Mellommenneskelig, amerikansk dramatikk

The Humans på Oslo Nye Teater, Centralteatret begynner og slutter med samme mann alene på scenen – far i familien. Han er en slags hoveddriver for dramatikken i forestillingen. Ellers befolkes den av de resterende familiemedlemmene: mor, to døtre, en svigersønn og en dement farmor. Stykket skulle opprinnelig settes opp i 2021, men det satte korona en stopper for, og Norgespremieren ble utsatt til i år. Det dramatiske verket er skrevet av den amerikanske dramatikeren Stephen Karam og satt til hans hjemby, New York. Med finaleplass i Pulitzer-kåringen for beste drama, fire Tony-priser, og en amerikansk filmatisering i 2021 på innerlomma, legges det opp til høye forventninger til Oslo-premieren som er regissert av Bjarte Hjelmeland.

Familiekomplikasjoner I The Humans møter vi en familie som skal feire Thanksgiving hjemme hos den yngste datteren, Brigid, som nettopp har flyttet inn i en nedslitt kjellerleilighet i New York sammen med kjæresten, Richard. Mor, far, storesøster og farmor entrer i storstilt stil, sistnevnte i rullestol. I den to timer lange forestillingen følger vi familien gjennom kvelden, fra forberedelser, til selve middagen, opprydding og kveldens oppløsning. På verdig vis i en tradisjonsrik familiesammenkomst på teater, er store deler av følelsesregisteret i spill mellom de ulike individene, de prater om alt fra arbeid og økonomi, sykdom og kjærlighetsliv, til interiør og tro. Samtidig gjør en usynlig karakter seg til kjenne gjennom ulne dunk fra leiligheten over, lys som går av og på, samt en rotte eller kakerlakk som ingen klarer å fange.

Brigid portretteres som glad og energisk av skuespiller Henriette Faye-Schjøll som er ivrig etter å vise fram sin nye leilighet og sin tilsynelatende ganske nye partner Richard, spilt av Modou Bah. Sistnevnte er på sin side den noe nervøse kjæresten som for første gang blir innlemmet i svigerfamiliens tradisjoner. Disse er troverdige karakterer som er til å kjenne seg igjen i, særlig når fasaden sprekker, men de forblir tidvis noe overfladiske for meg, potensielt fordi de som unge voksne amerikanere er skrevet med en sjargong som kanskje ikke treffer like godt i en norsk kontekst – og dette skaper avstand. Jeg opplever likevel ikke det samme med foreldrene Erik og Deirdre – spilt av henholdsvis Ingar Helge Gimle og Birgitte Victoria Svendsen. De er noe mer karikerte, men begge to mestrer på omsorgsfullt vis å fremstille disse menneskenes sårbare sider, som når mor ikke klarer å la være å gi datteren en Jomfru Maria-statue i gave for å velsigne hjemmet, eller far som ikke klarer å skjule sin åpenbare forakt for byen New York som han har traumer knyttet til. Storesøster Aimee – spilt av Melina Tranulis – har på sin side følelsene utenpå skjorta med en dyp kjærlighetssorg og magesykdom som plager henne. Til slutt er det farmor, spilt skarpt av Marit Østbye, hvis demens skaper både humoristiske og triste situasjoner.

To plan Scenen på Centralteatret er for anledningen omgjort til en to-etasjers kjellerleilighet. Begge etasjene har egne innganger, og det er også en trapp mellom dem. Ovenpå finner vi et oppholdsrom med vindu ut til en skitten bakgård samt en dør som går inn til et hyppig brukt baderom, som vi aldri får se ordentlig inn i. I underetasjen finner vi kjøkkenet, spisestue og stue. Stilen imiterer en kjellerleilighet i rimelig dårlig stand plassert i Chinatown, som er det paret har råd til (Brigid er arbeidsledig og jobber svart på bar, og Richard er student) i en by som New York. Denne todelingen av scenen tillater at flere handlinger kan spilles ut simultant og skaper en intim følelse av å få se og overhøre noe man egentlig ikke skal. Scenografien er gjort av Gjermund Andresen, og etter å ha tatt en liten kikk på bilder fra New York-oppsetningen av stykket i 2015, er det tydelig at den har hatt som mål å imitere denne. Det samme gjelder kostymene, av Marianne Forsberg, som består av nokså nøytrale, moderne klær, og som i likhet med interiøret i leiligheten gjør lite ut av seg sånn at følelsene og det mellommenneskelige kan få det største fokuset. Handlingen skjer i realtid, og alt spilles ut i løpet av én scene. Derfor er det stort sett dialog hele tiden, foruten et øyeblikk under middagen, da det er lagt på musikk i en scene som simulerer fast-forward.

Tapte nyanser I samtalene mellom karakterene dukker det fort opp kompliserte temaer, vanskelige følelser, og familiære stikk. Ett av dem er tro, da det er åpenbart at foreldrene er troende katolikker, mens døtrene ikke er det. Et annet er økonomi; foreldrene kommer fra en generasjon arbeidere som har hatt samme jobben hele livet, mens døtrene har vokst opp i gig-økonomiens tidsalder, hvor en jobb ikke nødvendigvis er sikker. Videre spiller 9/11 inn som nasjonalt traume, og vi får et innblikk i hvordan amerikanske enkeltskjebner ble rammet av tragedien. Forestillingen evner slik å få fram hvordan alt fra storpolitikk til sjalusi og små familiære friksjoner påvirker menneskelige relasjoner. Selv om mange av temaene er dypt tragiske – og særlig fars hemmelighet, som det bygges opp til at skal avsløres – er forestillingen så proppfull av humor at publikum til og med på et tidspunkt klapper over en vits. Humoren fungerer, og kanskje best den som spiller på friksjonen mellom de ulike generasjonene.

Jeg lar meg treffe av temaene som spinner rundt mellom menneskene. Så gjennomsyret av amerikansk kultur som Norge er, er det klart at enda et kulturprodukt fra landet vil slå an. Likevel er det viktig å påpeke det spesifikke amerikanske ved nettopp disse temaene – særlig de økonomiske og religiøse aspektene er referanser jeg går ut fra treffer et amerikansk publikum på en helt annen måte enn det norske. Det er også mye stedsspesifikk kunnskap, som for eksempel Chinatown eller foreldrenes hjemsted Pennsylvanias demografi og kultur, men ikke minst familiens irske røtter, som er så typisk for amerikanske familier. I en norsk kontekst mister den kulturelle oversettelsen noe på veien fordi publikum ikke innehar like nær kjennskap til disse referansene. Nyansene som går tapt er nok også grunnen til at jeg tidvis finner forestillingen noe langtekkelig. Jeg sitter og lurer på hvordan stykket ville sett ut hvis det virkelig hadde vært tilpasset en norsk kontekst.