Lavmælte tablåer

Forrige uke ble et dobbelt jubileum markert på Dansens Hus i Oslo. Stellaris DansTeater fra Hammerfest fyller 35 år, og samtidig feirer teaterets grunnlegger Solveig Leinan-Hermo 40-årsjubileum som scenekunstner. I løpet av disse årene har Stellaris etablert seg som et viktig og toneangivende kompani i Barentsregionen, og Leinan-Hermo med kolleger kan se tilbake på et imponerende arbeid for å heve dansekunstens status i nord.

Til å feire jubileet har de valgt forestillingen Whispers by the Pearly Gates fra 2013, og det blir sagt at dette er Leinan-Hermos mest personlige verk. Begge foreldrene hennes led av Alzheimers sykdom, og hun skriver i programmet: «Det tar år å bearbeide følelser, redsel og bunnløs sorg. Jeg har undret meg bl. a. over hjernes [sic] kompleksitet der ulike karakterendringer skjer, og der situasjoner skifter som en lysbryter mellom en reell virkelighet og en indre virkelighet av tid og sted.» Forestillingen er komponert som en indre dialog i «en splittet personlighet som består av flere karakterer».

Karakterene gestaltes av dansere fra flere ulike regioner: Patrik Häggström fra Sverige, Jekaterina Nikitina og Nikolaj Sjtsjetnev fra Russland/Norge, Maria Littow og Pirjo Yli-Maunula fra Finland samt Tonje Aas Molnes og Eivind Linn fra Norge.

Splittede stemmer Grunnkonseptet er spennende. Det starter med Leinan-Hermo selv i rollen som gammel kvinne. Mens vi venter på å bli sluppet inn, sitter hun uttrykksløs i foajeen på Dansens Hus og stirrer ut over Akerselva med en duk og en flettet kurv i fanget. Når hun kommer inn på scenen, følges hun av et kor av hviskende stemmer, hun tar seg til hodet, prøver å jage dem bort, hysje dem ned. Stemmene spalter seg opp i sju dansere som synes å representere ulike stemmer eller roller. Alle bærer en symboltung rekvisitt som indikerer hver sin alder eller epoke: flosshatt, vest, uniformsfrakk, alpelue, øks, tysk hjelm.

Forestillingen er på samme tid visuelt slående og veldig enkel. Scenografien er et hvitt bakteppe som blir både filmlerret og en samling filler (et bilde på erindring?), to hoggestabber og et tårn av bøker med hvitt, anonymt omslag. Gjennom en serie relativt frittstående tablåer – inndelt tematisk i fire «kapitteloverskrifter» – ser vi glimt fra et liv, fantasier, minner, muligheter. En ung jente med fjærboa danser som en kabaretartist. En eldre kvinne med alpelue leker med et eple. Et par møtes i en sensuell vals som glir over i harde kvelertak. Mange mulige historier blir antydet: kjærlighet og svik, drømmer og skuffelser, krigsopplevelser og troskriser. Koreografien får mye ut av danserne, både teknisk og ekspressivt. En voldsom pardans, som gjentar seg i flere varianter gjennom forestillingen, er et høydepunkt. Samspillet sitter svært godt, og det er interessant å se hvordan de bytter på å ha makten og være offer.

Jeg vil også nevne Halvdan Nedrejords lyddesign, som ofte bryter dissonant inn i handlingen og andre ganger følger og utfyller historien på uventede måter. Et fint eksempel er når kvinnen med alpelua sjonglerer med usynlige baller, mens hver akkord gir et ekko av bevegelsene.

Nattverdssurrealisme Hvert kapittel innledes av korte filmklipp. Vi ser den gamle kvinnen og de andre danserne bevege seg gjennom et ødslig, nordnorsk landskap. I første del sitter hun i en båt med sammen med en død kråke og pakker forskjellige ting ned i kurven sin. Kameraet dveler ved en bok med uleselig skrift, øks, kniv, flaske, fjærboa og et gammelt fotografi. Hun klamrer seg til samlingen sin som noe svært verdifullt, en nærmest beckettsk kombinasjon av minner og våpen. Senere kommer sterke religiøse overtoner: I en av sine skikkelser spytter kvinnen ned i boka og pisker seg selv med tauet. I neste kapittel sitter danserne rundt et dekket bord, som en surrealistisk parodi på den siste nattverden, med tang på duken og fiskegarn til tørk i bakgrunnen. Og hele tiden: døde kråker som henger på veggen, i garnet.

Som sagt, det er på mange måter en vakker forestilling. Men det er noe som ikke helt treffer meg, og det handler om hvordan tematikken kommer til uttrykk. Å miste foreldre til Alzheimers sykdom er et tungt personlig traume, likevel fremstår det her merkelig upersonlig. Symbolikken er intens, men overtydelig. Jeg skal være forsiktig med å kritisere andres sorgerfaringer, men det er veldig lite som gir meg noe inntrykk av menneskene denne forestillingen skal portrettere.

Plutselig klarhet Noe av problemet er lengden. Forestillingen er ganske kort, og det er begrenset hvor mange tablåer man rekker å utvikle på snaue femti minutter. Helt på slutten skjer det også et uventet skifte. Ut av hviskingen kommer det klare stemmer: Vi får en kort historie om en avhogd finger som blir stjålet av en kråke. Plutselig er den velkjente symbolikken satt inn i en konkret erfaring, jeg vet ikke hvor den kommer fra, men føler at jeg vil vite mer. Og så er det brått slutt.

På den annen side, tenker jeg, hvor mange har ikke mistet en forelder og sittet igjen med den følelsen?