Kunstnerisk floke

Det er ikke ofte jeg hører samisk sammenhengende lenger enn tiden det tar en forbipasserende å si en kort frase. Sist gang var da jeg på biltur gjennom Finnmark besøkte Kautokeino, hvor samisk er det offisielle språket. Selv for meg, som kommer fra nabofylket, var det overraskende og en smule skamfullt å oppdage hvor lite jeg egentlig kan om samisk kultur, og særlig om de prekære utfordringene knyttet til urfolksrettigheter. Da Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš denne helgen brakte forestillingen Kvinnerommet fra Sápmi til hovedstaden, var dette blant spørsmålene som ble tatt opp. Forestillingen, som er skrevet at Sven Henriksen og regissert av Mette Brantzeg, utforsker konkret en dagsaktuell sak om reindrift, men løper også innom kjønn, klasse, makt og kunstens kraft på den drøye timen stykket varer.

Slottsmøtet I Kvinnerommet møter vi samekvinnen (Anja Bongo Bjørnstad), hoffdamen (Sarakka Gaup) og dronningen (Ánne Mággá Wigelius). Den første delen av forestillingen er satt til året 1883, idet samekvinnen oppsøker slottet for å be om hjelp til å bedre reindriftas beiteforhold. Hoffdamen, som tar imot budskapet, stiller seg skeptisk, og ønsker helst å vise henne på dør så raskt som mulig. Men den standhaftige samekvinnen nekter å gå før hun får snakke med dronningen, og et møte mellom de tre kvinnene utspiller seg på scenen. De samtaler om sine ulike perspektiver på det å være kvinne, om samenes rettigheter og om klasse. Dronningens uvitenhet om samekvinnens utfordringer blir en slags komisk naivitet, idet hun jamrer seg over at hunden hennes, Bonaparte, er syk. Hoffdamens hovmodige maktdemonstrasjon overfor samekvinnen viser seg å være et uttrykk for hennes egne, undertrykte samiske røtter. Når forestillingen går over til sin andre del, hopper vi fram til 2019, og de samme karakterene møtes igjen på slottet. Denne gangen kommer samekvinnen for å intervjue dronningen om kunst og klesdrakter. Språket, gestene og navnene deres har forandret seg (hunden heter nå Frikken), men forestillingen ønsker å vise at mye fortsatt er det samme.

Behagelig enkelhet Handlingen i forestillingen utspiller seg på et blankpolert sjakkbrettgulv som er en del av Mette enkle, sort-hvite scenografi. Regissøren har laget scenografien selv. Stoler og kvinneklesdrakter i stål brukes som symbolske rekvisitter og i samspill med de minimalistiske kostymene (også disse i sort og hvitt) er uttrykket behagelig og enkelt. Iblant får jeg følelsen av at noe mangler i det visuelle uttrykket, men dette utfylles godt i og mellom enkelte scener av en lavmælt koreografi som utføres av skuespillerne. Dialogene og monologene har også et enkelt språk, til tider poetisk, som oppleves generøst for oss som ikke kan samisk og leser simultantekstingen på skjermen.

I dette “kvinnerommet” synes jeg at hoffdamen er den mest interessante karakteren. Mens både samekvinnen og dronningen er tydelige i sine identiteter, står hoffdamen midt imellom på flere plan. Hun har, i slottsrommet, makt over samekvinnen, men er underordnet dronningen. I tillegg dras hun mellom sine samiske røtter og sin påbegynte løsrivelse og fornektelse av disse. Fornorskingspolitikken som ble ført mot samer i Norge fra midten av 1800-tallet har gjort at mange har mistet språket sitt og at flere generasjoner samer har fornektet identiteten sin. Å forstå de store skadene denne politikken påførte samisk kultur og skammen den påførte individer, er essensielt for å forstå hetsen mot samer og konfliktene som består den dag i dag. Derfor ville det vært veldig interessant hvis hoffdamens ambivalens knyttet til egen identitet fikk enda mer rom. Gaup er god i rollen, blant annet viser hun hele karakterens frustrasjon over inntrengeren på slottet i ansiktsuttrykket. Likevel tar prosessen hoffdamen er i et stort sprang fra fornektelse til åpenhet uten at det som ligger imellom får så stor plass.

Tell, don’t show Det refereres til flere historiske og samtidige hendelser gjennom forestillingen: Den norsk-svenske Felleslappeloven fra 1883, som ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindriften, settes opp mot reindriftssamen Jovsset Ánte Saras pågående kamp mot staten. De vil tvangsslakte halve reinflokken hans, men han har protestert kraftig. I tillegg trekkes hans søster, kunstneren Máret Anne Sara, sitt verk Pile o´Sápmi fram i forestillingens andre del. Hun plasserte i 2016 200 blodige reinsdyrhoder i en haug utenfor Indre Finnmark tingrett i Tana under brorens første rettssak. Da saken gikk til Høyesterett hang hun et verk laget av 400 reinsdyrskaller opp utenfor Stortinget. Verkene har fått stor oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og i januar i år ble hun invitert på besøk til dronning Sonja. Forestillingens referanse til denne hendelsen og verket dras videre i en form for kritikk av dronning Sonjas kunstinteresse. Enda et politisk budskap tas opp når samekvinnen spør dronningen om det ikke er verre at «samisk kultur dør enn at monarkiet dør?». Når samtalene samtidig vris over til generelle betraktninger om kvinne- og minoritetskvinneroller og om makt, favner fortellingen om så mange og komplekse temaer på en gang at den gjør det vanskelig for seg selv.

I 2017 sa Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø noe viktig om hvordan det står til med bevaringen av samisk kultur i Norge da museet forsvant i to måneder og ble til den oppdiktede institusjonen Sámi Dáiddamusea (Samisk kunstmuseum). Enkelt og umiddelbart satte stuntet fingeren på et enormt hull i kulturarven vår, og den politiske likegyldigheten som tillater dette, som også overføres til andre områder. Jeg opplever at forestillingen Kvinnerommet ønsker å belyse noe av det samme, men fordi det er så mye annet den også skal rekke innom blir forestillingen nødt til både å stille spørsmålene og svare på dem. Da blir mantraet «Show, don’t tell» som snudd på hodet, og muligheten for å tenke selv flates ut. Samekvinnen uttrykker for eksempel direkte at kunst er politisk og viktig, noe som føles litt infantiliserende når det sies eksplisitt. Det er dog noen interessante partier som viser symbiosen mellom kvinnene. Her kommer maktforholdene mellom dem fram gjennom skuespillernes bevegelser, måter å bruke språk og stemme på, og er interessante glimt.

I Kvinnerommet fikk jeg et gledelig gjenhør med det samiske språket, men tross uttrykkets behagelige enkelthet og gode skuespillerprestasjoner ble forestillingen dessverre litt brokete. Alle temaene som tas opp er viktige og vel verdt kunstnerisk bearbeidelse, men muligheten for å gjøre dette utførlig går tapt når man gaper over for mye på en gang. Det er et par veldig fine monologer i forestillingen, men tematisk fanges den i en kunstnerisk floke som hindrer publikum i å tenke nye tanker.