Mer fest enn fusjon

Caféteateret, Nordic Black Theatres egen scene, er et av de triveligste konsertlokalene i Oslo for mindre arrangementer, med det gammeldagse interiøret etter en tidligere metodistkirke. Den upretensiøse enkelheten gir lokalet sjel, og det lille rommet ble godt utnyttet i kompaniets nye produksjon, The Silent Heirs.

Daglig leder Cliff Moustache var kunstnerisk ansvarlig for dette ambisiøse samarbeidsprosjektet, som ifølge forhåndsomtalen skulle være «en unik mulighet til å utforske kulturelle forbindelser og feire essensen av kvinnelighet gjennom en dynamisk fusjon av kunstformer.» Fusjonen bestod av dans, diktopplesning, sørafrikansk improvisert sang og slagverk, og klassisk kammermusikk, utført av danser Aina Gnoutou, skuespiller Bahaa Eldin Ibdah, perkusjonist og sanger Bafana Nhlapo, og den spanske kammermusikkgruppen Sambra Trio (Ángela García, cello; Sabina Pamblanco, fløyte og Mari Gómez, piano).

Musikerne fra Sambra Trio var spredt rundt omkring på scenen, mens Nhlapo bevegde seg frem og tilbake mellom slagverkssettet nær bakveggen og scenekanten. Det var i tillegg skjøtet på en catwalk for anledningen, som strakk seg inn i publikumssfæren og vekselvis ble benyttet av alle utøverne, men først og fremst av Gnoutou og Idbah.

Å tviholde på notene Sambra Trio lå som et lydlig slør over hele forestillingen og spilte musikk av for meg ukjente kvinnelige komponister: Elisenda Fabregas (1955-), Katherine Hoover (1937-2018), Germaine Tailleferre (1892-1983) og Elena Romero (1907-1986). Jeg berømmer musikerne for å grave frem mindre kjente komponister, men navnene var ikke nevnt noe sted og jeg måtte selv be arrangørene om opplysninger i etterkant. Stilmessig befant musikken seg i en salig blanding av romantikk og neo-klassisisme med innslag av impresjonisme i enkelte tonale vendinger og gester. Det bar av sted med store fyldige akkorder, inderlige melodier og mye vibrato, godt spilt av alle utøverne.

Bafana Nhlapo er en fantastisk musiker med et utrolig spenn i uttrykksregisteret, fra tynn vakker falsettklang til dyp og røff strupesang og med en bunnstødig intonasjon som ikke var i nærheten av å bli vippet av pinnen selv med store sprang og arpeggioløp. I denne forestillingen hadde han egne sanginnslag, inspirert av sørafrikansk musikk, i tillegg til å improvisere over den nedskrevne musikken fra trioen – enten som sanger eller som perkusjonist, med et lite slagverkssett bestående av bar chimes og diverse mindre støyinstrumenter.

Sambra Trio virket i overkant fokusert på notene, og selv om de var spredt på hver sin side av scenen, ofte med Nhlapo i midten, var det som om de befant seg i et eget, lukket rom hvor de ikke var helt i stand til å kommunisere med omverdenen. Når Nhlapo forsøkte å improvisere med slagverket over notemusikken, fremstod det som spede lyder frakoblet det som gikk for seg i trioen. Det var så forsiktig og skjørt, samtidig som det klanglig ikke helt stod i kobling til det andre. Når han improviserte med stemmen fungerte det bedre, men jeg fikk en følelse av at han var tynget av å måtte forholde seg til låste musikere. Det var først og fremst i helt eller delvis solistiske sangpartier at musikken virkelig løftet seg. Da lot det til at han slapp seg løs; uansett skapte han de fineste øyeblikkene i hele forestillingen.

Mellom ord og bevegelse Aina Gnoutou stod aller fremst på scenen og beveget og danset seg frem og tilbake mellom catwalken og gulvet nedenfor, tidvis nesten helt inn i publikum. Det var brå og røffe bevegelser, tydelig inspirert av afrikansk dans, brått skiftende i plutselig fryste tilstander der hun satt eller lå på scenen. Fra sidelinjen, mer tilbaketrukket og diskret, danset og bevegde Bahaa Eldin Ibdah seg som en slags skygge av Gnoutou, og nå og da stakk han seg frem og interagerte med henne gjennom bevegelser som så ut til å forsøke å speile henne.

De resiterte begge dikt på engelsk innimellom dansen, med tekster av Ben Okri, Maya Angelou og Rita Dove. Noen ganger til lavmælt musikk, andre ganger helt uten. Det var tidvis svært vanskelig å henge med på ordene: det var mye tekst, noen ganger druknet den i musikken, og diksjonen og uttalen til Ibdah var ikke alltid tydelig nok til at jeg fikk med meg det som ble sagt. Jeg savnet å få lese teksten – i et trykket program, projisert på veggen eller lignende, noe som ville gjort det mulig å la ordene synke inn, i en forestilling som ellers sydet av innhold og sanseinntrykk.

Tekstene kretset – så langt jeg fikk med meg – rundt temaer som frigjøring, mot, kjærlighet til de enkle tingene og humanisme. Det var store temaer som de to utøverne uttrykte med inderlighet og ekthet, kanskje særlig Gnoutou. Slik gled diktene også fint inn i koreografien, og det opplevdes som om det hele møttes et sted mellom dans og skuespill.

Lag på lag Jeg synes jeg gang på gang opplever at det er vanskelig å inkludere klassisk musikk i tverrkunstneriske produksjoner, uten at det virker ufleksibelt og stivt, fastlåst i sin egen «notebundenhet» og tradisjon om at man aldri skal tukle med komponisters verker, at den klassiske musikken sjelden evner å smelte inn i andre uttrykk og musikkformer på en troverdig måte. Andre uttrykk ender med å sveve over toppen av det tunge partiturfjellet – det er liksom ikke «plass» til noe annet. Og nettopp dette skjedde så til de grader i denne forestillingen.

Jeg tror mye kunne vært løst om det hadde blitt valgt klassisk musikk som var mer oppstykket og spinklere instrumentert, og om musikerne var litt mindre tro mot partituret og i større grad hadde brukt kreftene på å lytte til og se på det som skjer rundt dem og tilpasse seg deretter. For det ble ofte en slags «kamp» om oppmerksomheten: med svært gode prestasjoner fra alle parter, og et høyt energinivå i både musikken, dansernes bevegelser og resiteringen, ble jeg overveldet og mistet litt grepet. 

Det var for få kompromisser til at jeg opplevde en skikkelig fusjon av uttrykk. Snarere var det som om det var flere lag stablet oppå hverandre, en fest av konkurrerende uttrykk som ikke fant sammen. Og i denne festen kokte kanskje nettopp noe av hovedbudskapet bort, for det føltes mer som et møte mellom kulturer og forskjellige uttrykk enn fremheving av forbindelser mellom dem. Samtidig fikk jeg inntrykk av at den klassiske musikken «vant» kampen om plassen, ved sin gjennomgående fremtredende tilstedeværelse. Og det gav inntrykk av at den vestlige musikken uheldigvis ble gravitasjonskraften i forestillingen.

Gode deler i hektisk helhet Til slutt savnet jeg kontekst. Det var lite info om bakgrunnen for prosjektet: om hvorfor akkurat disse kunstnerne samarbeidet, hvordan det hele ble til og hvordan den kunstneriske prosessen artet seg. Når det dessuten var fire kvinnelige komponister på programmet, burde dette vært essensiell informasjon å gi publikum med tanke på forestillingens annonserte feiring av kvinnelighet. Utover at det var et flertall av kvinnelige utøvere og skapere i forestillingen virket for øvrig denne tematikken lite eksplisitt i det kunstneriske.

Alt i alt var dette en forestilling med mange dyktige utøvere, som hver for seg presterte veldig godt – jeg trekker spesielt frem Gnoutou og Nhlapo. Men delene opplevdes sterkere enn helheten, som bar preg av å presse for mange ideer inn i en litt for kort forestilling.