La rausheten leve videre – minneord om Amina Sewali

Det er interessant hvordan et møte kan prege et menneskes liv. Det er som at et frø blir plantet for deretter å vokse til et fullt, blomstrende tre, med grener som strekker seg videre i ulike retninger. For meg var det å møte Amina Sewali slik. Da jeg på lørdag fikk vite om hennes alt for tidlige bortgang, kom deler av livet mitt opp som i revy. Jeg kjente ikke Amina spesielt godt, men jeg har gode minner. Første gang jeg så Amina på scenen, var i musikalen Izzat – en kjærlighetsopera, et prosjekt som ble vist på Den Norske Opera & Ballett i 2006. Ensemblet var stort. Hun var en av ungdommene jeg la spesielt merke til siden hun rappet. Det var første gang jeg så ung jente rappe. Det skulle bli mer, som Tæsjern på Grønland, en hiphop-musikal inspirert av Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare som var produsert av Dramatikkens hus og som jeg så på Oslo Nye Teater i 2010. Jeg så henne også i Patty og ulven i Oslo Konserthus. Senere bodde jeg i Bergen og i 2014 så jeg Amina i Bivrfrost med Frikar i Grieghallen underFestspillene i Bergen. Det var et eventyr om å bygge bro over fremmedfrykt. Samme vår flyttet jeg hjem til Oslo for videre studier. Jeg ble med i UNG-redaksjonen til Unge National, en egen redaksjon for ungdommer og unge voksne på Nationaltheatret. Den høsten skulle Amina spille rollen som Shamsho/Solveig i Alexander Mørk Eidems oppsetning av Peer Gynt. Jeg ønsket å gjøre et intervju med henne, og vi møttes en søndag på Litteraturhuset. Etter intervjuet benyttet jeg meg av anledningen til å spørre henne om tips og fortalte om alt jeg hadde sett henne i. Selv om jeg var fra Oslo, visste jeg ikke hvordan det var å være voksen i hjembyen. Hun ble satt ut. «Du har jo sett alt!», sa hun. Amina forstod at tekst interesserte meg og inviterte meg med til Cafeteatret noen dager senere. Det var som om dørene til Narnia åpnet seg. Jeg fant den verdenen jeg lenge hadde lett etter. Det var flere arrangementer med åpen scene, hvor jeg fikk muligheten til å utvikle meg. Her ble jeg introdusert for slampoesi, noe jeg opptrer med i dag. Det var ikke overraskende at Amina kom inn som elev på Det Multinorske, skuespillerutdannelsen på Det Norske Teatret. Her spilte hun i to forskjellige avgangsforestillinger i 2018. Hun hadde en soloforestilling med Fiskar – søv dei? av Jens Raschke. Det var ikke mange i salen under forestillingen, men etterpå kom hun ut for å dele ut klemmer og en prat. Etter endt utdannelse var hun tilbake på Nationaltheatret i forestillingen Krenket» i 2019. Samspillet hennes med medskuespiller Oddgeir Thune var spesielt gøy å observere. Det er mange år siden jeg så Amina sist så Amina. Vårt siste møte var på tekstutviklingsworkshop ved satsningen UNG TEKST ved Unge Viken Teater i 2020, et tilbud for unge dramatikere. Jeg var en av flere, som skulle få testet ut tekst med skuespillere. Amina var en av fire utvalgte skuespillere. Da fikk jeg fortalt henne hvor mye møtet med henne i 2014 betydde hadde betydd for meg. Da vi møttes personlig for første gang høsten 2014, beskrev Amina seg selv først og fremst som musiker. Men Amina var et multitalent. Hun var musiker, skuespiller, forfatter, låtskriver, og listen er lang. Samtidig var Amina mer enn sine talenter. Hun var raus og inkluderende. Hun hadde et vakkert ansikt og en herlig klingende, litt barnslig og smittende latter og var en person man likte med en gang. Hun var modig og målbevisst. En av gangene jeg møtte henne, fortalte hun at hun holdt på å lære seg å spille fiolin. «Alt kan læres på Youtube!», sa hun begeistret. Med Aminas bortgang er verden blitt et fattigere sted. Jeg håper kunstfeltet vil ta verdiene hennes om raushet og inkludering med seg videre og at man passer på å rose hverandre for det man gjør. Det er mange om beinet i kunstnerfeltet. La oss fortsette å bygge hverandre opp. Jeg sender mine dypeste kondolanser til alle som stod Amina nær. Med tanke på hvor stor innflytelse hun har hatt på mitt liv, er det smertefullt å tenke på hvordan de har det nå.