Når hestene bites før bjørnen er skutt

Man skal visst ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, heter det. Man bør kanskje ikke plaffe løs før bjørnen er kommet ut av hiet heller. Man kunne komme til å råke noe det ikke var meningen å treffe.

Det kom ikke noen søkbar driftsstøtteordning for fri scenekunst på statsbudsjettet for 2023, så det er for tidlig å si hva Kulturdepartementet vil foreslå og hva slags innretning en slik ordning vil få og hva kriteriene for å få en slik støtte skulle være.

At det er behov for en slik ordning, har det vært bred enighet om. Allerede for flere år siden ba Stortinget Kulturdepartementet om å komme med forslag til en ordning som skulle ligge under Kulturdepartementet og utenfor Norsk kulturfond.

Akkurat det prinsipielle ved dette har vært det aller viktigste. Det er feil at alle støtteordningene for fri scenekunst legges inn under Kulturrådet både fordi det samles for mye makt ett sted og fordi den politiske og demokratiske kontrollen som utøves gjennom Stortinget forsvinner.

Buresund og Bratten kommenterer i Norsk Shakespearetidsskrift konsekvensene av at støttepostene til fri scenekunst i 2014 ble tatt opp i Kulturfondet og mistet sin selvstendige forskrift:

«Kulturrådet har i sterk grad forvaltet tilskuddsordningene innenfor fondets logikk – noe som jeg mener har bidradd til å svekke utviklingen av sterke bransjemiljøer i Norge. (…) Diskusjonene som nå går om fagutvalg, habilitet og sammensetning, avslag og tilslag er på mange måter et resultat av at man fjernet forskriften i 2014. Da klippet man over navlestrengen mellom fri scenekunst og øvrig scenekunst i Norge. Dette ble jo gjort til tross for protester fra et samlet bransjemiljø. Tilskuddsordningen for fri scenekunst ble gjennom forskriften en del av den helhetlige nasjonale scenekunstpolitikken, og ikke «bare» et indre kulturfondsanliggende.» To skritt frem – og ti tilbake – | Norsk Shakespearetidsskrift.

Det frie scenekunstmiljøet har ventet på at Kulturdepartementet skulle holde sitt løfte om forslag til en søkbar ordning. I enkelte innlegg og kommentarer her på Scenekunst.no kan det virke som om det er Danse- og teatersentrums direktør Hege Knarvik Sande som er alene om dette. Jeg kan forsikre om at hun har styret i DTS bak seg i denne saken som organisasjonen har kjempet for lenge, og der det så ut som om vi endelig skulle få det på plass inntil meldingene i høst om at saken blir utsatt. Det kan være lurt å holde på samstemtheten litt til overfor politikere og byråkrati litt til. Det er behov for en langsiktig måte å finansiere fri scenekunst.

Når dette er sagt, så ser jeg flere av de poengene Kai Johnsen nevner i ulike innlegg og kommentarer her på sidene. For det første er det viktig at en støtteordning har legitimitet. Jeg tenker at den opprinnelige basisfinansieringsordningen kunne ligne for mye på en slags stipendordning fordi den stilte for få krav. En driftsstøtteordning må være betaling for et arbeid eller et oppdrag som utføres. Jeg er også for en «stipendordning for ensembler» eller ordning for «kunstnerisk utvikling» som går ut over den nåværende prosjektstøtteordningen, men da må det være klart uttalt at det er dette det er.

Kai Johnsen tar også opp spørsmålet om det er riktig at støtteordningen skal gå til å lage repertoar for de tungt støttede institusjonsteatrene? Ja, for det var vel ikke meningen? Skulle ikke de ha betalt for å lage repertoar over sine ordinære budsjetter? Dette griper tilbake til en debatt som var aktuell da støtteordningene var nye på begynnelsen av 1980-tallet.

En driftsstøtteordning vil medføre en form for institusjonalisering av enkeltkunstnerskap som jeg vet nettopp institusjonsteatrene er skeptiske til og som norsk teater og dans har vært fremmed for. Men jeg tenker at en institusjonalisering ut fra kunstnerskap er en både interessant og nødvendig vei å gå. Og vi skal vel ikke lenger enn til Cullberg-balletten i Sverige for å finne et nærliggende eksempel?

I tillegg kommer det geografiske perspektivet. Ville det ikke være bra og nyttig for utviklingen av den frie scenekunstkulturen at noen frie scenekunstgrupper ble knyttet til byer, regioner eller fylker? Dersom det blir etablert en ordning utenfor Kulturfondet, så finnes det kanskje flere muligheter enn at hestene bites før bjørnen er skutt.