Mystisk og absurd bedriftskultur 

I et grått og trist resepsjons- og kontorlandskap møter vi Nina (Minni Katina Mertens) som er vikar for delvis sykmeldte S (Vilde Moberg). Scenograf Olga Regitze Dyrløv Høegh har skapt et tydelig og enkelt rom som består av en grå resepsjonsdisk, en kopimaskin, vanndispenser og en vasketralle. Over resepsjonsdisken henger det flere lange pendellamper med lysstoffrør. Lampene er hengt i forskjellige nivåer og retninger slik at de gir assosiasjoner til en lysekrone. Bak resepsjonen står Nina og ser ut som hun holder på å dø av kjedsomhet. Vi ser små øyeblikk fra hennes jobbhverdag i resepsjonen. Hverdagslige handlinger som å fikse kopimaskinen, tørke støv eller å sette ark i permer er trukket ut og stilisert som for å understreke kjedsomheten og meningsløsheten ved arbeidet. Nina står bokstavelig talt og ser på at vann koker. Det er noe vakkert og meditativt i hennes sakte, sjelløse bevegelser. De stiliserte scenene underliggjør handlingene og objektene, men skaper også komikk. I Minni Katina Mertens spill fremstår Ninas hverdag som intetsigende og meningsløs, det er som om sjelen har forlatt kroppen hennes for lenge siden. Mertens ansikt er imponerende uttrykksløst gjennom hele forestillingen, noe som underbygger både det meningsløse ved arbeidet hennes, og komikken i forestillingen.

Kontroll ved e-post

Den eneste teksten i forestillingen består av e-poster fra S som akkompagnerer Ninas handlinger gjennom voice-over, Nina har ingen replikker. Innholdet i e-postene blir en parallell historie til det som skjer på scenen. På en god måte maler de et bilde av bedriften, arbeidsmiljøet og de som jobber der og forteller oss om S sin relasjon til Nina. Å bruke e-postene som et narrativt grep er interessant og vellykket fordi det oppstår en kontrast mellom innholdet i e-postene og Ninas manglende engasjement i utførelsen av arbeidsoppgavene. I epostene påpeker blant annet S meningsløse detaljer i hvordan Nina gjør jobben sin, som for eksempel om hvor frukten skal stå i sosial sone. Mye av humoren ligger i absurditeten i hva som er viktig for S og bedriften. Etter hvert blir e-postene fra S. mer og mer passiv aggressive, og S blir sykemeldt i større og større del av jobben.

Komisk gotikk

Forestillingen endrer karakter i andre halvdel. S. kommer inn på scenen, Vilde Moberg spiller henne overbevisende som en kvinne i forfall. Vi får også noen hint om hvorfor hun er sykemeldt. Forestillingen, som fram til nå har hatt et rolig tempo der alle bevegelsene er langsomme og stiliserte, skifter tempo. Den beveger seg uttrykks- og innholdsmessig over i det gotiske samtidig som aktørene på sømløst vis beholder det stiliserte bevegelsespråket. Tempoet skifter mellom rolige og raskere episoder som introduserer elementer som gjenferd, vampyrisme, transer og galskap. Det skaper en ny dynamikk i forestillingen der scenebildet dekonstrueres og åpner opp de scenografiske elementene for nye metaforer. I en scene ligger Nina lamslått på glasset til kopimaskinen mens S plasserer hvite liljer rundt henne. Scenen gir meg assosiasjoner til et gotisk maleri der Nina fremstår som en damsel in distress i kopimaskin-monsterets munn mens S legger begravelsesblomster rundt henne. Billedbruken er kreativ og treffende, den viser arbeidsplassens brutalitet og hvordan ansatte blir hverandres verste fiender. Det er et sterkt bilde som samtidig er komisk. Den andre delen av forestillingen er slik innholdsmessig mer alvorlig uten å miste humoren.

Bedriftskultur møter 1800-tallsroman

Sarah Smith Ogunbonas tekst er inspirert av en jobb som vikar i en resepsjon, og Retorisk selvforsvar er gjenkjennelig for alle som har jobbet på et kontor. I e-postene fra S er temaene giftig arbeidskultur der de ansatte hakker på hverandre, verner om egne oppgaver og krever lojalitet til dem som trykker dem ned. Klisjeer som strømlinjeforming, profittøkning, workshop med rollespill og konflikthåndtering avslører absurditeter i arbeidslivet, og sammen med den sceniske handlingen skaper de komikk. E-postene er inspirert av det narrative grepet fra brevromanen, en romansjanger fra tidlig 1800-tall der historien fortelles gjennom utveksling av brev. Forestillingen ser i andre halvdel ut til også å hente trekk fra den gotiske tradisjonen med innslag av mystiske elementer og det overnaturlige der heltene holdes nede av dem med makt over dem. Nina gir meg assosiasjoner til en romantisk helt. Hun har ingen stemme, og S. hakker på henne. Allerede i første e-post får Nina beskjed om at hun må lære navnet til alle medarbeiderne i bedriften, men ingen kommer til å lære seg navnet hennes. Hun er liten og ubetydelig. Men som i den gotiske romanen går ondskap aldri ustraffet hen. Sjangerblandingen mellom brevformen og det gotiske og en mer stilisert, underliggjørende og enkel, kontemporær regi står i et spenningsforhold uttrykksmessig, men smelter likevel elegant sammen til en helstøpt form. Jeg kjenner meg igjen i at arbeidslivet til tider kan virke meningsløst samtidig som det kan ha en tendens til å infiltrere jeg-et og hjemsøke meg. Trass Ninas mangel på en stemme følger jeg reisen hennes hele veien og kan identifisere meg med henne. Nesten helt i mål

Den første delen av forestillingen føltes noe langdryg fordi den eneste fysiske handlingen på scenen er Nina som gjør sine arbeidsoppgaver følelsesløst og langsomt. Jeg ønsket at Nina skulle gjøre noe og føle noe, men hun er som i en komatilstand. Det er meningen at vi skal se hvor kjedelig Ninas hverdag er, og hennes monotone bevegelser er interessante, men fraværet av handling gjør denne delen litt stillestående. Andre halvdel fungerte mye bedre. Hvis mysteriet og det overnaturlige hadde blitt hintet til tidligere i forestillingen, ville det skapt mer driv, og de to delene ville hengt bedre sammen. Enkelte regigrep i den første delen var litt utydelige, for eksempel en sekvens der Vilde Moberg danser. På dette tidspunktet i forestillingen forstod jeg ikke hvilken rolle hun spilte og hva jeg var ment å lese inn i dansen. Trass dette har regissør Ivar Furre Aam skapt en tilnærmet helstøpt forestilling med mange gode kvaliteter som kunne ha blitt knadd en siste gang. Sjangerblandingen oppleves ikke som to ulike uttrykk, men som et samlet kunstnerisk verk. Retorisk selvforsvar sier noe om det moderne mennesket og hvordan vi bare jobber for å jobbe, uten mål og mening, og hvilke følger det kan få for individet.