– På sitt beste begår Lars Skoglund og Annika Luschin en vellykket perspektivforskyvning, som om noen grep tak i en stor, tredimensjonal pappmodell av «Sult»-universet, vred modellen noen grader til siden, slik at tilskuerens blikk plutselig oppdager ting han eller hun kanskje ikke har sett før.
Med «Sult» ut i kulda
Publisert
20. april 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
"I vintervinden":
Konsept: Annika Luschin, Lars Skoglund Komposisjon: Lars Skoglund Koreografi: Annika Luschin, i samarbeid med Erik McKenzie Video: Annika Luschin Dans: Erik McKenzie, Makiko Ito
Gruppa Wildlaks: Wildlaks er en performancegruppe bestående av østerrikeren Annika Luschin og nordmannen Lars Skoglund.
Luschin har bakgrunn som danser og koreograf, mens Skoglund er konservatorieutdannet musiker og komponist.
Luschin har, som sin makker, utdannelsen fra Nederland, og underviser til daglig både i dans og yoga.
Skoglund har skrevet en rekke stykker for små og store ensemble, i tillegg til å lage musikk for både teater og film. Han underviser også i musikk og komposisjon ved universitetet i Tromsø.
Wildlaks har en rekke forestillinger bak seg, inkludert Networked Dance, et danseprosjekt med omfattende samarbeid mellom Oslo og Berkeley, USA, og forestillingen Étages, med fokus på hvordan dans og musikk virker sammen.
ANmeldelsen er av forestillingen mandag 16. april på Rom for Dans i Oslo.
Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/med-sult-ut-i-kulda
“I Vintervinden” byr selveste Hamsun opp til dans. Det er også en slags galskap.
Kroppen er et like naturlig åsted for galskapen som sinnet. Hamsuns høymodernistiske mesterverk “Sult” har riktignok den sultende kunstneren, eller i det minste den sultende skribenten, som sitt utgangspunkt. Men fattigdommen og nøden er bare et bakteppe for hovedpersonens stadig mer skiftende forhold til både ytre og indre virkelighet, der han sulter og halter seg gjennom Kristianias gater.
Kroppen kan være en like sterk indikator på sinnets stridigheter som stemmen og, ikke minst, språket. Kroppen er også kodet med normaliserte uttrykksformer som kan bryte sammen eller settes under press. Og i motsetning til indre monologer, er kroppens forfall eller forvirring synlig for alle.
Performancegruppa Wildlaks bruker nettopp “Sult” som råmateriale når de på sett og vis materialiserer det berømte sitatet “å snakke om musikk er som å danse til arkitektur”. Å lage danseforestilling med kanskje Norges mest berømte roman legger uvilkårlig visse forventninger i hodet på tilskueren.
Rensket scene Skjønt, det er ikke en ren danseforestilling. Det er en blanding av dans, tekst, musikk og video, det man i eldre dager kunne finne på å referere til som vaskekte multimedia. Dansen er likevel hovedrolleinnehaveren, og utgjør sammen med Kai Remlovs forhåndsinnspilte fortellerstemme rammen for forestillingen.
Remlov leser utdrag fra «Sult», mens Erik Kristoffersen McKenzie står for dansen. Et videolerret midt på scenen er alt som finnes av rekvisitter, med unntak av en bukse og en skjorte, som hovedrolleinnehaveren raskt kler på seg. Det er med andre ord en scene ribbet for alt som kan likne på overflod, eller engang en slags normaltilstand, og det asketiske uttrykket kler tematikken i Hamsuns roman utmerket.
“I Vintervinden” begynner på bar bakke. En nesten naken skikkelse ligger livløs på gulvet, ribbeina hans tiltrekker seg umiddelbart oppmerksomhet, simpelthen fordi ribbein som er så eksponert raskt blir et åpenbart symptom på en kropp som ikke får nok næring. På dette tidspunktet er hovedpersonen på bar bakke, det er før han får det famøse brevet fra Redaktøren, der skryt for den innsendte artikkelen og forskuddet på ti kroner løfter den lutfattige skribenten til en midlertidig, euforisk tilstand.
Paranoid dans Den første dansen er likevel en slags galskapens dans. McKenzie viser på fantastisk vis et menneske som kjemper for å beholde kontrollen over seg selv, men som stadig vekk glipper, før han henter seg inn igjen, glipper, henter seg inn igjen, helt til de to motstridende delene nesten glir sammen i et bølgende hele, som om kontroll og mangel på kontroll var blitt ett, og der en kun glimtvis klarer skille det ene fra det andre. Denne vekslingen tas opp igjen på et seinere tidspunkt, der en stadig mer forvirret hovedperson ikke lenger stoler på verken seg selv eller virkeligheten rundt ham. Det som likner en slags paranoia, eller i det minste en eksistensiell mistillit til ens omgivelser, farer gjennom kroppen på den sultne bohemen, og dansen der McKenzie kontinuerlig ser seg bakover, så framover, så bakover, så rundt seg, står sannsynligvis for forestillingens sterkeste øyeblikk.
Bruken av video er sparsommelig. Det er som allerede nevnt dansen, kombinert med Kai Remlovs «Sult»-opplesning, og den delvis elektroniske og elektroakustiske musikken, som dominerer. De korte, drømmeaktige videosekvensene bryter kun i kortere perioder inn i forestillingen. Fantasifiguren Ylajali, hovedpersonens drømmekvinne i både overført og konkret forstand, opptrer blant annet projisert på skjermen (danset av Makiko Ito), en treffende framstilling gitt Ylajalis rolle i romanen. På et tidspunkt kjæler nærmest hovedkarakteren med det projiserte videobildet, men bruddet mellom den tre- og todimensjonale virkeligheten kan, nær sagt selvfølgelig, ikke overvinnes.
Uten video? Jeg er likevel litt usikker på i hvilken grad videoen gir stykket merverdi, annet enn å fungere som et åsted for drømmer. Videosekvensene oppleves ikke som integrert nok sammen med resten av stykket, og selv om dette på et symbolsk nivå er en fristende måte å behandle den drømmeaktige virkeligheten i «Sult», uttrykkes lengselen, forvirringen og, ikke minst, den kortvarige ekstasen så effektivt og virkningsfullt gjennom dansen og musikken at videoinnslaget ikke framstår som tvingende nødvendig.
Lars Skoglunds musikk er forøvrig en salig blanding av abstrakte, elektroakustiske lydkulisser og frenetisk tekno, der sistnevnte ikke hadde føltes fremmed på en klubb i Berlin i 2012. Det er ment som et kompliment.
Det er alltid interessant å diskutere i hvilken grad én kunstdisiplin kan «remikse» en annen, ikke minst når det dreier seg om å danse en roman. Uten høytopplesingen av teksten ville dansen vært mer eller mindre fristilt fra den modernistiske problematiseringen av det irrasjonelle, som blant annet Hamsun var så opptatt av, samtidig som den risikerer å bare bli en illustrert utgave av romanen når teksten hele tiden overvåker det som skjer på scenen.
Ingen radikal tolkning Så er «I Vintervinden» bare en illustrasjon, enda et appendiks til en for lengst gjennomanalysert roman?
Nei, det synes jeg ikke. På sitt beste begår Lars Skoglund og Annika Luschin en vellykket perspektivforskyvning, som om noen grep tak i en stor, tredimensjonal pappmodell av «Sult»-universet, vred modellen noen grader til siden, slik at tilskuerens blikk plutselig oppdager ting han eller hun kanskje ikke har sett før. Det betyr ikke at romanen som sådan er gjenstand for en radikal nylesning, til det er de 45 minuttene for korte og innholdet i forestillingen for bokstavtro mot romanen.
En forlater med andre ord ikke salen med et helt nytt syn på den sultende unge Kristiania-mannens skjebne, men en sitter igjen med en litt bedre forståelse av hva kroppen, som sinnets utsendte, kan være når sinnet brister.
