig opplæring av formidlerne, de hadde alarmert helseapparat og hadde utstillingsåpning med helsesøster, barnevern og psykolog tilstede. Alle ungdommer som var innom utstillingen fikk et brev i hånda med informasjon om hvor de kunne søke hjelp. For Nasjonalmuseet var det kunstfaglige kriterier alene som gjorde at de valgte å vise denne utstillingen. Allikevel tok de et tydelig ansvar for de helsefaglige problemstillingene utstillingen kunne reise.

Formidling av farlig kunst Og her er vi ved et sentralt punkt for debatten. For når kunsten blir så sterk som dette, kommer det kunstfaglige og det helsefaglige i klinsj. Kunstfaglig er De Grenseløse en sterk og viktig forestilling, helsefaglig er den farlig. Det ble skissert mange gode løsninger på hvordan dette skal løses, og i hovedsak dreier det seg om formidling, innpakning og reisverket rundt forestillingen. Hvordan den forberedes på skolene, hvordan lærere og elever er forberedt, hvilke spørsmål som stilles i etterkant, om helsefaglig personell kan være tilstede osv. Og her manglet en viktig deltager i debatten, nemlig skoleverket. For dette handler om ressurser i systemet. Buskerud fylkeskommune innrømmet at bakgrunnen for avlysningen var mistillit til skolens opplegg rundt DKS. Sjelden har lærer lest lærerveiledning, ofte er elevene helt uforberedt på hva de skal se. Og med denne forestillingen er det farlig.

Formidlerens ansvar Koker det altså ned til at skolen og DKS må få et bedre samarbeid? Eller må det settes inn flere ressurser i formidlingen? Gry Ulfeng pekte på at det var formidlerens ansvar å få forsvarlige rammer på plass. Hun reiste selv med rundt på skolene for å sikre dette den første uka forestillingen spilte i Vest-Agder. I Buskerud hadde de ikke ressurser til dette.

Vi vet at mange lærere er interessert i DKS og hva ordningen kan tilby av refleksjon i møte med viktig kunst. Lærer Guro Vanebo fra Bjærtnes videregående representerte dem som er interessert i et tett samarbeid med DKS, og ville ha sett forestillingen som en mulighet til å møte og snakke med sine elever. Men mange ser også DKS som ren underholdning, og tar ikke ansvar for å sette seg inn i lærerveiledninger. Så hvordan sikre at dette ikke blir personavhengig? Har ikke skolene et ansvar også?

Kunstnernes ansvar Et annet viktig tema som ble tatt opp er om ikke kunstnerne selv er ansvarlig for sitt publikum? Bør kunstnerne ha en ”vær varsom” – plakat på lik linje med pressen? Og bør ikke kunstnerne selv også ta høyde for den rammen DKS representerer i utformingen av kunstverket/forestillingen som skal vises?

I dette landskapet finnes mange gode spørsmål og få entydige svar. Det oppløftende må allikevel være at vi med dette spesielle tilfellet virkelig får eksemplifisert kunstens potensielle kraft. Og når kunsten blir så kraftfull kommer også spørsmålet om ansvar. Scenekunstbruket hadde tatt initiativ til fagdagen fordi de trengte råd. Som nasjonal aktør for scenekunst i DKS sitter de med det siste ansvaret for om forestillingene de formidler er forsvarlige. Debatten ga, om ikke klare svar, så i alle fall noen gode spørsmål til hvordan dette ansvaret skal forvaltes.