Menneskesinnets natur

“Hvorfor Når vi døde vågner? Delvis fordi stykket handler om karakterer som “prøver å få tilbake livene sine”, akkurat som vi alle gjør nå for tiden”, skriver den britiske avisen The Times (min oversettelse) i en sak om Det Norske Ibsenkompaniet, som for tiden spiller Ibsens siste verk på Coronet Theater i London. Sitatet er av regissør Kjetil Bang-Hansen, som sammen med kompaniet har han en klar idé om at skuespillet er relevant i dag og kan si noe om å gjenfinne livet etter koronapandemien. Forestillingen hadde premiere torsdag 24. februar, og det er umulig å ikke nevne at dette var samme dag som Russland invaderte Ukraina. Det er vanskelig å se teater når verden brenner, og tiden vi lever i vil alltid påvirke en kunstopplevelse. I en allerede urolig tid blir kanskje Ibsens spørsmål om hva det betyr å leve sammen, om isolasjon, død og livsnarrativ enda mer relevant.

Nytt liv Henrik Ibsen skrev Når vi døde vågner i 1899, 71 år gammel. Teksten møtte publikum for første gang ved en offentlig opplesning i London samme år, ikke lenge etter at Coronet Theater, hvor When We Dead Awaken spilles i dag, ble bygget. Forestillingen er det andre samarbeidet mellom kompaniet og teatret og følger The Lady from the Sea fra 2019. Verket handler om den aldrende professor Rubek (Øystein Røger), en verdenskjent billedhugger, og hans yngre kone Maja (Andrea Bræin Hovig). Mens de er på ferie på et fjellhotell i hjemlandet Norge utfordres deres ensomme og isolerte tilværelse i et ulykkelig ekteskap av to utenforstående. Rubek møter sin gamle muse Irene (Ragnhild Margrethe Gudbrandsen), som for lenge siden stod modell for hans store mesterverk. Irene følges konstant av en nonne, som i forestillingen er presentert som noe som ligner en sortkledt helsearbeider (Luisa Guerreiro) som omtaler seg selv som død. Rubek har verken sett henne eller hatt kunstnerisk inspirasjon siden han ble ferdig med verket, men har heller levd et bedagelig og romslig liv ved å lage portrettbyster. Møtet med Irene rokker ved Rubeks idealistiske narrativ om seg selv og får ham til å stille spørsmål ved sine livsvalg og sin identitet som kunstner.

Maja på sin side treffer på en perifer bekjent av Rubek, bjørnejeger Ulfhejm (James Browne). Han er Rubeks rake motsetning, og han blåser nytt liv i henne ved å ta henne med på jakt i skog og fjell. På hver sin side åpner disse møtene for en stor omveltning for Maja og Rubek, en mulighet til å ta livet tilbake, men også en sår innsikt i hva de har tapt. Skuespillerne snakker norsk med hverandre (med engelsk teksting), foruten når de snakker med Ulfhejm som spilles av irske Browne – noe som fungerer fint og forsterker hans annerledeshet.

Ibsensk satire Med en installasjon midt på scenen har scenograf Mayou Trikerioti gjort om det norske landskapet til et destruert og ubestemmelig urbant rom. Den ser ut som en skraphaug bestående av stoler og bord, høye skap, murstein, planker og tekstil, samt noe grønt som stikker ut her og der. I midten renner det en bekk som strekker seg til scenekanten. Greiner med blader og gress vokser forsiktig ut et par steder i vegger og gulv. Scenografiens destruksjon fungerer som en speiling av hovedpersonenes følelsesliv, men henspiller også på menneskenes ødeleggelse av naturen. Siden natur spiller en stor rolle i Ibsens verker, ikke minst her – hvor det å komme hjem og opp i høyfjellet knyttes til frigjørelse og oppvåkning – er dette et interessant grep. Det støttes dog ikke av andre elementer i forestillingen. Vi ser det verken i teksttolkning, kostymer eller det lavmælte og sømløse lyd- og lysbildet (henholdsvis Peter Gregson og Amy Mae) og får derfor ikke noen stor kraft.

Trikerioti står også for kostymene i forestillingen. De er enkle og fine. I likhet med scenografien plasserer heller ikke disse oss i en spesifikk tid. Antrekkene viser identitetsmarkører som at Rubek er en pretensiøs kunstner, Ulfhejm jeger og at Maja er ung uten en tydelig identitet i en enkel hvit kjole. Dette støtter opp om de vidunderlige skuespillerprestasjonene til Røger og Bræin Hovig. De er begge gode til å få den Ibsenske satiren frem, for eksempel når Rubek åpenbart hever seg over Maja idet han snakker om hvor enkle ting hun er interessert i, eller når han ganske patetisk forteller om hvordan han morer seg med å legge inn skjulte budskap som bare han forstår i sine klassiske portrettbyster.

Bræin Hovig spiller på sin side presist ut både livsskuffelse og energisk frigjørelse. De andre skuespillerne er også gode, men får ikke skinne like sterkt fordi karakterene deres fremstår noe overdrevne. Gudbrandsen har en vrien karakter å spille, og her er det nok regien det skorter på. Både i spillestil og kostyme – lag på lag og med støvler og skjerf – bygges Irene opp som en litt rufsete karakter, som en karikert psykiatrisk pasient. I forhold til Ibsens klassiske realisme skiller dette verket seg ut som mer drømmeaktig, absurd og mystisk, noe jeg tror forestillingen kunne vært tjent med å tydeligere fram i Gudbrandsens karakter, hvis tekst er den mest abstrakte. Uten dette mister hun noe av troverdigheten og deler av Ibsens poeng om hvordan mennesker rundt en kunstner kan oppleve å bli ofret for den og hvordan dette offeret også kan bli en ødeleggende identitetsfortelling.

Uforløst When We Dead Awaken presenterer Ibsens skuespill ganske rett fram, enkelt, og uten noen store overraskelser. Det er fint, tidvis morsomt og tidvis emosjonelt, men helheten føles litt uforløst. Verkets tematikk er relevant i dag, men forestillingen kunne i enda større grad vist oss hvorfor. I dagens selvrealiseringskultur er skuespillet merkelig moderne til å være skrevet for 123 år siden, men denne forestillingens tolkning klarer ikke å peke så langt utover det personlige som føles litt innovervedt.

Selv blir jeg opptatt av hvordan teatret også er i gang med å få livet sitt tilbake post korona, og jeg tenker på om ikke teatrers livsnarrativ i den formen det tar her ligner Rubeks på mange måter. I det tidligere nevnte intervjuet med Bang-Hansen i The Times forteller han også om hvordan dette stykket nok var Ibsens forsøk på å fornye uttrykke sitt, å følge med i tiden og klare å bli med kunsten inn i et nytt århundre. Jeg synes at dette er et viktig poeng, og teksten inneholder mye ironisering over seg selv som utdatert og fordums idealistisk i et samfunn i hurtig omveltning. Denne kritiske selvinnsikten er noe av det mest interessante ved forestillingen. Det er så mange elementer ved teatret som kunne vært pekt på i lik stil gjennom dets ulike komponenter, spesielt når det spilles i en av de rikeste delene av London, i et lokale bygget under teatret storhetstid og for eliten. Litt selvkritikk av teatret på teatrets egen scene ville vært i Ibsensk ånd. Likevel er jeg glad for å se norsk-produsert Ibsen i utlandet og tenker at det spesifikt norske i ham som kompaniet får fram kan være unikt på en britisk scene – for eksempel å oppleve Ibsen på hans originalspråk, samt vekten han legger på naturens innvirkning på menneskesinnet. Dette er noe jeg som norsk kanskje tar mer for gitt.