S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Knut Ove Arntzen – 11. januar 2013

Mellom estetikk og kontekst


Publisert
11. januar 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/mellom-estetikk-og-kontekst
Facebook

I disse dager forbereder Universitetet i Oslo avviklingen av teatervitenskap som fag. I denne artikkelen fra tidligere i høst skriver Knut Ove Arntzen om hvordan hva vi forstår som teater, stadig utvides. Det er derfor avgjørende at et kritisk og faglig begrepsapparat om scenekunst blir holdt levende. Arntzen er professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen.

Konfrontasjon i det postmoderne teater – regikunsten mellom estetikk og kontekst

Vår tids regikunst og teater er uttrykk for vekslingen mellom estetisk tilnærming og det kontekstuelle, det vil si mellom bruken av virkemidlene og sammenhengen kunstproduksjonen inngår i.

Bertolt Brecht ville at et stykkes fabel skulle formidles ved hjelp av de sceniske virkemidlene: spillet, scenografien og det musikalske. Dermed ga han de sceniske virkemidlene verdi i seg selv, slik at de ikke lenger bare var redskaper for å spille teksten som litteratur. Forståelsen for at det teatrale og performative er en kunst i seg selv, må sees i lys av hvordan den moderne regikunsten brøt med det klassisk-romantiske teater. Det skjedde gjennom at modernismens teater brøt med konvensjoner for hvordan handling skulle fremstilles i det sceniske rom.

Illusjonsscenen måtte vike for utforskningen av det rytmiske rom, noe som bidro til å utvikle større bevissthet om virkemidlenes betydning. Det førte til nye muligheter for teatret til å være teatralt og eksperimentere med nye formale grep. Utforskningen av det performative og teatrale gjennom stilisering og billedeffekter bidro til at teatret i stadig større grad ble oppfattet som en egen kunstart.

Den moderne regikunsten er en bærebjelke i teatret. Takket være den fikk regiarbeid og tekst likeverdig status. Det ble mulig å arbeide friere med teksten og klassisk dramatikk. Dermed var er av forutsetningene lagt for postmoderne teater, som også kan forståes som et post-brechtsk teater. Postmoderne teater kan defineres som når teatret i tillegg til å bearbeide modernismen, også resirkulerer klassisk tablåkunst og andre stilelementer fra tidligere epoker.

En annen bærebjelke for teatret etter Brecht er bevisstheten om den samfunnsmessige konteksten teaterarbeidet inngår i, og at det kunstneriske arbeid kan være personlighetsutviklende og sosialt for både tilskuerne og de utøvende. Brecht så på det det sosiale engasjement og den politiske bevisstgjøringen som selve klangbunnen for regiarbeidet, i og med at den samfunnsmessige forståelsen skulle vises i og synliggjøres ved hjelp av de sceniske virkemidlene.

Hans-Thies Lehmann har definert det nye teatret som et postdramatisk teater (Lehmann 1999), det vil si at virkemidler og arbeidsprosess blir dekonstruert eller brutt opp slik at de sceniske virkemidlene blir likestilt med hverandre. Teksten er således ikke lenger overordnet det visuelle, men blir et materiale som regissøren kan arbeide fritt ut fra.

Hvis vi ser på teatret som en vev av virkemidler, kan vi forstå hvordan en forestilling kommuniserer som et ”univers” av betydninger, hvor tilskuerne er frie til å se inn i, og fortolke det de ser ut fra, sine personlige erfaringer. Postmoderne teater og regikunst innebærer forskyvninger fra et lukket kunstverk til en opplevelsens kunst i det performative. I den grad det skapes illusjon, er det som en lek med dramatisk handling eller fortelling.

Det kontekstuelle, den personlige identiteten, det geografiske, kulturelle og politiske blir avgjørende faktorer og materiale for den kunstneriske skaperkraften. Teatret som kunstart påvirkes mer og mer av sine omgivelser. Det blir et virkelighetsteater som gjennom lek, det teatrale og ironien setter problemer under debatt på en performativ måte.

I min bok Det marginale teater (Arntzen 2007) har jeg med utgangspunkt i et nordisk perspektiv beskrevet en ambient regikunst, en regikunst som inkluderer tilskueren i en atmosfære som publikum er invitert til å være en del av. En slik atmosfære kan være skapt ved hjelp av åpne rom og bruk av stemningsskapende musikk. Jeg har villet vise hvordan teatret har tatt i bruk tverrkunstneriske virkemidler og inkluderer tilskueren i en sosial atmosfære.

Virkemiddeltilfanget for den kunstfaglige praksis er blitt stadig større. Bevissthet om det sosiale, det kontekstuelle, om forskjellighet og identitet har utvidet feltet for hva vi forstår som estetiske virkemidler. Konteksten eller den samfunnsmessige ramme er blitt et hjelpemiddel på linje med regikunst, dramaturgi og skuespillerkunst. Dermed kan vi snakke om en estetisk overskridelse som fokuserer på hendelsen mer enn det håndverksmessige eller søken etter estetisk perfeksjonering.

Teatret så vel som kunsten i sin alminnelighet blir preget av at kunstneren både konfronterer seg selv og bearbeidelsen av materialet det arbeides med. Kunstneren undersøker virkeligheten på en direkte måte. Særlig teatret og regikunsten arbeider med stemninger og situasjoner gjennom bruk av improvisasjon og teatral lek, noe som også kan bidra til å fornye forståelsen av klassiske tekster og hvordan man setter opp klassiske skuespill i det postmoderne teater.

Fokus for det kunstneriske arbeidet endrer seg gjennom måten forestillinger blir erfart på av tilskuerne, noe som skjer i forhold til hvordan publikum også konfronterer og opplever den samfunnsmessige og personlige konteksten. Dermed oppstår en ny bevisstgjøring av posisjoner og ferdigheter i forlengelsen av tradisjonelle former for beherskelse av håndverk og teknikk.

Overskridelsen er viktig! Ikke nødvendigvis fordi den skaper grenseløshet, men fordi den utvider feltet for hva som kan defineres som estetisk. Erika Fischer-Lichte skriver at teatret er en særskilt kunstform som kan defineres som performancekunst gjennom at den menneskelige kroppen, forskjellige rom og forskjellige materialer blir brukt i den teaterskapende prosessen. Hun setter også fokus på at forskjellige kunstformer kan være av interaktiv karakter, noe som blir sentralt for å forstå det teatrale som en del av forskjellige kunstpraksiser uavhengig av sjanger. Dette er i stor grad knyttet opp mot hybride, performative uttrykk som springer ut fra tverrkunstneriske prosesser i retning av såkalt crossover (Fischer-Lichte 1997).

Frie grupper og prosjekter har bidratt til et postmoderne ”opplevelsens teater” med basis i dialogiske arbeidsmåter, det performative, arbeid med billedvirkning og lek med tekstlige forelegg. En slik tilnærming er også i stadig større grad blitt en del av de institusjonelle teaterpraksiser. Teatret blir mer og mer forstått i lys av hvordan arbeidsprosesser organiseres og hvordan virkemidler settes sammen, samtidig som det blir tatt høyde for hvordan de kulturpolitiske premissene spiller med.

Det marginale og kontekstuelt orienterte teater er preget av hvordan hierarki i organiseringen av virkemidler og i arbeidsprosessene mer og mer er brutt ned. Bertolt Brechts dialogisk orienterte arbeidsmåter bidro til det, så vel som til at nye forestillingsformer har vokst frem. Dessuten har et sosialt og samfunnsorientert teater tatt i bruk popkulturelle og lekfulle virkemidler i arbeid med klassisk materiale. Dramaturgisk sett arbeides det stadig mer med likestilling mellom virkemidlene og med hvordan kunstneriske uttrykk kan kontekstualiseres i forhold til interaktivitet og crossover.

Med jevne mellomrom tar teaterutviklingen nye retninger som igjen fanges opp og begrepsfestes av den profesjonelle teaterkritikken og forskningen. Dermed oppstår nye termer for å beskrive et stadig større mangfold innenfor samtidsteatret, et mangfold vi må ta høyde for og kunne beskrive både i forhold til akademisk og kunstfaglig praksis.

Derfor er teatervitenskap og faglig kritikk viktig. Hvordan skal vi ellers kunne beskrive vår tids teater og regikunst?

Referanser:

Arntzen, Knut Ove (2007), Det marginale teater, Laksevåg 2007: Alvheim og Eide akademisk forlag, Fischer-Lichte, Erika (1997), The Show and the Gaze of Theatre. A European Perspective, Iowa: Lehmann, Hans-Thies (1999), Postdramatisches Theater, Frankfurt am Main: Verlag der Autoren.

Mag. art. Knut Ove Arntzen er professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen. Teksten er opprinnelig skrevet til Norsk Teater- og Orkesterforenings 50-årsjubileum i 2012. Et utvalg tekster herfra publiseres på Scenekunst.no etter avtale.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no