Minner for de store og lek for små?

Forestillingsnavn: På besøk

Med: Torgunn produksjoner

Spillested: Kolben kulturhus, Kolbotn

Regi/koreografi: Torgunn Wold Platzack

Skuespillere/dansere: Anne-Marthe Lund Engnes, Josefin Johansson, Bo Platzack

Musikk: Jacques Brel, Charlie Chaplin, Gabriel Fauré og Thomas Jeker

Kostymer: Elise Kleiva Ugland

Tekst: Synnøve Borge

Lys: Torvid Fladmoe

Torgunn Wold Platzack presenterte lørdag sin nye forestilling på kulturhuset på Kolbotn. Det er en velgjort forestilling på flere plan. Det er håndverksmessig dyktig gjort, fra aktører med effektfylte kostymer og masker, som behersker både en fysisk, ekspressiv spillestil og feiende flott dans, til den enkle, effektive dramaturgien som svinger fra det stillferdige og alvorlige til det lekende og sprudlende i passende doser.

Scenografien er sparsommelig, men tilstrekkelig; dominert av tomkasser og et stort gulvur. Den er laget for turné, og det passer jo bra for de tre vi møter på scenen, for de er på vei et annet sted: De er På besøk.

Det er ikke lett å vite hvor de kommer fra. Det begynner med at en litt forkommen dame kommer ut av en stor eske innredet som et hjem. Snart dukker det opp en mann, som kanskje kjenner henne fra før, og han begynner å tøyse med henne. Fra bak (ut av?) gulvuret kommer så en meget geskjeftig dame, og det som er av handling utspilles i den forkomnes forhold til den tøysete mannen og den geskjeftige damen.

Minnenes teater

Karakterforskjellene viskes bort når de tre bryter ut i gjentatte dansenumre. Er det minner om en svunden ungdom? De ser ikke så gamle ut, men det er noen hint som gjør at en voksen mann som jeg er fristet til å tolke at det er minner det handler om. Ikke minst den vakre scenen der den lett forkomne danser med et par røde barnesko på hendene, og hennes føtter og hender følger hverandre i en vemodig dans til tonene av Jacques Brels ”Ne me quitte pas”. Minner om et mistet barn?

Så blir tankene mine avbrutt av gutten på raden foran meg som igjen spør: ”Hva gjør de nå?” Og det er kanskje ikke så rart, for en av forestillingens røde tråder er absurditeter, gjerne igangsatt av den tøysete. Midt i forestillingen begynner f.eks. de tre å snakke med hverandre på rim, og siden rimet er det viktigste, blir det ingen dialog som gir mening. Det føyer seg inn i rekken av gags som gir På besøk underholdningsverdi for alle aldersgrupper, om enn på forskjellig plan. Derfor tror jeg at gutten på raden foran meg hadde en fin opplevelse av På besøk. Det hadde i hvert fall jeg.