Mye på hjertet og liten tid

Hovland-jubileet, sentrert rundt Fredrikstad, Egil Hovlands (1924-2013) hjemby, har strukket seg over hele 2024, og hans salmer, kor- og orgelmusikk har vært en del av gudstjenester og konserter. Det kulminerte i jubileumshelgen 17.-20. oktober, som blant annet besto av en konsert i Fredrikstad Domkirke med Det Norske Solistkor. Med seg hadde de gjestedirigent Justin Doyle som besøkte dem for andre gang. Han regnes som en av Europas ledende dirigenter, ettertraktet verden over og fast dirigent for RIAS Kammerchor Berlin.

Konserten hyllet Hovland med tre klassikere fra verkslisten hans, Jerusalem, op. 25; How long, Oh Lord, op. 58 og Saul!, op. 74, som ble vevet inn i programmet sammen med verker av ulike komponister i den store slekten etter Veit Bach (1550-1619). Bakeren, mølleren og amatørmusikeren Bach etterlot seg en linje strukket over flere generasjoner som teller over 200 år og 50 mennesker i musikkens tjeneste, og Bach-slektens innflytelse på den vestlige musikkhistorien er uten sidestykke. Solistkoret trakk frem et knippe av komponistene fra denne linjen. Det var korte verker, motetter og orgelstykker med tre til syv minutter i lengde, i en reise fra første komponist i Bach-familien, Johann Bach (1604-1673) til tippoldebarnet Johann Sebastian Bach (1685-1750).

Tre til åtte-forholdet i fordelingen mellom verk av Hovland og Bach’ene fungerte godt, da det moderne krevde mye plass i barokkmassen. Og det var nærmest to parallellunivers som løp side om side. For programmeringskonseptet med sfæren av Bach’er var samtidig så sterkt: Ikke bare var det interessant å sammenligne alle de forskjellige Bach-personlighetene, men det ga også et innblikk i barokkmusikkens vell av uttrykksmåter.

Forhastet fremføring Mer problematisk var selve fremføringene av verkene. Fredrikstad Domkirke virker som en vanskelig konsertsal: Det er mye etterklang, lyden oppleves retningsløs og musikken blir støyete. Denne utfordringen virket det ikke som at ensemblet forholdt seg nok til i tolkningene. Flere av Bach-verkene på programmet var preget av utålmodighet. Tempoene var ofte for fremoverlente, og musikken ble tidvis masete og uhåndgripelig i all etterklangen.

Åpningsnummeret, Johann Christoph Bachs (1642-1703) Lieber Herr Gott, wekke uns auf, har brå stemningsskift; tempoer og taktarter endrer seg, og som lytter var det vanskelig å tilpasse seg vendingene som nærmest slukte hverandre i kirkeklangen. Litt lettere å gripe an var riktignok Johann Ludwig Bachs (1677-1731) mer strømlinjeformede Wir Wissen so unser irdisches Haus, hvor verkets transparens og flyt gjorde seg bedre i rommet enn noen av de andre stykkene, om enn ikke nok.

Unser Leben ist ein Schatten skrevet av Johann Bach var den største skuffelsen. Flyktighet og forgjengelighet dyrkes i både tekst og musikalsk materie. Partituret ber om at koret er delt i to, et stort kor og et lite kor. «Mitt liv er en skygge på jorden» proklamerer det store koret, med en oppadgående gest i fraseavslutningene, som om sangerne nettopp kaster en skygge. Så svarer det lille koret på avstand og vagere at «Jeg vet at vårt liv ofte bare er som en tåke». Symbolikken bres ut: ord, fraser, motiviske figurer og romlig bevegelse smeltes ubønnhørlig sammen og gjør verket ettertenksomt. Doyle fremhevet ikke disse kvalitetene: Alle musikerne var plassert sammen, og skillet mellom det store og lille koret ble ikke merkbart nok. Dermed forsvant den spatiale dimensjonen og opplevelsen av avstand. Og hvor var tyngden i de plutselige pausene: åpningene som ga tid til å stoppe opp og undre over livets eksistens? Jeg savnet distribusjon i rommet og dveling i ord og klanger. 

Kvelden bød på tre verker av Johann Michael Bach (1648-1694). Ved siden av motetten Herr, wenn ich dich nur habe fikk vi to soloverk for orgel. Etter min mening får ikke denne Bach’en til å veve inderlighet inn i intrikat håndverk og motivarbeid like godt som Johann og Johann Sebastian. Det er solid skrevet, men det mangler noe av egenarten som løfter det innfløkte og sofistikerte håndverket.

I fremføringen savnet jeg motsetninger til jevn, pulserende tikking: opphold, fermater og avfraseringer som med orgelets mekaniske personlighet ville gjort verkene krøkkete, snåle og luggete – mer personlige. Organist Christian Kjos spilte på et kisteorgel som var plassert rett foran koret. Jeg lurer på hvorfor de ikke brukte hovedorgelet. Det ville gitt en større og mer mangefasettert klang, og man kunne ha utnyttet hele kirkerommet. Kisteorgelet ble for øvrig også brukt som akkompagnement til korverkene; det er et lite og flyttbart orgel, mer egnet til det formålet. Kanskje var tanken å skape en klanglig sammenheng mellom orgelet som akkompagnement og soloinstrument. Den effekten hadde det, men jeg hadde foretrukket noe variasjon allikevel.

Drama og dveling Hovlands dramatiske formkurver og ekspressivitet var en betydelig kontrast. Ensemblet virket dessuten her mye mer til stede; mens Doyle lot Bach-verkene rase av sted som på rullebånd, inviterte tolkningene av Hovland til en større ro som fikk utfolde seg i kirkerommet. Det virker som det ligger noe i formen og koblingen mellom tekstlig innhold og musikk som korensembler umiddelbart responderer på, en direkthet. Og kanskje er det derfor han er så mye fremført også. Musikalske figurer, teksturer og formkurver er tydelig formulert, sydd sammen med sterkt billedlige bibeltekster.

Av disse verkene skilte tolkningen av Saul! seg ut. Skuespiller Dennis Storhøi resiterte. Hovedorgelet ble også endelig satt i sving, spilt av Dan René Dahl, selv om verket bare inneholder noen få gester og kraftfulle akkorder. Når det store orgelet ble tatt i bruk bare her, nesten helt til slutt i programmet, ble det et kunstnerisk og dramaturgisk grep som langt på vei rettferdiggjorde den sparsommelige utnyttelsen og mangelen på variasjon i andre deler av konserten. 

For inntoget av mektig orgellyd fra vestgalleriet ble som en metafor: Rommet løftet seg omtrent som himmelen ble åpnet når Jesus henvender seg til Saul og han omvendes til apostel, slik handlingen i verkets tekst beskriver. Musikalsk form er mer eller mindre direkte gjenspeilet i dramaturgien, hvorpå resitasjonsteksten blir slynget ut i korsatsen. Spillet mellom resitatør, kor og orgel fikk frem de hviskende, skjøre karakterene, men fant samtidig en balanse i de kraftige delene. Jeg savnet allikevel at Doyle omfavnet pausene; jeg fikk aldri helt omstillet meg i de brå stoppene som fulgte klimaksene og som plutselig veltet oss tilbake i stillheten.

Både Jerusalem og How long, O Lord bar i seg samme konsentrasjon i tolkningen, der viktige klanger, dissonanser, eller klustere fikk synke inn i tiden. Men først og fremst i de mer nedstrippede, sakte passasjene. For det opplevdes noe travelt mot klimaksene, som om at tempoet alltid måtte stå i et en-til-en forhold til dynamikk, teksturer og melodiske kurver. Jeg savnet at koret holdt tilbake og trakk litt i bremsen før de gav alt.

Helstøpt avslutning Johann Sebastian Bachs Jesu, meine Freude, avslutningsnummeret, var høydepunktet på konserten. Den sterke koblingen mellom tekst og musikalsk innhold gir paralleller til tippoldefar Johann Bach. Det jeg savnet i tolkningen av den eldre Johann var derimot mye mer til stede her: musikken pustet gjennom teksten. Små detaljer ble fremhevet, pauser ble gitt plass via cesurer, fermater, opphold og utstrekninger. Aller mest slående var hvor godt teksten ble artikulert, selv i vanskelig romklang. Andre satsens «nichts» hang igjen som støy i kirkerommet, det samme med niende satsens «Gute Nacht, o Wessen» hvor t-en fra «Nacht» fikk samme tyngde. Enkelte ord og stavelser ble omfavnet nesten som selvstendige klanglige objekter.

Litt for liten tid tok utøverne seg allikevel i midtsatsen, dobbeltfugen, som gjorde den noe kaotisk. Men det ble imidlertid innhentet av tilstedeværelsen i koralpartiene og god orientering i den symmetriske verksstrukturen, hvor satsene returnerer i nye variasjoner eller ny tekstdrakt. Doyle evnet å sammenføye klarhet i detaljene og formkontroll, noe som gav verket dramaturgisk nerve og flyt gjennom de elleve satsene.

Ekstranummeret på konserten, Johann Christoph Bachs Der Gerechte, ob er gleich zu zeitlich stirbt var koraltungt, med tydelig markerte formdeler. Koret virket konsentrert – kanskje farget av forrige verk. 

Bach i tid og rom Fortolkning skjer aldri på nøytral grunn og rommet er uløselig knyttet til formidlingen. Vanligvis setter jeg pris på raske tempi i barokkmusikk, og strengt tatt var de ikke så veldig mye hurtigere enn typiske tolkninger av verkene. Mange av utfordringene rundt distribuering av tid og romlig bevissthet hadde kanskje ikke vært like mye i veien i en kirke med mindre etterklang og mer retning på akustikken. Men når rommet smører lyden i alle retninger, føles det nødvendig å senke pulsen noen slag så musikken kan feste seg i ørene.

Programkonseptet dro allikevel opp helhetsinntrykket. Tidligmusikkfeltet åpnes stadig mer og nye komponister introduseres som bidragsytere i utviklingen av barokkmusikken. Det kludrer til vår forestilling om en enkel lineær kanon med noen få erklærte genier. Isteden utvides forståelsen av at musikk alltid har eksistert som et mangefasettert miljø i et samfunn som pulserer. Derfor skulle jeg gjerne sett enda flere Bach’er i programmet – i stedet for at samme komponist ble gjentatt flere ganger.