Kunstneriske doktorgradsprogrammer trenger estetisk tenkning

Det strides om berettigelsen av en kunstnerisk doktorgrad. I denne artikkelen vil jeg fremlegge et premiss som jeg anser som nødvendig for at en kunstnerisk doktorgrad skal kunne lykkes og forstås som en sentral bidragsyter til kunstnerisk og akademisk forskning. Dette premisset er enkelt og lyder slik: En kunstnerisk doktorgrad krever en ordentlig skolering i estetisk tenkning.

Hvem er jeg som fremmer et slikt premiss? Jeg arbeider som forskningsleder ved en høyskole som med gode grunner setter kunsten på første plass i utdanningen av fremtidige lærere i skolen (les: Jeg arbeider ved Steinerhøyskolen i Oslo). Jeg har doktorgrad i filosofi fra Tyskland og i musikk fra Norges musikkhøgskole, har utdannelse fra kunstneriske og akademiske institusjoner og forsker på veikrysset der kunst og filosofi møtes. Nok om meg, nå til saken:

Den estetiske utfordringen Kunstnere som har tilegnet seg ulike posisjoner innenfor estetisk tenkning, kan bidra til at kunstdebatten kommer opp på et nytt nivå uten at den blir for abstrakt, fordi den nettopp er rotfestet i en kunstnerisk erfaringspraksis. I doktorgradsutdanningen blir utfordringen å gi studentene muligheten til å fordype sin kunstneriske praksis på to vis:

a) utdanningen bør føre til genuin kunstnerisk fordypning.

b) utdanningen bør legge til rette for at kunstnere kan oppdage sin egen kunstneriske praksis i et medium som river kunsten ut av kunstens indre rom inn i begrepets rom.

Estetisk tenkning er helt nødvendig hvis kunstnere skal reflektere over hvordan deres respektive kunst mottas av et publikum. For å kunne skildre kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon, trenger kunstneren begrepet som formidlingsinstans. Men fordi ethvert begrep har en begrepshistorie, må kunstnere som gjennomgår en doktorgradsutdanning, være i stand til å reflektere sine egne begreper historisk og kunne se på «familielikheter» (Wittgenstein) mellom dem. Det krever akademisk kompetanse.

Estetikk på flere plan I forbindelse med den kunstneriske doktorutdanningen vil man trenge estetisk tenkning på flere plan:

1) Estetisk tenkning i selve doktorgradsutdanningen.

2) Estetisk tenkning som tilbud for kunstnere på ulike stadier.

3) Et mangfoldig, offentlig rom for estetiske debatter.

Til 1). I selve doktorgradsutdanningen er de høyere utdanningsinstitusjonene nødt til å sikre estetisk kompetanse. En ting er estetikk som filosofisk fagdisiplin, noe annet er fagkompetanse som kombinerer estetisk skolering med kompetanse innenfor de forskjellige kunstfagene. Med andre ord må estetikk som ledd i doktorgradsutdanningen bli presentert som teori og som anvendt teori.

Til 2). Den kunstneriske doktorgraden blir en ny mulighet i norsk kunstutdanning. Her blir det viktig å forberede nye generasjoner på denne nye og unike muligheten. Estetisk tenkning kan ha en god effekt når det gjelder å la unge kunstnere utvikle og reflektere over sin egen kunst. Kanskje høyere utdanningsinstitusjoner bør samarbeide men kulturskolene og andre musikkutdanningsinstitusjoner for nettopp å lage et tilbud for unge kunstnere som ønsker å la den den estetiske refleksjonen bli en del av deres kunstneriske praksis? Kort sagt: Det gjelder å fange opp talenter og gi dem en estetisk forberedelse til «kunst og vitenskap i samspill» (for å bruke en velkjent formulering).

Til 3). En kunstnerisk doktorgrad åpner for at kunstnere kan gjøre kunsten til gjenstand for en ny type diskusjon, der man ikke bare diskuterer kunsten, men også hvordan kunsten blir reflektert av den forskende kunstner. For at slike diskusjoner skal kunne finne sted, trenger vi nye arenaer for offentlig diskusjon der forskere og kunstnere fra vidt forskjellig fag kan møtes. Det er en oppgave for alle involverte i det kunstneriske doktorgradsprogrammet å muliggjøre slike diskursive rom for kunstnerisk forskning.

Estetikkens bidrag til kunstnerisk fordypning En estetisk refleksjonsprosess kan bidra til at kunstnere kan danne seg begreper om hva de holder på med som kunstnere. Å utsette sin egen kunst for estetisk begrepsdannelse er alt annet enn behagelig. Det er en fastleggelse av sin egen forståelse som på den ene siden sier noe bestemt om kunsten. Dermed «lukker» en slik begrepsdannelse forståelsen av egen kunst til en bestemt interpretasjonsmulighet. På den andre siden «åpner» begrepsdannelsen for en diskurs om kunsten. Det er unik sjanse for publikum til å komme på innsiden av kunsten, hvis man forutsetter at begreper er i stand til å transportere kunstneriske uttrykk. Det i seg selv er et stort og høyst problematisk tema innenfor estetisk tenkning som enhver med kunstnerisk doktorgrad bør være i stand til å si noe om.

Det er å håpe at både stat og kunstneriske utdanningsinstitusjoner forstår nødvendigheten av å integrere estetikk i de forskjellige kunstneriske doktorgradsprogrammene. Den teoretiske opplæringsdelen bør konsentrere seg om estetiske spørsmålsstilling i like stor grad som den gir en solid innføring i vitenskapsteori, metodologi og forskningsetikk.

Hvis estetisk tenkning blir anerkjent som betydningsfull for både kunstneriske og akademiske delen av en kunstnerisk doktorgrad, kan det oppstå nye konstellasjoner der man faktisk kan tenke nytt, kreativt og innovativt uten at disse tre ordene blir til kjedelige floskler uten faglig substans.