Modig og tregt

Det hviler en undergangsstemning over Thomas Manns kortroman Døden i Venezia. Historien om den middelaldrende forfatteren Gustav von Aschenbach som bergtas av en mindreårig gutt på ferietur i Italia, ulmer av fare og undertrykt begjær. Scenekunstkompaniet Ymist setter denne våren opp sin teaterversjon av Manns berømte roman som første del av en planlagt trilogi. Etter eget utsagn skal den «vise(...) menneske i ekstreme situasjonar, menneske som av ulike årsaker er ved å bryte saman». Og Aschenbach er virkelig på sammenbruddets rand; i sydenheten beveger han seg mellom febrile ytterpunkter, fra det verdige til det nedrige, fra innbitt selvkontroll til total oppløsning. Etter hvert som den usunne fascinasjon for unge Tadzio blør over i galskap, bryter det ut dødelig sykdom i elvebyen, som et bibelsk endetidstegn. Aschenbach reiser til utlandet på impuls, etter et underlig møte med en rødhåret fremmed. Det blir flere foruroligende menneskemøter ved ankomst til Venezia, som kulminerer i at han til slutt hviler øynene på Tadzio. Gutten er «fullkome vakker» med et «edelt og gudommeleg alvor», som minner Aschenbach om en gresk skulptur, og den greske mytologiens pendelsvingning mellom apollinsk beherskelse og dionysisk beruselse er et hovedmotiv i romanen.

Sugende fokus

Ymists oppsetning av Døden i Venezia hadde premiere på Cornerteateret i Bergen i mars, og spilles i Oslo på Nationaltheatret i samarbeid med Black Box teater. På Amfiscenen er scenerommet spredt og nakent. En stabel pistasjfargede gymmatter troner midt på scenen, til venstre står det en ballettbarre overstrødd med henslengte klær, og til høyre er det plassert en sampler og en mikrofon. Medgrunnlegger av Ymist, Morten Espeland, kommer inn på scenen sammen med danser Erik Rulin og komponist og lyddesigner Nils Jakob Langvik. De er kledd i monokrome kostymer som fremstår både gammelmodige og stilrene. Aktørene er velkledde og allikevel avkledde. Alle tre skal forestille ulike fasetter av Aschenbach, men det er Espeland som fører ordet. Ymists Døden i Venezia er en forestilling der teksten står i sentrum, og Oda Radoors dramatisering gjør gode nedslag i Manns originalverk, som Espeland deklamerer ordrett i hundre strake minutter. Geir Pollens fabelaktige oversettelse av året ligger oppsiktsvekkende godt i munnen på Espeland; han artikulerer tydelig og poengtert og får med seg alle tekstens herlige detaljer, som beskrivelsen av en flamboyant tilreisende ikledd panamahatt med «dristig oppbrett». Å lene seg på originalteksten i så stor grad kan virke som et trygt valg, men det er også det stikk motsatte. Det gjør at forestillingen hele tiden står i fare for å føles blytung, og det gjør den også tidvis. Samtidig er Manns roman så rik og fortettet at deklamasjon kanskje er den beste måten å få frem alle nyansene på. Det er modig å sette opp noe så – for å si det rett ut – tregt, og om man lytter konsentrert oppstår det riktignok en sugende følelse av fokus. Her tvinger man publikum til å virkelig lene seg inn i språket.

Ubehag

Mann beskriver et uutholdelig varmt Venezia på randen av koleraepidemi, der svetten renner, sigarettrøyken står stille i luften og den søtlige lukten av desinfeksjonsmiddel henger tungt over de smale gatene. I forestillingen er lyd, lys og bevegelse med på å skape en følelse av samme trykkende ubehag. Lysdesignet er vekslende og inntrengende; lenge er scenen fullt opplyst, før alt går i svart. Senere skimrer det mangefarget og nesten disko-aktig når Aschenbach gir seg over til sine impulser, og etter hvert blinker en varm lampe med doven frekvens, den blender oss med jevne og urovekkende mellomrom. Langvik lydlegger det hele vekselsvis med drivende klubbrytmer, foruroligende, dronende ambient – og trekkspill. På båten ut til øya Lido observerer Aschenbach en eldre mann med sminke, parykk og farget skjegg som av en eller annen grunn har fått innpass hos en gruppe unge mennesker. Aschenbach vemmes av det nedrige og vulgære ved den eldre mannens desperate forsøk på å innynde seg hos ungdommen, men senere gjør han akkurat det samme selv. I sin maniske jakt på unge Tadzios gunst blir han sminket og får farget hår og bryn, og mens Espeland forteller om dette, kliner han seg inn med rosa i ansiktet. Rulin holder seg for det meste med små, bølgende bevegelser med armene, før han kaster seg mot gulvet, og ikler seg en sart hofteholder når han gestalter den forfinede Tadzio. Sammen med Espeland gir bevegelsene inntrykk av en voldsom motstand. Gymmattene slenges rundt, og på et tidspunkt ligger Rulin og Espeland på ryggen med bena rett opp i krøkkete formasjon. Det tar litt tid å komme inn i formen på forestillingen, og når de tre mennene først har funnet sine plasser på scenen og i gruppedynamikken – Langvik ved sampleren på høyre side, Espelands forteller mot venstre og danseren Rulin i midten, blir det liksom for satt og statisk i forestillingens siste del. Kanskje kunne Døden i Venezia vært kortere, kanskje kunne det blitt gjort mer ut av det fysiske spillet, kanskje kunne man på et tidspunkt brutt opp trioens funksjoner på scenen. Med en såpass tydelig form er veien kort fra det trykkende og ulmende til det kjedelige, og Ymist balanserer hele veien hårfint på kanten av dette avgrunnsdypet.