Litt er kanskje bra nok

“Speilnevroner! Inne i nervesystemene våre finnes det celler som ikke vet hvor jeg slutter og du begynner” hvisker psykologvenninnen min i øret mitt mens vi setter oss ned i teatersalen på Rosendal teater. Vi har akkurat gått inn i salen til rytmer av en poplåt, og vi ser seks mennesker på scenen. De synger og beveger seg til låten. Det er god stemning. Kanskje speilnevronene mine lurer nervesystemet mitt til å tro at det er min kropp som beveger seg nå?

Banger er en forestilling laget av komponisten, musikeren og lydkunstneren Ingvild Langgård og dansekunstneren Magnus Myhr. Langgård og Myhr har jobbet sammen før, på Myhrs soloforestilling Heartfelt. I Banger har de med seg dansekunstnerne Terje Tjøme Mossige og Sigrid Hirsch Kopperdal samt musikerne Martin Langlie og Øyvind Røsrud Gundersen. Låten forestillingen begynner med er en klassisk poplåt som kan ligne på Margaret Bergers I feed you my love (etter min mening tidenes beste Melodi grand prix-låt) som jeg ikke sjelden spiller og danser til. Det er min banger rett og slett. Midt på scenen står det instrumenter. Det er et trommesett, gitar og noen synthesizere. Rundt den ene trommen er det surret et skjerf. Fra der jeg sitter ser det ut som et palestinaskjerf, og det gjør meg trygg. Trygg i den forstand at Gaza ikke for et sekund skal glemmes! Det er nemlig umulig å fjerne seg fra den verdenen vi kommer inn i scenerommet fra. For den verdenen som ligger utenfor dette rommet er ikke som et barneskirenn. Nyhetsbildet og verden er et mørkt sted for tiden, og Palestinaskjerfet rundt trommesettet understreker det vi ikke skal glemme. Mens verden er mørk, er salen lys. Veldig lys. Det er like mye lys på publikum som på scenen i den første halvdelen av forestillingen. Grepet skaper en følelse av at her er jeg ikke bare tilskuer; utøvere og publikum ser hverandre. Poplåten som ønsket oss velkommen forsvinner subtilt inn i et lydbilde som blir et bakteppe for tre dansere som kommer frem på scenen og beveger seg samlet mot det ene hjørnet. Forsiktig lyd fra gitar og synthesizer fungerer i et samspill med danserne. Rytmen er roligere. Lydbildet bærer nå preg av et mer meditativt lydlandskap. Alle danserne har en tamburin i hånden som gjør at de også bidrar til musikken. Bevegelsene er langsomme, gjentagende og enkle. Koreografien får meg til å tenke at disse tre representerer en enhet. Jeg glemmer et øyeblikk å observere dem som ulike menneskekropper. Musikerne følger også med på denne treenigheten. Etter hvert går treenigheten i oppløsning, og fokuset går over til en av danserne som står alene midt på scenen ikledd cowboy-boots i sølv. Det er noe med kombinasjonen av hullete jeans, magedansbelte plassert på overkroppen som et smykke, boots og slangeaktig bevegelser som gir meg assosiasjoner til både amerikansk og asiatisk ørken i spennet mellom øst og vest. Lysdesignet skifter fra lyst til skyggeaktig og får meg også til å tenke på soloppgang og solnedgang. Etter hvert får de to andre danserne også sin solo før de etter hvert igjen møtes som en enhet alle tre sammen. Forestillingens mest krevende del er når musikken har bygget seg opp over tid og nesten når sin dramaturgiske topp før det stopper opp. Med krevende mener jeg at den vekker en ambivalens i meg, og det er ikke bare enkelt å følge med når situasjonen insisterer så kraftig på at jeg absolutt må gjøre det. All lyden forsvinner, og det går fra høyt volum til fullstendig stillhet. Det er som om en del av meg og min opplevelse forsvinner her også. Jeg blir på en måte sittende igjen med bare en danser på scenen. Han ser også ut til å ha mistet noe, blant annet de to andre danserne, og er blitt overlatt til noen repetitive bevegelser som om han er en fange av dem. Vi hører ham hviske noen ord. Jeg forsvinner inn i min egen boble, og det som skjer på scenen er ikke lenger det mest interessante. Mulig jeg bare ikke liker den plutselige brytningen der ord blir hvisket og at de brakte språket inn nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det, så jeg seiler av gårde i mitt eget hode. Ordene som blir hvisket gjør at forestillingen plutselig forflytter meg til en mer intellektuell, mental sfære. Jeg spisser ørene likevel og prøver å høre hva det er han sier. I et øyeblikk føler jeg meg plutselig manipulert. Akkurat i det jeg begynner å trekke paralleller mellom denne ensomme danseren, som er fanget i disse bevegelsene og ordene, og den geopolitiske situasjonen i verden og ledere som manipulerer, hvisker han “nesten litt farlig”. Ved denne tilfeldigheten ble jeg hentet inn i forestillingen igjen. Koreografien hinter til tider om en kollaps, til og med enkelte av kostymene minner om noe som bare så vidt går bra. Det er her det understrekes for meg at det er lyden og musikken som holder alt samlet. Den holder oss som publikum samlet også. Jeg tenker på en annen danseforestilling jeg setter høyt, Motorpsycho og Hooman Sharifis Sacrificing. Det var en forestilling som løftet meg slik bare en ordentlig god meditasjonsøkt kan gjøre, og som jeg fortsatt kan føle fysisk. Sacrificing tok utgangspunkt i temaet og fenomenet å ofre. Det er akkurat det som på alvor må til når ulike kunstuttrykk møtes for å lage et kunstverk. En må ofre noe av sitt eget for å ha noe til felles. På sitt beste vekker Banger noe av det som Sacrificing gjorde med meg. Når lydbildet, bevegelsene og alle tre danserne er samlet som ett, klarer forestillingen å nå meg slik at jeg opplever det som foregår på scenen og ikke bare ser på det de gjør. Det er som å bli løftet fra ett nivå i meg selv til et annet, høyere nivå, et nivå som representerer den intuitive forståelsen og opplevelsen. Langgård og Myhr har tidligere fortalt at deres samarbeid ofte er et intuitivt samarbeid. I noen deler av Banger er det tydelig og på mange måter logisk at en lydkunstner og en dansekunstner jobber intuitivt. Men det kan umulig være lett. Å få til en likestilt balanse som resulterer i en times lang forestilling der det ene ikke overdøver det andre er et hårete mål. Derfor er det heller ikke overraskende at visse partier av forestillinger bærer preg av å være mer tenkt enn følt og treffer ikke nødvendigvis den samme intuitive nerven hos publikum. Jeg har tro på at om disse to jobber mer sammen så kommer prosjektene deres til å bli sterkere i den forstand at vi kommer til å oppleve å bli løftet. Ut fra programteksten ser jeg at det er det de ønsket med Banger også. De ville lage et rom der vi skal frigjøre oss fra verden og skape en sanselig og fysisk felles opplevelse. I sin helhet klarte de ikke å gjøre det, men de klarte det litt. Takket være steder i forestillingen der de ulike komponentene av lyd, musikk, rytme og bevegelse var i skjønn balanse, klarer mine speilnevroner fra tid til annen å overbevise meg om at jeg er med på festen. For forestillingen rører i usikkerheten om hva vi er. Tanken om at alt henger sammen med alt og at hvert eneste levende vesen er knyttet sammen, er både urovekkende og trøstende. Og “litt” er kanskje bra nok når du forsøker å få folk til å forsvinne fra en grusom verden og der vi kan lure på om den timen vi er inne i en teatersal er den timen Putin invaderer Finnmark, eller noe.