Mer klovn i monitor

Komponist Gisle Kverndokk og librettist Aksel-Otto Bulls har basert sin nye opera Klovnen på Ingar Bergmans TV-film Larmar och gör sig till (1997). Librettoen ligger tett på filmens handling, og vi møter Carl Åkerblom som er innlagt på psykiatrisk sykehus i en periode på 1920-tallet. Tidligere var han en arbeidsom, men ikke veldig vellykket oppfinner. Nå bruker han dagene sine på å reflektere rundt sin store helt, Franz Schubert. Åkerblom lever seg inn i komponistens siste dager og funderer over hvordan Schubert tenkte og følte.

Sammen med en medpasient, den pensjonerte professoren Osvald Vogler, bestemmer Åkerblom seg for å lage en film om Schuberts siste dager. Og ikke nok med det – filmen skal være den aller første med lyd. Duoen er sikre på at de skal revolusjonere filmmediet. Og det klarer de – etter sykehusoppholdet turnerer de rundt i svenske småbyer med filmen Gledespikens glede, en oppdiktet kjærlighetshistorie mellom Schubert og den fiktive prostituerte Mitzi. Lyden skapes ved at Åkerblom, Vogler og Åkerbloms forlovede, Pauline Thibault, spiller ut dialogen bak filmlerretet. Åkerblom bruker historiefortellingen som et middel for å holde sin egen psykiske sykdom og dødsangst på avstand. Dessverre dukker klovnen Rigmor, som bare han ser, til stadighet opp i hodet hans og minner om at han selv nærmer seg døden.

Urpremieren hos Arktisk Filharmoni, som også har bestilt verket, er konsertant fremført. Med unntak av Silvia Moi i rollen som Rigmor står alle de ti sangere på scenen foran orkesteret under hele forestillingen. Ketil Hugaas (Carl Åkerblom), Frode Olsen (Osvald Vogler) og Mathilde Salmi Marjavara (Pauline Thibault) gestalter også hver sin rollefigur, mens resten av solistensemblet fordeler de øvrige rollene mellom seg og synger flere roller hver (se navn i faktaboks). Den enkle regien er ved librettist Bull selv, og den består for eksempel av at Moi/Rigmor beveger seg ut og inn av scenen etter hvert som hun dukker opp i Åkerbloms hode, og av at en «filmoperatør» løper og fomler desperat i løse lufta når det i handlingen oppstår problemer med den turnerende filmvisningen. Også komponist Kverndokk deltar i oppsetningen, ved å sitte på scenen og lese opp sceneanvisningene. Bak orkesteret blir teksten som synges projisert på et lerret.

Vakkert og striglet

Kjennere av Kverndokks musikk vil kjenne igjen hans tonale og ærlige tonespråk. Som vanlig har melodien en sentral rolle. Det er den som til stadighet driver musikken fremover, slik at den er frisk og spennende å høre på. Frasene evner å fornye seg selv og ikle seg nye drakter utover i operaen. Hos både sangere og orkester kan man høre inspirasjoner fra romantiske operaer og Broadway-musikaler.

Sangstemmene er stort sett i sentrum og orkesteret fungerer for det meste som akkompagnement. Operaen har ingen orkesterforspill eller noen lengre mellomspill, derfor får sangerne alt fokus. Det at Kverndokk er en dyktig melodimaker gjør seg veldig godt for musikken som synges. Alt for ofte sitter jeg med opplevelsen av at samtidskomponister bruker makt for å trykke en libretto inn i melodier som ikke passer til den. Kverndokk får derimot frasene til å bygge opp under setningsoppbygningen slik at vi hører det tekstlige innholdet på en naturlig måte.

Selv om melodiene Kverndokk maner frem i orkesteret er vakre og varierte, syns jeg de etter hvert blir noe striglet. Hver frase består av fire og fire takter med et underliggende akkompagnement. Komponisten utfordrer sjelden fraselengder eller hierarkiet mellom forgrunn og bakgrunn.

For å sammenligne med Åkerbloms helt Schubert, kan man i Schuberts sangbare melodier høre hvordan han til stadighet jobber med å forføre og mislede lytteren. Han legger opp forventninger om at musikken skal bevege seg i én retning, før han trekker den videre i en ny. En og annen akkord forstørres, og fraser forlenges og tilsløres. Jeg skulle ønske Kverndokk i større grad knadde melodiene sine, slik at musikken hadde blitt mer elastisk og flersjiktig.

På linje med Schubert

Klovnen inneholder en rekke tunge symboler som særlig lar seg høre i det klingende. Av verkets mange Schubert-sitater hører vi blant annet Symfoni nr. 9, Symfoni nr. 8 («Den Ufullendte») og flere lieder fra sangsyklusen Winterreise. Disse sitatene, som stammer fra noen av de viktigste verkene i den vestlige kunstmusikkens kanon, kan fremkalle gigantiske referansebibliotek for lytterne. Det er derfor de kan være så effektfulle, men også så risikable for en komponist å benytte seg av; den nye musikken kan plutselig havne i skyggen av den historiske den er sidestilt med. Men dette skjer ikke her: Noe av det som imponerer meg mest med Klovnen, er hvordan Kverndokk evner å få de to musikkstilene til å spille på hverandres styrker. Musikken beveger seg sømløst mellom de gamle og de nye tonene, og skjøten mellom århundrene er uhørlig. Kommunikasjonen er gjensidig.

Oftest brukes sitatene for å skape semantiske koblinger mellom musikken og librettoen. De aller tydeligste eksemplene på dette er under «filmvisningen» av Åkerbloms og Voglers lydfilm der Schuberts symfonier fungerer som filmmusikk. Rollefiguren Schubert, som er hovedpersonen i filmen, sier rett ut at han ønsker å vise frem et utdrag av sin niende symfoni, etterfulgt av at vi hører dette i orkesteret. Noen ganger forblir sitatene unevnt, samtidig som de ulmer i bakgrunnen. Dette blir, på grunn av deres tydelige introduksjon, ekstremt effektfullt, nesten som i en Wagner-opera.

Operaens viktigste sitat, som gjennomsyrer musikken i så stor grad at den nærmest blir strukturdannende, er siste sang i Winterreise – «Der Leiermann» («Lirekassemannen»). «Der Leiermann» forteller historien om mannen som spiller på lirekassen sin helt alene i kulden. Ingen lytter, og pengebollen er tom. På tross av dette fortsetter lirekassemannen å spille, selv om han kjenner frosten snart tar knekken på ham. Hele operaen begynner med de iskalde tonene fra denne hjerteskjærende sangen, som blir brukt som et bilde på Åkerbloms ensomhet og psykiske sykdom. 

Anonym antagonist

De aller fleste av operaens symboler er veldig gode, men det er ett unntak: klovnen Rigmor. Jeg syns ikke hun i stor nok grad etableres som antagonist tidlig i operaen. Vi blir så vidt introdusert for henne i starten av akt én, men så dukker hun ikke opp igjen før mot slutten. I Bergmans film oppfatter jeg at Rigmor har en langt større tilstedeværelse – i den grad at filmen fikk tittelen I klovnens nærvær på norsk. Det er ikke slik at Bull og Kverndokk har kuttet vekk hennes scener, men rollen har så mye større kraft i Bergmans versjon. I overgangen fra film til opera har noe av hennes skremmende aura forsvunnet. Derfor blir heller ikke tilbakekomsten mot slutten av operaen kraftfull nok. Hadde vi følt klovnens, og dødens, underliggende tilstedeværelse gjennom operaen, mener jeg at historiens kulminasjon hadde vært mer fryktinngytende.

På et punkt treffer riktignok Rigmor virkelig en nerve, og det er når hovedpersonene skal fremvise «verdens første lydfilm». Det oppstår en spennende flersjiktighet når sangernes rollefigurer igjen spiller andre rollefigurer. Hugaas spiller Åkerblom, som igjen spiller rollen som Schubert; Olsen spiller Vogler, som spiller baronen som skal gifte seg med Schuberts elskerinne Mitzi, og Marjavara spiller Pauline Thibeult, som spiller Mitzi. På bergmansk vis viskes skillet mellom fantasi og virkelighet ut. Når Åkerbloms fantasi(u)venn Rigmor dukker opp i dette scenariet, skaper hun et tredje lag i oppfattelsen av hva som er virkelig og ikke. På dette tidspunktet skjønner vi at vi er vitne til Åkerbloms siste timer før døden, og det åpnes for at filmvisningen kan være noe som bare foregår i hodet på hans på dødsleiet.

Heltente utøvere

Oppsetningen består av en rekke imponerende solistprestasjoner. Hugaas imponerer sterkt med en enorm klang i de dype registrene, og en evne til å gestalte hele Åkerbloms følelsesregister, fra de maniske dalene til de altoppslukende kjærlighetstoppene. Moi gjør også en strålende jobb som Rigmor og oser av skremmende utstråling, på tross av at hun ikke får nok tid å gjøre det på.

Arktisk Filharmoni er også i et meget godt slag og fremfører musikken på en engasjert måte, som utstråler overskudd. Det virker som musikerne har en formidlingsglede som matcher den Åkerblom har, og de får de mange melodienes krumspring til å høres lette ut. Dirigent Peter Szilvay balanserer instrumentgruppene godt og skaper et klokkeklart lydbilde der alle later til å vite hvor i lydbildet de skal ligge.

Selv om musikken noen steder kunne vært mer variert og Rigmor fått mer plass, er Klovnen er jevnt over en solid opera. Jeg håper den blir fremført igjen – i fullscenisk utgave.