Mens vi venter på bystyret

Mens vi venter på vedtaket som skal fattes av bystyret i desember, står vi overfor en krevende oppgave: å formidle verdien av kunst og kultur på en måte som snakker til dem i maktposisjoner. Etter flere år med studier skal jeg om ett år begynne å jobbe som scenekunstner. Da blir det min oppgave å forsvare hvorfor vi er avhengige av økonomisk støtte for å lage kunst. Tanken på å gå inn i et så usikkert felt har alltid skremt meg, men, som mange andre, har jeg endt opp med å trosse usikkerheten. Da jeg først skulle begynne å studere, var tanken på å jobbe som scenekunstner så skummel at jeg valgte en helt annen retning. Det gjorde at jeg i dag sitter med en grad i innen statsvitenskap, med mye nyttig kunnskap om trusler mot demokratiet. Jeg tenker at her er det mye å hente for å forsvare teatret.

Mindre teater betyr mindre demokrati

Selv i det norske demokratiet kan man ikke si seg fornøyd med borgernes deltakelse kun gjennom stemmegivning og engasjement i politiske partier. Et velfungerende demokrati fordrer mulighet for aktiv deltakelse gjennom å skape demokratiske rom og utvikle demokratiske evner. Jeg vil rette søkelys mot en viktig demokratisk muskel som teater trener oss opp i: evnen til å forestille seg alternativer.

Ute i samfunnet setter ofte politikerne eller media grensene for vår forestillingsevne. I teaterrommet trener man evnen til å tenke utenfor disse grensene, enten det er ved å fortelle historier fra virkeligheten og stille spørsmål ved hva som kan forandres eller ved å leke og utforske utopier. Teater handler ikke bare om den enkelte oppsetningen, men rommet man skaper for å tenke større. Hvis man mister evnen til å tenke og utforske alternativer, kan man risikere å ende opp med å akseptere fastsatte prinsipper og doktriner.

Europeisk tendens

Det kan virke som det eksisterer et slags uoffisielt prinsipp at i vanskelige tider må kulturtilbud ofres. På samme tid som vi har situasjonen på Oslo Nye Teater, ser vi en økende tendens i nedskjæringer i støtte til kunst og kultur i flere europeiske land. Dette gjelder blant annet i Østerrike, Tyskland, Slovakia, Belgia, Nederland, Sverige, og det jeg får oppleve på nærhånd: i Finland. Da jeg skulle flytte til Helsinki på utveksling, ble jeg fortalt hvordan kunst og kultur ble verdsatt og prioritert i Finland. Nå er realiteten mye dystrere. I august la den høyrevridde regjeringen frem forslag til neste års statsbudsjett med et kutt på 65 millioner euro til det finske Kunnskaps- og kulturdepartementet, det vil si et kutt på over 760 millioner kroner. Etter forhandlinger ble dette i september redusert til 60 millioner euro. 17,3 millioner euro skal tas fra kulturen, og av disse skal tilskuddene til de statsstøttede teatrene, orkestrene og museene reduseres med 10,8 millioner euro. I likhet med byrådets håndtering av Oslo Nye Teater er den finske regjeringens beslutninger basert på lite kunnskap om og vilje til å sette seg inn i scenekunstfeltet.

En investering og militaristisk strategi

Jeg tok kontakt med Teaterinfo Finland (TINFO), en ekspertorganisasjon innen det finske scenekunstfeltet, for å lære mer om situasjonen rundt de nasjonale kuttene. I Finland forklares store nedskjæringer med et behov for «ansvarlighet» knyttet til å redusere statsgjelden, for å unngå større økonomiske konsekvenser for landet. Kunst og kultur er et av flere felt som blir rammet, men i en bransje hvor marginene allerede er små, rammer kuttene ekstra hardt. Linnea Stara fra TINFO forklarer hvordan kulturbransjen selv har tydd til ulike instrumentelle perspektiver på kunst og kultur for å appellere til dem i maktposisjoner. Et eksempel er hvordan kultur har blitt omtalt som en investering der man tar i bruk økonomiske begreper for å gi kulturen verdi. Et annet argument er tatt fra militaristiske termer, kulturen skal bygge opp resiliens for en mulig fremtidig krise. Kulturen er til for å skape en samhørighet slik at hvis noe hender landet, så gjør kunsten at man står sterkere sammen. Man har tatt i bruk disse termene for å prøve å skape et felles språk for å forstå kunstens verdi. Stara mener at disse argumentene igjen kan føre til at teater anses som et foretak for å generere mest mulig penger, der man er uavhengig av staten, men avhengig av markedet. Hun stiller spørsmål ved om man har gått for langt i å bevise kunstens verdi som verktøy for noe annet, at konsekvensen er at kunstens egenverdi blir glemt.

Et omfattende spekter av potensial

Det finnes et behov for å argumentere for kunstens eksistens på egne premisser, der det ikke blir redusert til en salgsvare eller en strategi. Vi står da igjen med ansvaret for å forsvare, men uten et felles språk og forståelse med dem som sitter på makten. Hvordan skal man formidle til byrådet og bystyret i Oslo at vi ikke trenger et «mindre omfattende teater», men det motsatte: mer teater? En grunnleggende del av kunsten er at det ikke kan fattes i ett enkelt argument, for mulighetene for hva det er og kan være, er store. Derfor vil jeg fremme selve potensialet. Teater har både et demokratisk potensial og et potensial til å være underholdende, provoserende og samlende. Oslo Nye Teater bruker og utforsker dette spekteret, gjennom å være nettopp et omfattende teater. Her kan man blant annet oppleve burlesque, borgerteater, klassiske teaterstykker, dukketeater, dragbingo og barneteater. Hvis man avgrenser og reduserer teater til noe mer målbart, mister vi en iboende del av teatret; å utforske potensialet av hva det kan være og stadig være i utvikling. Et «mindre omfattende teater» betyr i praksis et mindre inkluderende teater. Et teater der dørene ikke lenger står åpne for samarbeid og nysatsinger. Å si at et teater skal være mindre omfattende er å ta definisjonsmakten over hva teater er og skal være, istedenfor å la det utvikle seg og finne ut av hva teater kan være. I samtalen om situasjonen i Finland spør jeg Stara om kunst og kultur er en viktig del av den finske identiteten. Jeg vil gjerne avslutte med hennes svar: «Den finske identiteten eksisterer så lenge det finnes finsk kunst og kultur. Uten kunst og kultur er vi bare et geografisk område. Gjennom kunsten styrker vi den, vi omformer den, vi strekker den – det er den innovative kunsten som holder oss i bevegelse. Hvis vi ikke har midler til å skape vår egen kunst, blir vi kun forbrukere av utenlandske varer og produkter. Kunsten, og kulturen i større forstand, trenger ressurser – like mye som vi trenger kunst og kultur.»