Labyrinter og veivisere

Finnes det umulige situasjoner? Ja, det tror jeg. Er det mulig å gå seg så vill at man aldri finner veien tilbake? Jeg tror det og. I folketroen var perioden mellom konfirmasjon og ekteskap ansett som en spesielt utsatt og farlig periode. Man er ikke lenger barn, men heller ikke voksen. Hva kan gå galt?

Hvem er du når du ikke lenger hører på foreldrene dine? Hvem venter der ute på å være ditt forbilde og din veiviser? Når du ikke selv vet, kanskje det er noen der til å vise deg veien? Men er de til å stole på? Hvis alt omkring deg brister og det selvbildet du trenger for å finne veien videre går i stykker som et smadret indre kompass, hvordan forholder du deg da til veivisere som lokker i alle retninger?

Jeg tror mange som meg kjenner på en ulmende uro i møte med oppmerksomhetsteknologien for hvilke måter den virker og påvirker. For meg er uroen aller sterkest når jeg tenker på unge mennesker som går gjennom store endringer.

Som fortellerkunstner og kulturviter har jeg i lang tid kjent på behovet for undersøke om det er mulig å bruke fortellerkunsten til å komme denne store utfordringen i møte. Kan dette problemet være et springbrett til å snakke om gode og dårlige veivisere, om viktigheten av å ta selvstendige, gode valg?

TikTok er en evig strøm av filmer, og det krever ingen innsats å åpne appen og la de små filmene få oppmerksomhet i en ubegrenset mengde tid. Tik Tok regnes også som den verste av appene med tanke på avhengighetsskapende algoritmer. Podcaster og Youtuber Chris Williamsen oppsummerer dokumenterte skadevirkninger av mobil-avhengighet: angst, depresjon, konsentrasjonsvansker, dårlig selvbilde og manglende impulskontroll som igjen kan lede til ulike former for avhengighet. Du kan se videoen her.

Kort sagt: i verste fall kan man få selvbildet sitt smadret og dårlig impulskontroll. Jeg tenker at et godt selvbilde og et indre kompass er nødvendig for å finne veien i en vanskelig tid. Da er det forstemmende at det kan virke som at det er akkurat dette som blir angrepet.

I dokumentarfilmen iHuman om kunstig intelligens produsert av Jonathan Borge Lie, kommer det frem hvor enorme mengder data som samles inn fra hver enkelt av oss gjennom teknologien som omgir oss overalt. Det er virkelig astronomiske mengder, og gjennom bruk av kunstig intelligens blir denne informasjonen prosessert. Hva slags informasjon om oss er viktig? Våre mentale sårbarheter kan avdekkes og de er svært nyttige for å virke og påvirke gjennom å eksponere oss for spesialtilpasset informasjon. Det er altså en teknologi som er ute etter våre sårbarheter, og gjennom kunnskap om dem er vi lettere å påvirke.

I de sosiale mediers verden er det influencerne som er veiviserne. Svært mange av dem har gjort det til levebrød å iscenesette seg selv gjennom en blanding av betroelser og utseende-fokus, vise frem det de har gjort med kropp og ansikt og det de har på seg. Den enorme eksponeringen av tilsynelatende perfekte kropper som lever tilsynelatende perfekte liv er i seg selv skadelig, spesielt for unge mennesker.

Vill vest

“TikTok har utviklet en av de mest avhengighetsdannende algoritmene i verden. I snitt bruker nordmenn nesten en time hver dag på å se på korte videosnutter på TikTok. Det gjør TikTok til en av de mest effektive reklamekanalene i verden. (…)

– Hvor påvirket blir barn av å være på Tik Tok?

– De blir mildt sagt ekstremt påvirket. Sannheter etableres på mange måter på TikTok. I mange tilfeller blir de «plantet» av influencere uten formell kunnskap, som i mange tilfeller kun er ute etter å sjokkere for å «tilfredsstille» algoritmene.”

Sitatene er hentet fra artikkelen Det er vill vest på Tik Tok skrevet av Preben Carlsen, daglig leder av nettstedet Switch.no, en organisasjon som jobber med endringstrategier og journalistikk, og denne artikkelen viser til hvordan TikTok er spesielt er avhengighetsdannende og at det brukes milliarder av kroner på spesialtilpasset reklame for barn og unge.

Det er tungt å lese og høre så mye om utfordringene vi står overfor i møte med virkningen av sosiale medier, og det er tungt å kjenne på en følelse av at det ikke er noe man kan gjøre, som om vi lever midt i et teknologisk eksperiment som beskrives som en naturkraft som ikke kan stoppes. Derfor leter jeg nå etter måter å møte denne store utfordringen på.

Da jeg selv var i 11-års alderen, leste jeg boka Veien til Watership Down. Boka handler om noen kaniner som rømmer fra kolonien sin og må ut på en svært farefull ferd. Kaniner uten en hule å gjemme seg i er svært utsatt, og det er mye farlig som skjer på reisen deres. Om kveldene forteller de hverandre historier om sin egen helt, kaninen El-ahrairah. Kaniner kan ikke møte fiender direkte i kamp, de må løpe fort eller være smartere enn sin motstander. El-ahrairah inspirerer dem til å finne smarte løsninger på problemene de møter. Jeg ble veldig fascinert av dette direkte forholdet mellom fortelling og inspirasjon til handling, og det interesserer meg fortsatt.

Jeg har lyst til å se nærmere på forholdet mellom utfordringer og mulige løsninger. Mitt spørsmål er: Går det an å lage nye fortellinger om hvordan vi kan møte dette massive trykket?

Dette vil være tema i mitt neste arbeid, som etter hvert skal bli en fortellerforestilling, en vandreforestilling i området langs Akerselva, ved Lilleborg torg på Sagene i Oslo. Hva er en fortellerforestilling og hva er fortellerkunst? Jeg selv har tatt utdanning innen kulturhistorie (UiO) og fortellerkunst (OsloMet). Begge utdanningene trekker linjer tilbake til en tid der fortellinger var en viktig del av folks hverdagsliv. Fortellingene kunne være livsfortellinger fra hverdagen eller komme fra eventyr eller sagn-tradisjoner. De fungerte ofte som underholdning, men også som bærere av kunnskap, og ikke minst er det å møte farer og mestre dem en slags grunnstruktur. Å lage en fortellerforestilling i dag er knyttet til det å ha en kulturhistorisk forbindelse til denne tradisjonen samtidig som det eksperimenteres mye med form, for å finne nye uttrykk og nye koblinger for vår tid.

I min søken etter kunnskap om hvordan vi kan møte denne utfordringen tenker jeg at unge menneskers fortellinger fra egen hverdag om deres opplevelse av timene hver dag i en teknologisk verden er et viktig sted å begynne. Hvordan oppleves det? Hva slags erfaringer har de? Hvordan beskrives dette med deres egne ord?

Jeg ønsker å samle fortellinger som kan være et utgangspunkt for en samtale om gode og mer problematiske veivisere. En av de store utfordringene med sosiale medier er at konsekvensene på sitt verste kan være det motsatte av mestring. At det man finner ikke er sin egen styrke, men sine egne svakheter som blir forsterket og blåst opp.

Eventyrets form, eller kanskje den klassiske grunnfortellingen om heltens reise, handler om mestring. Kan selve grunnstrukturen i heltens reise være en inspirasjon det går an bruke for å lete etter en god vei videre?

Overgangen mellom barn og voksen er som denne klassiske grunnfortellingen: En reise ut i det ukjente og møter med utfordringer og hjelpere. Premisset er omtrent slik: gå enten under eller finn en styrke du ikke visste du hadde, bli kjent med egenskaper du opparbeider deg gjennom å møte utfordringer. Kort sagt, det handler om prøving og feiling som til slutt forhåpentligvis skal resultere i en mestringsfølelse. Og dette er kanskje det mest sårbare punktet. Alle skal gjennom pubertetens prøvelser med spørsmålet: Hvem er jeg egentlig? Er jeg en som mestrer min verden?

Akkurat som kaninene i Veien til Watership Down har vi mennesker gjennom historien brukt fortellinger som en form for veivisere. Gjennom å inspirere til å møte frykt og vanskeligheter – for så å overvinne dem har det å fortelle både fungert som underholdning og som bærer av kunnskap om å overleve. Og det er akkurat det vi ønsker at unge mennesker skal oppleve, å mestre sin verden, finne sine styrker og sin vei.

Jeg synes det er viktig at unge mennesker ikke blir overlatt til seg selv med å takle dette enorme påvirkningspresset. Det er heller ikke nok å beskrive hvor skadelig det kan være og legge frem dystre tall om konsekvensene. Med dette prosjektet vil jeg lete etter fortellinger om veier ut av denne labyrinten og etter gode veivisere som vet noe om akkurat denne utfordringen. Kanskje finnes det et sett av verktøy til å forme sin egen vei på egne premisser nettopp gjennom å undersøke hvordan fortellingens grunnstrukturer kan aktiveres? En tankemåte som viser at livet er en kamp, men at det er viktig selv å velge å gå inn i sin kamp på sin måte. Hvem vil jeg være når jeg kjemper denne kampen jeg står overfor i mitt liv? Det er også når man selv aktivt kjemper for noe som er viktig for en at det er mulig å få hjelp til veien videre.

Jo flere historier om dette, jo bedre. For det ser ikke ut som om utfordringene fra algoritmene og den kunstige intelligensen kommer til å bli færre i nærmeste framtid.

Samarbeidspartnere i dette prosjektet er filmprodusent Jonathan Borge Lie, Agora Kulturhus på Lilleborg og Fortellersentrum/Fortellerfestivalen i Oslo