Lyden av et arbeidsuhell?

Jeg kjenner på en enorm skuffelse når jeg forlater Domkirken etter urfremføringen av Bent Sørensens Johannespasjon under Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Riktignok hørte jeg verkets første del da det ble fremført ved fjorårets festival og skrev om det for Klassisk musikkmagasin, så jeg hadde en anelse om hva som ventet. Likevel hadde jeg forhåpninger til helheten, men jeg opplevde at inntrykket fra i fjor bare ble forsterket. Sørensen er vanligvis enormt dyktig til å jobbe med finslipte detaljer, skape engasjerende melodier og klanger og konstruere store, mystiske og nostalgiske verk. Denne gangen får han ikke til noe av dette. Verket fremstår hult, og musikken hans er nesten ikke til å kjenne igjen.

Johannespasjonen er basert på en rekke tekster fra både de kjente og de apokryfe evangeliene. I tillegg kommer flere middelaldertekster og noen linjer fra Shakespeares sonett nr. 27, som alle kretser rundt lys, mørke og Jesu korsfestelse. Musikken er skrevet for fem sangere og fem strykere, og verket er bestilt av Kirkemusikkfestivalen. Det ble fremført av Theatre of Voices og Ensemble Allegria under ledelse av Christian Eggen, som stilte opp på få timers varsel fordi Paul Hiller var blitt syk.

Sørensen og storhetene

I sitt virke er Sørensen ikke redd for å gå i dialog med historien, og ofte nærmest sidestille seg med de gamle storhetene. Han har skrevet symfonier med tunge romantiske baktepper og verk med titler som De fire årstider og Matteuspasjonen. Vanligvis behersker han å bruke historien aktivt i komposisjonen, enten ved å konseptualisere den eller kaste seg inn i den. Han kan ofte være både sentimental og nostalgisk, men uten å henfalle til klisjeer. Når han har begitt seg ut på pasjonsformatet for andre gang, er det nettopp her det svikter. Jeg opplever Johannespasjonen som en rekke innholdsløse referanser.

Det er som om verket fortaper seg i sin tilbakeskuelse. Et problem er at det fremstår som en innsiktsløs kopi av eldre former, uten å ta disse alvorlig. For eksempel bruker Sørensen en rekke virkemidler fra tradisjonelle barokkpasjoner, som fuge-inspirerte partier, kvintganger og kvasi-resitativer, men bruken av dem fremstår likegyldig og lite utforsket.

Selve ordet «pasjon» henviser til Jesu lidelse. Dessverre er det lite lidelse, eller lidenskap, å finne i denne musikken. Pasjonen slik vi kjenner den, er historiefortellende, og Sørensens tekstutvalg omhandler også historien om Guds sønn sine siste dager. Men selv med teksten trykket i programbladet er det vanskelig å følge handlingen. Musikken er ikke skrevet på en måte som understøtter narrativet.

Få gripende øyeblikk

På én måte kan man si at verket oppleves helhetlig, idet at alle delene tilhører samme lydlandskap. Likevel høres det ut som Sørensen har lagt inn vanntette skott mellom satsene; jeg klarer rett og slett ikke å høre noen tematiske koblinger mellom dem. Det er ingen motiver som setter seg, og musikken ender opp som en strøm av lyd, uten holdepunkter. Det later til at Sørensen har hatt en masse ideer, for ingenting gjentas eller utvikles – isteden er alt nytt hele tiden. Jeg sitter med følelsen av at musikken løper fra meg.

I ettertid er det knapt noen deler som stikker seg ut eller er minneverdige, noe jeg mener er uvanlig i Sørensens musikk. Jeg kan minnes flere tidligere verk hvor jeg har blitt sittende med gåsehud fra første stund, nettopp fordi han er så flink til å skape disse øyeblikkene som nekter å gi slipp. Slik var det ikke denne gangen.

På ett tidspunkt føler jeg at Sørensen når gamle høyder, nemlig i satsen «Looking on Darkness», som beskrivende nok er basert på et eldre verk med samme tittel, opprinnelig skrevet for akkordeon. Her oppleves ikke musikken som en ugjennomtrengelig lydvegg. Isteden får frasene rom til å stikke seg ut. De er formet mer detaljert, og de beveger seg mellom finslipt ornamentikk og drivende melodier. Disse frasene får en tydelig karakter, som skiller dem fra den ellers grå musikken.

Johannespasjonenes største problem er at musikken aldri får puste. Den er fullstappet av informasjon og initiativer som konkurrerer om oppmerksomheten. Unntaket kommer i siste sats, «Echo», og den er derfor et av verkets to minneverdige øyeblikk. Melodiene får endelig litt albuerom, og for en gang skyld må ikke alle synge og spille samtidig.

Sterke solister

Når det gjelder fremføringen, er den jevnt over solid. Det er enormt imponerende at Christian Eggen har innstudert et så stort verk på så kort tid. Musikerne virker også oppsiktsvekkende lite preget av dirigentbytte i siste liten. Jeg opplever likevel at strykekvintetten – med den uvanlige besetningen tre fioliner og to bratsjer – ofte havner i skyggen av koret. Dette er selvsagt også et resultat av Sørensens orkestrering, men jeg skulle ønske at Ensemble Allegria klarte å ta større plass i helheten. 

Samtidig må førstefiolinist Oda Gihle Hildes solistprestasjoner nevnes. I lang tid er hun alene om å spille med korets sangere, og hun musiserer med interesse, tar initiativ i samspillet og har en rund klang.

I Theatre of Voices er det særlig to av sangerne som skiller seg ut: sopran Else Torp og bassbaryton Jakob Bloch Jespersen. De har en større andel soloer enn resten av sangerne, og disse formidles med stødig teknikk, og med en utforskende interesse rundt frasering og uttrykk. Bloch Jespersen har en stor og bred klang i de dype registrene, og Torps lyse melodier er kontrollerte og presise.

Dessverre er ikke disse sterke soloprestasjonene nok til å redde det svake verket. Som en som er glad i Sørensens musikk, håper jeg dette kun var et arbeidsuhell.