Mekaniske drømmer

Forrige uke gikk Only Connect av stabelen i Oslo, en årviss festival for «undersøkende musikk» arrangert av Ny Musikk. Vi besøkte «The Museum of Mechanical Dreams», en helaften på selveste Teknisk Museum. Ansvarlig for festivalen, Anne Hilde Neset, presenterte kvelden som et slags musikalsk rebusløp, først og fremst fordi konsertene og installasjonene foregikk på ulike steder i museet, og men også fordi hver «rebuspost» representerte en bestemt oppfatning av festivalens overhengende tematikk: maskinene er over alt, også i musikken, men hva gjør de med oss?

Mellom performance og konsert Japanske Aki Onda innledet den første av tre konserter, og plutselig var vi alle tilbake til cirka 1985 da alle som var manisk opptatt av musikk gikk rundt med en walkman. Scenen består av et bord med en 10-15 kassetter, et par-tre effektbokser, en mikser og diverse walkman-spillere. Onda står og stirrer nådeløst mot publikum uten at en lyd siver ut av anlegget, før han endelig bryter isen med noe som høres ut som tradisjonell japansk folkemusikk. Etter en kort stund plukker han opp en liten, portabel høyttaler som også er tilknyttet en walkman, setter i gang noe som høres ut som en støysending og begynner å vandre rundt blant publikum med støyen på slep.

Forutsetter vi at Ondas konsert også er en performance, er grepet ganske vellykket. Det røsker delvis opp i det typiske avhengighetsforholdet mellom scene og sal ved å viske ut avstanden mellom de to, og man blir som publikummer nesten litt nervøs for hva Onda vil finne på med den ganske høylytte støyen.

Han setter simpelthen fra seg høyttaleren et stykke oppe blant publikum og går tilbake til scenen igjen, mens den bærbare høyttaleren fortsetter å loope sprakende hvit støy fra sin plass i periferien. For de av oss som satt langt framme var ikke lydnivået spesielt ubehagelig, men vi tipper noen av de som satt en halvmeter fra høyttaleren hadde en annen oppfatning av de neste 15-20 minuttene.

Etter scenevandringen og forsiktig famling med effektboksene tar endelig en fascinerende drone over showet. Det konseptuelle slipper taket, og erstattes av vellyd som manipuleres med overlegen ekspertise av Onda. Den japanske lydkunstneren klarer ikke helt bestemme seg for om han vil lage performance eller bare musikk, og selv om spennet i seg selv kan være fascinerende, blir performance-delen bare passe vellykket fordi den oppleves som så slentrende, mens den musikalske delen oppleves som bare passe vellykket fordi den ikke er lang nok.

En «akustisk laptop» Tore Honoré Bøe har truffet innertier med sin «akustiske laptop», et konsept han har arbeidet med i rundt tolv år. I motsetning til Onda finnes det ikke noe annet performance-element hos Bøe enn det å simpelthen spille, og det gjør han med stor oppfinnsomhet. «Laptopen» er en liten trekasse fylt med småting som lager lyd. Følsomme mikrofoner fanger opp hver minste lyd og forstørrer forsiktig klimpring til katedralsk klokkeklang – vi antar Bøe står barføtt på scenen fordi han vil unngå at mikrofonene fanger opp knirkende gummilyd fra skosålene.

Laptopen er riktignok ikke helt alene på scenen, et ferdiginnspilt lydspor akkompagnerer klimpringen, skrapingen og klirringen fra Bøe, en kombinasjon som fungerer utmerket. Forestillingen er dynamisk og lyden perfekt, samtidig som Bøe ikke klarer unngå humoristiske elementer som å slippe flere brusende, vannoppløselige tabletter i et vannglass, alt mens mikrofonen får det til å høres ut som sjøvann som piskes opp av sterk vind.

Ambient fra gamle dager Kveldens hovedattraksjon, om enn uuttalte sådan, er Biosphere. I Teknisk Museums flyhall står bakmann Geir Jenssen nesten bortgjemt blant gamle flymaskiner, foran en eldgammel synth bygget i Øst-Berlin på 60-tallet. Konsertkvelden ble innledet med en introduksjon fra den tyske dokumentarfilmskaperen Ina Pillat om nettopp denne synthen, som i sin tid fikk navnet «Subharchord». Pillat er for øyeblikket midt i arbeidet med en dokumentar om det spesielle instrumentet, så publikum var allerede på fornavn med Subharchord da Biospheres karakteristiske, svevende ambient-toner fylte hallen.

Jenssen hadde altså fått i oppgave å lage et stykke musikk med Subharchord i sentrum. Det gamle instrumentet ser spesielt ut, med skruknotter og svitsjer montert på en kasse nesten på størrelse med et hjemmeorgel. Problemet er bare at det ikke lyder like spesielt. Instrumenter som theremin eller melotron har en umiskjennelig sound. Basert på de lydsnuttene vi fikk presentert under Pillats utdrag fra dokumentaren, og lydene vi hørte i løpet av Biospheres stykke, er Subharchord langt fra like distinkt.

Det påvirker nok også musikken. For all del, dette er særdeles kompetent utført, men samtidig er det som de syntetiske strykerne, de forsiktige rytmiske elementene og de tematiske tonene fra Subharchord ikke beveger seg langt nok bort fra Biospheres univers. Det eldgamle instrumentet er rett og slett ikke distinkt nok, i mine ører, samtidig som det kanskje pakkes inn i en litt for typisk – unnskyld ordspillet – biosfære.

Skjør installasjon Helt til slutt må vi ta med noen ord om det vi opplevde først denne kvelden, nemlig Christian Bloms mekaniske installasjon med det fine navnet al Khowarizmi's Mechanical Orchestra. Blom har tidligere vært knyttet til Verdensteatret som komponist. Lengst inne i planetariet i kjelleren på Teknisk Museum var installasjonen strålende presentert i et helt mørkt rom. Én lyskilde kastet skygger på veggen av ringeklokker, ledninger og de andre små bestanddelene i orkesteret. En knapp montert på en lang arm satte i gang en ny minikomposisjon hver gang den ble trykket på, og alt styres av en datamaskin, som igjen er koblet til alle klokkene, vaierne og diverse mekaniske deler. Når installasjonen er aktiv, både høres og ser den ut som en skraphaug som synger sin egen svanesang, og det er skjørt, lavmælt og rett og slett vakkert.

Alt i alt var dette likevel en blandet kveld. Det skorter overhodet ikke på viljen til eksperimentering fra arrangørens side, men det er strengt tatt bare Tore Honoré Bøes akustiske laptop og Christian Bloms installasjon som fortsatt vaker i bakhodet noen dager etter konserten.