Åpningsforestillingen for vårens sesong på BIT Teatergarasjen er den musikkdramatiske forestillingen Lohengrin av Ny Musikk Bergen som blir vist fra 8. til 10. februar i Studio USF på Verftet i Bergen. Foruten musikerne og vokalisten Sofia Jernberg fra Svergie, er teamet bak forestillingen Roar Sletteland, Sigurd Fischer Olsen og Lena Lundsten Buchacz.
Teamet understreker veldig at det er en forestilling laget med flat struktur og ingen nevnes spesielt som regiansvarlig. Som musikkdramatisk prosjektarbeid ligger det tett opp til kammeropera som sjanger. Denne intime musikkteatrale formen har en viss tradisjon i Bergen, særlig med tanke på en rekke tidligere gjestesspill på Festspillene i Bergen med arbeider av Sir Peter Maxwell Davies og Antonio Bibalo. Førstnevntes kammeropera To the Lighthouse har status som en ledende moderne klassisker, og den foregår i en stormfull natt ute ved havet i Skottland. Ny Musikk Bergens forestilling foregår også i et landskap, men et mer mytisk pastoral landskap enn et ekspresjonistisk-realistisk. Ny Musikk tar oss med inn i drømmen, inn i et klanglig og visuelt landskap.
Den italienske komponisten Salvatore Sciarrino (1947-) har skrevet musikken til denne versjonen av Lohengrin, hvis libretto bygger på en tekst av den uruguyansk-franske, unge døde forfatteren fra dekadansetiden før forrige århundreskifte, Jules Laforgue (1860-1887). hentet fra hans samling Moraliltés légendaires (Legendariske moraliteter).
La meg først si noe om Sciarrino som komponist. Han er kjent for sin bruk av lydbilder som forsterkes gjennom elektroniske virkemidler og lydlig fordobling. Han har en ironisk og konfronterende stil som skaper muligheter for å leke med det musikalske uttrykket. Det passer perfekt til dette prosjektet som fremføres med stor virtuositet, selv om ansatsen er litt langdryg. Musikerne og vokallisten Sofia Jernberg utvikler materialet gradvis til en lekende og stormfull tolkning av et tema som i utgangspunktet også har mye å gjøre med ironi. Jernberg bruker knirkestemme på en effektfull og samtidig lyrisk måte.
Før jeg går nærmere inn på temaet, vil jeg gjerne ha sagt at scenebildet tilsvarer en pastorale, det danner rammen for et megetsigende og virtuost lydmaleri som i den scenografiske utformingen spiller på postmoderne bruk av speil som forvridde ansikter og symbolske ballonglignende puter som eksploderer underveis. Her er bruk av sceniske elementer og virkemidler som minner om andre norske prosjektteatergrupper som Verdensteatret og De Utvalgte, eller NON Company for den saks skyld. Det er lov å resirkulere et slikt materiale så lenge det brukes på egne premisser, og det synes jeg er utvilsomt tilfelle med denne produksjonen. Musikken er en integrert del av det sceniske bildet, og det er orginalt at noter og partitur ser ut som om det er skrevet med kritt på tavler.
Historien eller fortellingen, eller temaet for å si det sånn, fremstilles ikke mimetisk, men fortelles gjennom den musikalske utførelsen i samspill med det vokale. Sofia Jernberg er meget god i sin sanglige og kroppslige utførelse, og hun kan forståes som svanen og Elsa i en figur. Ridderen Lohengrin setter seg foran henne som en taus symbolsk figur, og noe av tekstmaterialet oversatt fra den italienske sangteksten blir oversatt og bokstavelig gjengitt på bakveggen på en måte som kan minne om graffiti.
Så mer konkret til tema og motiv: Lohengrin er en fortelling som også Wagner bearbeidet til opera. Jules Laforgue laget en parodi på Wagners romantiske versjon av dette materialet, en ironisering som sprang ut av dekadansebevegelsen i fransk litteratur og kultur på 1880-tallet. Charles Baudelaire og Jaap Van Huysmans var andre aktører i et miljø i Paris som også trakk til seg nordiske kunstnere som Strindberg og Munch. Det var i dette miljøet den victorianske moralen ble utfordret.
I Lohengrin er Elsa en vestallinnejomfru som forråder månekultusen gjennom å ha et erotisk forhold til ridderen Lohengrin. Bryllupsnatten blir forstyrret av tvil. Svanen er en viktig figur i fortellingen, en transportør mellom de forskjellige mytiske dimensjonene. Hos Wagner tar svanen Lohengrin bort, slik at han unnslipper den kjødelige seksualiteten. Laforgue, og derigjennom også Sciarrino, lar puten Lohengrin sover på under bryllupsnatten forvandle seg til en svane som så flyr han til den hellige gralens land. Elsa, den kultiske fristerinnen, blir overlatt til en ukjent skjebne og en ensom fremtid. Dette er hennes egen skyld, siden hun nærmest klarer å forføre Lohengrin til kjødelig seksualitet som er en primitive, hedensk seksualitet som star i motsetning til den egentlige kjærligheten mellom menneske og Gud, altså den platonske kjærligheten. I dette ligger mye av ironien. Det er en kommentar til dekadansen som dyrker den sataniske, verdslige kjærligheten. Dette er en motsetning som vi også kjenner fra Henrik Ibsens skuespill Rosmersholm, hvor denne konflikten heller ikke kan løses og begge går sammen i døden. Det er også underliggende i dette stoffet at Lohengrins foreldre kommer fra det rene og dydige Skandinavia hvor Kong Thule hersker, uten at det går frem av denne operaversjonen.
Det kan som et apropos nevnes at Laforgue på Lohengrins vegne hadde en idé om at kvinnen fortjente likestilling og “stemmerett” hvis de underkastet seg den guddommelige orden på linje med mannen. Men den premissen vet vi at dekadansens kvinner ikke ville godta. De ville tvert imot leve. Hvor mye av denne ironien som lar seg formidle i en slik kammeropera-oppsetting med sterke performancekunstneriske virkemidler, må bli opp til den enkelte pubikummers blikk og øre å fange opp.
For meg står det imidlertid klart at dette er en opera som krever et inngående arbeide med materialet. Referanser må man også forutsette at publikum selv tilegner seg, og da er programmet et førstehjelpsmiddel. Det som imidlertid ble sterkt og godt formidlet, var Sciarrinos musikk. Den ble formidlet i en rik blanding av kammeropera og performancekunst.
Mag. art. Knut Ove Arntzen er professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen.