Mot-stykket

– Mens de andre danser her nå, har jeg behov for å si at denne delen her har jeg litt problemer med, sier den ene lederen av YMIST., Erlend Samnøen, – derfor har jeg laget en alternativ tolkning. Og så danser han en liten kropps-rystende solo for å vise hvordan en av passasjene i Voluspå, skapelsesberetnings-diktet som åpner den eldre Edda, kan formidles på en bedre, mer kjønnsnøytral måte. Hm.

YMIST.s EDDA/voluspå er bygd opp slik. Korte intermessoer for å si noe konkret og ujålete om at Voluspå er en storslagen, men nokså kryptisk del av verdenslitteraturen, etterfulgt av en tekstdrevet tolkningssekvens som ved hjelp av enkle kostymer og rekvisitter, og et nøkternt lys- og lyddesign, skal undersøke om det går an å relatere det kaoset som fins i teksten, til tumulter og ambivalenser i vår egen tid. En fysisk-verbal utprøving for å se hvordan mytenenes eksistensielle ur-forvirring kjennes på kroppen nå.

I teksten på hjemmesiden fremhever YMIST. rollelistens flernasjonale sammensetning; verdien av bakgrunnene fra ulike kunstmiljøer og de ulike inngangene det bringer til fortolkningen. Ikke minst skal stykket turnere på forsamlingshus rundt om i landet – fra Oslo og videre til Ål, Bergen og Stord – slik at det må tilpasses den omreisende teaterhistorien; titteskapsscenene og de kanskje-poetiske begrensingene som fins der. Med andre ord er YMIST.s EDDA/ voluspå et sympatisk kunnskapsformidlingsprosjekt om et viktig stykke nordisk litteraturhistorie få har sett eller hørt siden videregående, med føringer som skulle være både konkrete (romtilpasningen) og åpne nok (de ulike aktørene og inngangene deres) til at det kunne bli en bred, underfundig og lærerik oppsetning. Ikke nødvendigvis like rik og frodig som diktet sjølv, som det står på hjemmesiden deres – det er et voldsomt ambisiøst mål – men i alle fall noe distinkt annerledes enn den gjengse teateropplevelsen. Det har den også blitt, men så var det noe med verdien av akkurat denne annerledesheten.

Hovedproblemet ligger i at de ulike sekvensene ikke fremstår som kyndig sammenflettede miniatyrverk signert hver enkelt kunstner. Tvert imot er både de teatrale og de forklarende delene skuffende like i uttrykk og stemningsleie: Erlends arrige solodans, YMIST.s ko-kreatør Morten Espelands Balders død og Yanghee Lees enkle, nynnende sang. Judith Sleddens hiphoppete oppramsing av dvergenavn i et draugete frynsekostyme med Tolkien-referanser lover en slags opplivende endring – absurd og morsom – men så daler det igjen med en mindre tydelig fremføring av det neste verset – både lydvolum-messig og konseptuelt. Flere av versene er det dessverre litt vanskelig å høre.

Mot slutten er det imidlertid én sekvens som underminerer det som til nå har vært tilforlatelig jordnære undringer og oppriktig fremførte tolkningsalternativer, uansett nivå. Her leser én aktør verselinjer fra Voluspå høyt, mens alle beveger seg fremover i langsomt tempo på rekke ved siden av hverandre. Ingen ting i veien med det. Derimot er det mer problematisk at en annen ramser opp kravene om generell perfeksjonisme anno 2015 i tabloide vendinger à la: "the demand to perform… to take a higher education…" og så videre, som en enkel måte å koble urverdenens undergang på våre dagers livsstils- eller livstids-sykdommer. Bedre blir det ikke av at Erlend parallelt snakker om 9/11; om å ha lyst til å lage et politisk stykke; om å ikke få det til likevel, men i alle fall ha et selvbevisst behov for å si det. Merkelig konkret, påklistret og forflatende på toppen av den foregående blandingen av det dønn ærlige og det passe esoteriske.

Her slår det meg at EDDA/ voluspå i grunnen har formen til et forbilledlig interaksjonsteater som hadde passet godt nettopp innenfor den forsamlingshus-settingen YMIST. har valgt seg. Teater der bygdas smarte sønner og døtre – utrolig nok – tør å reise seg fra de stablebare stolene og stille de logiske spørsmålene som hver kompakte diktsekvens åpner for. Her gjør altså aktørene det selv, med utsagn som: – Og jeg skjønner ikke helt hva Ragnarok er… og "Why did Odin go to Volva?" Fortsatt fint, fordi kommentarene kommer så hjertelig uironisk og uten behov for å imponere, men mon ikke stykket hadde fungert bedre som et hel-pedagogisk opplegg, istedenfor å aspirere mot kunst i det formatet teksten på hjemmesiden lover? Eller kanskje enda bedre som et impro-teater der det først ble fortalt hva verset handlet om, hvorpå aktørene – kanskje med innspill fra salen eller en forberedt skoleklasse – fikk lov til å være med å bestemme hvordan fortolkningen skulle se ut; om det skulle være dans eller skuespill, med en mann eller en kvinne i hovedrollen, med eller uten lydspor og så videre. Kanskje handler interaksjons-forslaget også om at stykket bærer preg av å ha manglet innsyn underveis. Av å være skoleoppsetningen som fikk bli som den ble fordi det var så fint å holde på, og fordi det ikke fantes en utenforstående som kunne komme med kritiske innspill og foreta de nødvendige darling-drapene. Som den unødvendige rekke-sekvensen.

Men, om ikke annet har altså EDDA/ voluspå dette åpne og sympatisk-naive ved seg; dette merkverdige ved at nesten ingen av kommentarene eller spørsmålene i seg selv oppleves som dumme, og dermed heller ikke som irriterende. Og det låter kanskje nedlatende og grenseløst banalt, men YMIST og aktørene skal ha ros og applaus for å forsøke å formidle noe vesentlig med innlevelse, glede og blottet for ironi.

Slik har EDDA/ voluspå blitt et kuriøst mot-stykke, men om det er verdt å forstå som et stykke, og en fullverdig oppsetning, er et fornuftig spørsmål all den tiden det mottar penger fra et offentlig budsjett.