Mangel på klarhet - et hinder for faglig dialog?

Jeg er glad for at Janne-Camilla Lyster på Scenekunst.no 8. oktober tar opp spørsmål jeg har stilt i etterkant av hennes solodans og koreografi Gult lilla grønt på Kunstnernes hus i september og formulerer en tolkning av min tekst. Vi har begge ytret oss offentlig om dansefaglige forhold. Lyster som danser i egen soloforestilling og gjennom en programmert dialog med publikum i etterkant av danseforestillingen, jeg gjennom en bloggtekst som så ble invitert til Scenekunst.no som kronikk 5. oktober.

Ved å delta i det offentlige ordskiftet må vi begge akseptere at våre ytringer tolkes på måter vi ikke har kontroll over. Lyster leser min kronikk og gjør en teksttolkning, og mer enn det – som leser av teksten gjør hun seg opp meninger om forfatteren av teksten, i dette tilfellet meg. I Lysters utlegning av sin tolkning av min tekst benytter hun personkarateristikker; jeg tillegges å være irritert, provosert, å mistenkeliggjøre Lyster på en lite dialogisk måte. Lyster etterlyser at premissene for debatten må føres på en annen måte (hvilken?). Hun mener at jeg avfeier koreografiske manus som mulighet fordi jeg ikke fikk tilgang til manuset for Gult lilla grønt der og da, og hevder at dette bringer debatten ut av proporsjoner.

Min intensjon, og hovedpoeng i kronikken, var å skille tydelig mellom meg selv som publikum til dansen, som jeg har utrykt at jeg gjerne skulle sett mer av, og som dansefaglig deltager i ettersnakken. Det er denne samtalen og premissene for den som blir uklar for meg, fordi det, etter mitt syn, ble blandet sammen flere forhold. På den ene side handlet samtalen om kunstnerisk frihet for danseren/forfatteren/koreografen Lyster, og på den andre side kommuniserte forskeren Lyster om sitt arbeid i det kunstneriske stipendprogrammet ved KhiO, et program som er ment å holde samme faglige nivå som en ph.d. Jeg påpekte at jeg oppfatter det som rimelig at når Lyster selv trekker fram det nyskrevne koreografiske manuset som betydningsfullt for hennes koreografi og som solodanser i forestillingen, både i annonseringen av arrangementet og i samtalen, så skapes forventninger om å bli innviet i og få en utvidet forståelse av hva det snakkes om. I min kronikk formulerte jeg noen refleksjoner rundt den uklarheten jeg erfarte på Kunstnernes Hus denne septemberkvelden.

Implisitte forståelser av tekst og kropp? Lyster skriver i sitt svar til meg at det er "… ikke uvanlig å bruke tekst av ulike slag i en koreografisk prosess, og generelt er det stor interesse for forholdet mellom tekst/språk og kropp/bevegelse". Dette noe nær sagt alle som jobber i dansefeltet har innblikk i og er opptatt av. Mine faglige spørsmål handler nettopp om hvordan disse temaer tenkes om, omtales og presiseres forskningsmessig. Lyster har i sitt prosjekt ønske om at tekst og dans skal ses som uavhengige og autonome. Hun utdyper dette i sin kommentar; et koreografisk manus er skrevet for å resultere i koreografi, og samtidig skal dansen være autonom. Interessante spørsmål i denne forbindelse er etter min vurdering: Hva betyr autonom i denne sammenhengen – uavhengighet av kontekst? Hvordan virker et autonomt subjekt? Hvilken betydning anses kultur, normer og konvensjoner, klasse, kjønn, et cetera å ha i en slik sammenheng?

Jeg er videre nysgjerrig på hvilket tekstbegrep som ligger til grunn for Lysters utsagn "… tekster som har sitt eget kunstneriske uttrykk, og som gjennom dette er i stand til å generere bevegelse." Er ikke alle tekster egne kunstneriske uttrykk, nettopp skapt med tanke på kunst? På et generelt plan er det også opplagt at det å forholde seg til en tekst kan generere mange ulike bilder, uttrykk og bevegelser hos bestemte personer, og at en tekst gjør noe med danseren, er interessant. Når dette hevdes i samtalen, åpner nye spørsmål seg for meg som publikum: Hva gjør en tekst med danseren, og hva gjør danseren med teksten? Er det teksten som generer bevegelse – hvordan kan det skje, er det ikke et fortolkende dansesubjekt inne i bildet her? Hva gjør danseren i møte med/lesningen av teksten. Og hva betyr det hvis hun selv har skrevet teksten, versus at andre har produsert den? Hvordan oppleves de to posisjonene mellom tekst og dans? Hva blir til bevegelse og hva velges bort/forkastes? Velger kroppen selv, hvordan kommer egen forforståelse inn, hva oppfattes av kroppen uten at det er lett å finne ord, hva gjør at et ord/tekst får et sanselig uttrykk? Tenker kroppen i bevegelse? Avstanden mellom kroppen/dansen og språk/teksten blir heller ikke problematisert og utdypet. Og hva skjer når danseren opplever en forpliktelse overfor teksten? Har andre tilgang til å forstå de kunnskaps- og forskningsprosesser som her utvikles, eller er dette private forhold? Mangel på tydeliggjøring av slike og andre spørsmål gjør et ph.d.- arbeid problematisk.

Betydning av klargjørende forskningsfaglige rammer Spørsmålene overfor er viktige, spennende og betydningsfulle for oss som er opptatt av det dansefaglige feltet, og jeg lurer på hva dere som forsker innen dans tenker om og kan artikulere om disse spørsmålene. For å bringe forståelsen av feltet videre, trengs det innblikk i hvordan en kunstner arbeider både med tekst og dans og hvilke innsikter, paradokser og dilemma som oppstår i arbeidet. Dette ville være betydningsfullt å få ny kunnskap om, blant annet fordi det her fins store internasjonale tverrfaglige forskningsfelt, som det er mulig å relatere seg til, trekke veksler på og bidra inn i.

Som kunstnerisk prosess forstår jeg at Lyster kan gjøre seg mange interessante erfaringer med utforskning av det koreografiske manuset, i og med at hun benytter sjansen til å snakke om dette som forsker.

En presisjon til slutt: Jeg trenger ikke å vite noe av det jeg etterspør her når jeg er publikum til danseforestillinger, men i og med at Lyster i denne kontekst vi som betalende publikum blir invitert inn til, inntar to roller, den ene rollen; kunstnerens, som har noen bestemte logikker, normer, konvensjoner og regler som gjelder innenfor det bestemte kunstfeltet, mens forskeren/stipendiaten har andre, er det etter min mening rimelig å forvente at hun reflekterer åpent rundt disse posisjonene.

Som Lyster påpeker skal prosjektet videreutvikles i flere faser der det, som hun skriver, er mange muligheter for å utvikle sine ulike posisjoneringer og tydeliggjøre disse. Jeg imøteser dette, og det er flott at Lyster ønsker meg velkommen til videre dialog om slike sentrale spørsmål i dansekunstfeltet.