Manus for dans - keiserens nye klær?

For omtrent en måned siden overvar jeg en soloforestilling av forfatter, danser og koreograf Janne-Camilla Lyster med tittelen Gult lilla grønt – en adapsjon av Hanne Ørstaviks nyskrevne koreografiske manus med samme tittel. Forestillingen ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo. Etter forestillingen, som ble vist tre ganger, var det satt av tid til samtale med danseren. Samtalen jeg overvar var mellom Janne-Camilla Lyster og professor i koreografi Anne Grete Eriksen. Jeg overvar bare én forestilling, og mine kommentarer er basert på og må sees i lys av denne.

Siden forestillingen har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt denne kvelden.

Publikum er vel installert i den lille hvitmalte salen og danseren entrer rommet. Hun er kledd i brune vide bukser og en hvitaktig bluse. Hun starter sine bevegelser i det åpne, firkantete rommet og beveger seg langs rommets yttergrenser, og forsterker med dansen rommets firkantede form. Å overvære bevegelser som gjentar seg, gav meg en behagelig opplevelse, en meditativ tilstand. Det varte imidlertid svært kort, det føltes som et alt for tidlig farvel, og jeg ønsket at stemningen som var skapt mellom danser og publikum skulle vedvare.

Deretter fulgte samtalen. Teksten til Hanne Ørstavik – et «nyskrevet koreografisk manus», ble etterspurt av publikum. Selve teksten forelå imidlertid ikke, men kunne ifølge Janne–Camilla bli tilsendt på forespørsel. I samtalen ble tekstens status et tema, og danseren var opptatt av at dansen ikke var en illustrasjon eller representasjon av teksten, men adapsjon – altså en slags tilpasning. I følge danserne var hennes forpliktelse overfor teksten viktig, og hun ønsket seg flere nyskrevne koreografiske manus der dansere kunne hente ut manus for dans, som fra et bibliotek. Manuset forelå som sagt ikke, og publikum fikk ikke innsyn i hva teksten handlet om, annet enn tittelen Gult lilla grønt. Forholdet mellom disse to størrelsene forble dermed høyst uklart: Hva var egentlig det nye?

Koreografer har alltid brukt ideer, tekster, bilder og andre former for manus for å skape dans. Det finnes også mange koreografier og balletter som har et manus, da i form av anvisninger til selve dansens utførelse, slik teateroppsetninger også kan ha, som grunnlag for at balletter danses om igjen, selv om oppsetningene varierer og koreografer setter sitt preg på dansen. Spørsmålet om hva som skiller Hanne Ørstaviks tekst Gult lilla grønt ut som manus for dans, i forhold til andre slike koreografiske manus og tekster, ble kke besvart i denne samtalen. Skal «Gult, lilla, grønt» overhodet bety noe? Hva handler teksten om, hva utrykker teksten? Er risikoen at publikum begynner å stille sine spørsmål om tolkningen som er valgt, eller om de selv kan se noen forbindelse mellom teksten og dansen? Det er stor sannsynlighet for at publikum som overværer dansen vil ha individuelle opplevelser av teksten. Men hva er grunnen til at vi ikke får forelagt teksten, når den allikevel fremstilles som selve manuset for dansen? Publikum får to verdener – en danseverden og en tekst/språk-verden, den ene opplevd – den andre mystifisert.

Programtekster for dans er i seg selv interessant materiale. I Carte Blanches siste forestilling Birthmark følger en katalog med feministiske tekster som ikke direkte har noe med forestillingen på scenen å gjøre. Det blir imidlertid publikum opplyst om; dansen og tekstene er helt uavhengige av hverandre. Heftet ligger like fullt på publikums stoler forut for denne forestillingen.

På Kunstnernes Hus fikk publikum ikke noe svar annet enn det helt opplagte – forestillingen er basert på subjektiv fortolkning, og på en forpliktelse overfor teksten, – altså et enveis forhold, som kun er sin egen referanse. Teksten er det som skal fortolkes, mens danseren er fortolkeren. I andre sammenhenger er en forutsetning for at slike relasjoner skal bli meningsfulle, at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori. Denne kvelden ble publikum tause og ble hensatt (tror jeg) til å delta i en overenskomst om at det vi var med på, ikke kunne snakkes faglig om, men i og med annonseringen skulle det samtidig virke som noe nytt og annerledes.

At samtalen med en professor i koregrafi kke bidro til større klarhet, må anses som kritisk for fagutvikling i dans. Det er synd at talentfulle unge mennesker ikke blir satt på litt større prøver!

Janne-Camilla Lyster er en lovende kunster på mange plan og burde blitt mye tydeligere utfordret til å artikulere noen grunnleggende forhold som blir synlige i denne oppførelsen. Uten et faglig språk henfaller dialogene til fortolkninger publikum ikke får innsyn i og som ikke bidrar med innsikt i hva den kunstneriske prosessen mellom de to kunstnerne Lyster og Ørstavik har bestått av. Samtalen med Anne Grete Eriksen bidrar ikke til avklaring, noe som må være en slik samtales hensikt. Her mangler et faglig språk og tematisering av hva ved teksten som var avgjørende i denne dansen – publikum satt kun igjen med at "det måtte bare bli sånn av forpliktelse til teksten". Det er umulig å stille spørsmål ved, når den eneste som vet er danseren selv. Det blir ugjennomtrengelig og privat.

Hva om bevegelsen hadde gått andre veien: Skriv en tekst utfra dansen? Mitt spørsmål blir: Ofres dansen for manuset, inngår dansen i et tradisjonelt hierarki der ord står over kropp? Kroppen og dansen er imidlertid ikke verbalspråk eller kan skrives, slik for eksempel prosjektet Ke∂ja Writing Movement etterstreber – et fint prosjekt med en misvisende tittel. Vi kan skrive og tale om dans, men kan vi danse tekst? Dette burde være en kompetanse som samtalen tok utgangspunkt i, at det å danse og å skrive en tekst i alle fall er vesensforskjellig. Når de to forsøkes koblet, men den ene forblir skjult, opptrer nye mystifiseringer.

Kan det ikke like gjerne sies: dans er dans og tekst er tekst? Hvis det skal ha noe med hverandre å gjøre, må vi i det minste få vite hvordan.

Teksten er tidligere publisert på Engelsruds blogg rettfrakroppen.no og gjenpubliseres etter avtale.

Les intervju med Janne-Camilla Lyster på Scenekunst.no fra 2013 her.