Mitt teater er en grushaug på Nøstet

Teatergarasjen? – Ble ikke den revet? Jo. BIT holder fortsatt stø kurs, men på lavbluss. Garasjen er gruset på femte året og må gjerne tas som gissel i refsingen av Kulturløftet og forfordelingen til Oslo.

Man kan spekulere i om denne mer og mer pinlige situasjonen kunne ha oppstått i hovedstaden, som innvilges det ene signalbygg etter det andre, forsvart gjennom gamle tanker om nasjonalstat som hovedstadssatsing og sentertenkning om kultur. Jeg vil imidlertid gjerne påpeke at Teatergarasjen aldri ville blitt "Teatergarasjen" i Oslo.

Det tretti år gamle teateret ble til i et internasjonalt miljø med lokal forankring, og er et eiendommelig eksempel både på at all kultur er lokal og at periferien er mer nyskapende enn sentrum.

Historien viser hvorfor:

Samtidig som lokale kunstnere inntok den gamle Sardinfabrikken USF tidlig på 1980-tallet, avbrøt noen studenter ved Teatervitenskapelig institutt i Bergen sine studier og arrangerte Bergen Internasjonale Teaterfestival (BIT) første gang i 1984. Dette var en satsing på samtidskunst innen teater og dans; en motvekt til programmet på Festspillene i Bergen og Den Nationale Scene. Festivalen hadde base i Trikkehallen på Møhlenpris, men fant fort sitt sted i et nedlagt salgs- og byggevarelager på Nøstet.

Hugo de Greef ved Kaaitheater i Brussel ble kjent for sitt utgangspunkt om at en må være lokal for å være internasjonal. I samtale med BIT-festivalens utsendte i Brussel i 1986, stilte han spørsmålet: Skjer det ingenting i Norge?

Spørsmålet fremprovoserte et ønske om å satse internasjonalt fra Bergen, og ikke bare trekke lokale og internasjonale kunstnere hit. Et par år senere ble Baktruppen og svenske Remote Control Productions lansert i Europa. Samtidig ble BIT Teatergarasjen født som fast sted. Med Baktruppen ble bakevjen Bergen verdensberømt i et internasjonalt samtidskunstmiljø.

BIT introduserte i disse årene det programmerende teatret i Norge, godt hjulpet av tilsvarende og samtidige scener i utvikling i Europa.

Black Box Teater i Oslo fulgte etter i 1985. Senere kom Teaterhuset Avant Garden i Trondheim. Modellen ble å opptre som programmerende plattformer for frie danse- og teatergrupper, omreisende kompanier eller prosjektteatre, og inngå i kostnadseffektive nettverk og samarbeid med hverandre og med kunstnerne.

Dette kan sammenlignes med kunsthallene; de kunstneriske lederne er kuratorer i scenekunstfeltet. Her finnes ingen kunstnerisk stab som skuespillere, scenografer og alle de andre profesjoner som er faste på institusjonsteatrene.

Gruppene produserer det meste av forestillingene selv, men trenger scener, scenerigg og lokalt publikum. Institusjonsteatrene har måttet lære av dette, og har sluppet inn et voksende miljø av frie grupperinger.

Kunstformen i dette kunstmiljøet er ikke-hierarkisk, flerkunstnerisk og sjangerblandende. En teaterforestilling er en dans er en tekst er en performance er en konsert er et billede.

I Kulturrådets evaluering av det statlige Rom for kunst-programmet, Rom for en situasjonistisk kunst (2004), sporer Knut Ove Arntzen den historisk-estetiske bakgrunnen for miljøet til situasjonismen, en internasjonal organisasjon fra slutten av 1950-tallet som søkte umiddelbarhet og opplevelseskvalitet i kunsten. Kunstverket skulle ikke være autonomt. Prosessen var vel så viktig. Det skulle skapes situasjoner for bevissthetsutvidelse og overskridelse, ofte i retning av happenings og aksjonskunst. Betrakterens opplevelse var en viktig del av kunstverket og verket skulle avskaffes som salgsobjekt. Situasjonismen kom til Bergen fra Danmark med kunstneren Jens Jørgen Thorsen i samarbeid med Gruppe 66 i Bergens Kunstforening i 1966. Dette var de første nyutdannede kunstnere i Norge som på gruppebasis fikk tilgang til en etablert kunstinstitusjon.

Det meste av utopismen og den marxistiske tradisjonen i situasjonismen forsvant med diskrediteringen av kommunismen. Den dukket opp igjen som cultural jamming med ideologisk innhold a la Adbusters og Attack, et forsøk på å avmystifisere konsumsamfunnet. Slik sett kan man nå snakke om en nysituasjonisme i store deler av samtidskunsten, som når koreografen Hooman Sharifi uttalte: «Jeg er ikke avantgardist. Jeg er aktivist». Her er ingen fremskrittsoptimisme lenger, men et forsiktig håp om at kunsten skal og kan være et virkemiddel i en kulturkamp.

I denne utviklingen tar BIT aktivt del og bidrar til at sammensmeltingen av det nyeste i kunsten fra resten av verden og lokale prosjekter avfødte flere fantastiske erobringer av samtidsorientering.

Ikke minst trakk det tverrkunstneriske forskjellige kunstmiljøer sammen, skapte samarbeid og gjorde de sedvanlige sjangerbenevnelsene avleggs.

Et naturlig resultat av ringvirkninger i Bergen innenfor dette miljøet var eksempelvis BergArt (2000-2008), festivalen for tverrkunstneriske samtidsuttrykk i Bergen – et samarbeid mellom BIFF, BIT, Hordaland Kunstsenter, BIT 20, Bergen Kunsthall, Norsk Forfattersentrum, Bergen Jazzforum, og Bergen kommune – forløperen til det som i år blir den store kunsttriennalen i Bergen.

Minivarianten er det standhaftige PrøveRommet, som startet i Teatergarasjens foajé- og barområde i 1998, som lavterskelscene for uetablerte kunstnere i alle sjangre, og som nå finner sted på kafeer og gallerier i byen med Teatergarasjen som usynlig mesen i bakgrunnen.

Jeg ser grusingen av Teatergarasjen som en splittelse og et skarpt brudd med en historisk forankret utvikling i sentrale deler av samtidskunstmiljøet i Bergen.

BIT nyter fortsatt stor anseelse ute i Europa, med 70 internasjonale eksperter og kuratorer som gjestet Oktoberdans i fjor høst, og derfor er BIT også deleier av to EU-støttede nettverk av en størrelsesorden som ingen andre norske scenekunstinstitusjoner er i nærheten av.

BIT er fortsatt i full drift, men uten egnede lokaler, og følgelig et sterkt begrenset kunstnerisk mandat.

Lokalt er BIT i ferd med å miste moment. Det er viktig å få fart på prosessen med å bygge byens andre store teater i moderne tid, for å huse Carte Blanche og BIT, slik riksantikvaren nå har godkjent det på tomten ved Sentralbadet.

En bastion for sjangeroverskridende samtidskunst er nede for telling, samtidig som teknikk, kunstnere og publikum geleides fra det ene til det andre lokalet i byen og en unik kompetanse og særstatus med globalt fortegn er under sterkt press. Det er tungvint og lite inspirerende å drive fra BIT Teaterkontoret på Nordnes.

En kortere versjon av kronikken sto på trykk i BT søndag 17. mars 2013.