Konseptfestivalen

Finnes det noen likheter mellom et symfoniorkester og en kanin med horn, vinger og hoggtenner? Det mener i hvert fall komponist Kristine Tjøgersen: Hennes nyskrevne verk Wolpertinger er inspirert av et sørtysk fabeldyr med samme navn, som er sammensatt av kroppsdeler fra flere ulike arter. 

Tjøgersen er Oslo-filharmoniens huskomponist i perioden 2026–2029, og sammen med tyske WDR Sinfonieorchester og Kristiansand Symfoniorkester har Oslo-filharmonien bestilt Wolpertinger, som fikk sin norgespremiere under Ultimafestivalens åpningskonsert.

De siste årene virker det som om festivalen har lagt vekt på at alle konserter skal ha en tydelig tematisk vinkling. Årets utgave er intet unntak, og i så måte befant åpningskonserten seg i dyreriket.

Rått lydbilde

Fra scenen forteller Tjøgersen hvordan hun ble inspirert til å skrive verket da hun oppdaget en tradisjon blant tyske taksidermister. Ved å kombinere kroppsdeler fra ulike utstoppede dyr skapte de «ekte» wolpertingere. Det å sette helt forskjellige deler sammen til noe nytt reflekterer måten hun komponerer på, forklarer hun.

Og det er tydelig at tematikken gjenspeiles i musikken. For i Wolpertinger mener jeg at Tjøgersen beveger seg mot et råere lydbilde enn jeg har hørt tidligere. Musikken gir meg assosiasjoner til filmsjangeren body horror – der noe av poenget er å sjokkere seerne med grafiske bilder av misdannede kropper, amputasjoner og kroppslige transformasjoner.

På et tidspunkt brøler og buldrer basstrombone og kontrafagott så høyt som overhodet mulig, som om orkesteret forvrenges i stykker. I kjent stil jobber også Tjøgersen i dette verket med å skildre magiske skogslyder. Av musikerne kreves det en rekke alternative spilleteknikker. Det resulterer i lyder som knitrer og svever, akkurat som vinden i trærne. Fokuset ligger for det meste ikke på harmonier, men på klangfarger. Wolpertinger er et kraftfullt verk, der Tjøgersen nok en gang viser seg å være en meget dyktig orkesterkomponist.

Gamle romvesener

Kveldens andre bestillingsverk står Øyvind Torvund for, To stykker for orkester og elektronikk. Det gir meg assosiasjoner til en annen filmsjanger: science fiction. Torvund har lenge eksperimentert med møtet mellom orkester og elektronikk, som tittelen så likefrem viser til. I starten gir elektronikken orkesterets store klangpalett en ekstra lydlig dimensjon. Den lager raske dur-arpeggioer som flettes inn i orkesterets klanger og har en sound akustiske instrumenter ikke kan lage. Etter hvert får de elektroniske lydene en personlighet og går i dialog med orkesteret på en nærmest humoristisk måte. Lyder som kan minne om hvordan romvesener snakker i gamle Hollywood-filmer, svarer på store orkestrale utsagn med artig komisk timing.

Den generelle tittelen er valgt for at lytteren skal kunne møte verket med «så mye åpenhet og nysgjerrighet som mulig», står det i programmet. Riktignok står det også at verket er inspirert av ulvehyl, så vi får likevel en liten pekepinn på komponistens egne tanker.

Og nettopp disse ulvehylene gjør seg gjeldende allerede fra starten. Hylet fra strykerne nærmest flerres ut av et dur-teppe som ulmer i bakgrunnen. Torvund balanserer til stadighet på en knivsegg mellom tonalitet og det dissonerende på en mesterlig måte. Dette er ikke en poetisk underdanig nostalgi-tripp, slik det kan være lett å ty til når tonalitet skal bringes inn i en abstrakt klangverden. Dette er konkret, noe som er veldig forfriskende å høre. Noe i denne musikken minner meg om Richard Strauss' tonedikt. Den underliggende tonaliteten i musikken skaper en fremadgående retning, som gjør musikken engasjerende å følge med på. Jeg blir veldig begeistret over dette stykket, og jeg vil gå så langt som til å si at det er den aller beste urfremføringen jeg har hørt på lenge.

Mellom de nykomponerte bestillingsverkene har Oslo-filharmonien også funnet plass til en nattergal i sitt dyrerike: Igor Stravinskijs Le Chant du Rossignol. Jeg mener verket kler sine omgivelser både estetisk og konseptuelt. Musikken hopper hurtig mellom ulike utagerende og energiske elementer, og er ikke minst klanglig eksperimenterende. Verket, som sjelden fremføres, er et bilde på en komponist som ønsker å utforske ytterpunktene i orkesterklangen, noe som gir det en fortjent plass på Ultimafestivalen.

Torvunds elektronikkdialog, Stravinskijs rytmiske driv og Tjøgersens unike klangbasseng krever høy presisjon, noe Filharmonien denne kvelden mestrer til de grader. Dirigent Ilan Volkov later til å ha svært lite behov for å være oppmerksomhetens midtpunkt, men bruker all sin energi på å føre Oslo-filharmonien gjennom et teknisk krevende program, og det med bravur. 

Lavartenes hemmeligheter

Naturen ser ut til å begeistre flere av komponistene under årets festival. Cecilie Ore har latt seg inspirere av økosystemer, og hun har komponert et verk for Cikada som tar for seg de minste organismene i naturen. Terrarium er et helaftens verk bestående av 21 miniatyrer i tre deler, med sju satser i hver del. Hver av de 21 satsene er et portrett av én bestemt lavart. Det audiovisuelle verket er laget i samarbeid med Torbjørn Ljunggren, som har laget videoprojeksjon, og Paal-Helge Haugen som har utarbeidet teksten.

Hver miniatyr rammes inn av at den aktuelle lavarten presenteres med tekst og bilde. Musikalsk skildrer Ore de ulike artene basert på deres vesen, form og tekstur, på både helt konkrete og mer poetiske måter. Et eksempel på det første er når blåserrekken knasker tyggegummi på rytmisk vis, i satsen som handler om en lavart hvis engelske navn er chewing gum lichen. Arten «gubbeskjegg», derimot, illuderes av musikk som nærmest flagrer i vinden, akkurat som den nær utrydningstruede arten, med elegante løp i stryk og blåsere som spiller med en ekstra luftig klang

Verket er også fullt av musikalske referanser: Miniatyren som omhandler «kirkelav» er komponert som en kyriesats. I seksjonen som handler om «romjulslav», bruker blåserne munnstykkene til å synge Glade jul. Ore er kreativ når hun beveger musikerne utenfor deres vanlige instrumentale rammer, men hun skriver også veldig godt for instrumentene når de benyttes mer konvensjonelt.

Å høre på det 70 minutter lange verket Terrarium føles faktisk som å titte inn i et terrarium med lupe og studere de ulike planteartene. Det oppleves som at alle de små plantenes krusninger og kvaliteter gjenspeiles i musikken. Med dette verket har Ore virkelig lykkes med å følge opp suksessen med H20-trilogien – et prisvinnende verk for strykekvartett som utforsker elementet vann.

Verket avsluttes med en kommentar det er lett å tolke som politisk. Tekst ruller over skjermen med en kort historieinnføring om lav, om dens viktighet for andre arter, hvordan utryddelsen av artsmangfoldet eskalerte drastisk i løpet av 1900-tallet, og hvor mange lavarter som nå er rødlistet. Helt til slutt står det: «We know what makes the list longer», før skjermen går i svart.

Grieg på farsi

Politisk brodd er det også på konserten Når stemmen bærer hjem med Det Norske Kammerorkesteret (DNK). Prosjektet er en fortsettelse av DNKs samarbeid med Amnesty International. En rød tråd gjennom kvelden er at verkene er blitt skapt i møte mellom ulike tradisjoner. Kveldens hovedperson var den iranske sangeren Mahsa Vahdat, som sang fire sanger, både selvkomponerte og tradisjonsviser, i lag med Kammerorkesteret og kanunist Tamer Pinarabasi.

Åpningssangen het «Lullaby of the Sea», med en tekst på farsi som omhandlet en flyktningetragedie. Teksten reflekterte ifølge programmet rundt frykt og lengsel etter trygghet. Med en gang viser Mahsa Vahdat en formidlingsevne som går utenfor språk. For selv om jeg, og jeg antar de færreste i salen, skjønner farsi, formidler hun med en nærhet og med en smerte som jeg ser rører flere til tårer allerede fra første tone.

Savn blir et gjennomgangstema. I sangen «Vaya Vaya» synger Vahdat om lengselen til sitt eget hjemland, et land hun selv måtte flykte fra for sin egen trygghets skyld. Savn kommer også til uttrykk i sangen «Dialogue with the Beloved»med tekst av den persiske dikteren Hafez, som spinner rundt åndelig lengsel. Og ikke minst i «Solveigs sang» av Edvard Grieg, på denne konserten fremført på farsi.

Mellom de ulike sangene av Vahdat fremfører DNK vestlige klassiske verk som også springer ut av møter mellom ulike kulturer, som Rumenske folkedanser av Béla Bartók og Gjedines båndlåt av Grieg, som også fremføres på farsi. I tillegg kommer nålevende komponister som arbeider i randsonen mellom ulike kulturer som Colin Jacobsen og Claude Chalhoub.

Som vanlig på Kammerorkesterets konserter flommer scenen over av gnistrende samspill og spilleglede. De tør virkelig å forme både mindre kjent musikk og klassikere på sin egen måte. Frasene er meget elastiske, og interpretasjonen ligner sjelden på noe jeg har hørt før. I tillegg til Vahdat og Pinarabasi har orkesteret fått med seg jazzmusiker og slagverker Kenneth Ekornes som tilfører en oppfinnsom improvisert groove til flere av verkene.

Kunstnerisk leder Pekka Kuusisto har en stadig fornyende og fascinerende oppfinnsomhet. Til denne konserten har han komponert små koraler til tekster fra menneskerettighetene, som strykerne synger innimellom i en allerede ganske fullstappet konsert. Grepet blir kanskje i overkant tydelig, men jeg blir allikevel imponert av lekenheten Kuusisto bringer med seg inn i orkesteret.

Sammensauset og grått

Konserten HUSH med Det Norske Solistkor har ikke et like tydelig konsept som de andre konsertene, men et større problem er at flere av verkene er svake. Opplegget begynner allerede i vestibylen utenfor marmorsalen på Sentralen. Rommet, og spesielt søylene, er vakkert opplyst i rødt på en virkningsfull måte. Seks solister beveger seg mellom det ventende publikummet mens de synger melodiske fragmenter som blir liggende i luften. Når vi etter hvert går inn i selve salen, mens verket fortsatt pågår, inviteres publikum til å legge seg ned på yogamatter med koret stående i sirkel rundt. Det er likevel ikke akkurat avslapningsmusikk vi får høre, selv om verket er bygget opp av vuggeviser på ulike europeiske språk. On the Edge av Claudia Jane Scroccaro består av store dissonante akkorder og mange små musikalske blokker som veves sammen i en intrikat mikropolyfoni. Tekstene er basert på historier fra kvinner som lever i samfunnets ytterkanter, står det i programmet. Dette verket er vanskelig å få grep om; musikken er altfor tettpakket med informasjon, og de mange klangene som sauses sammen gjør det generelle inntrykket grått.

Konsertens andre verk, Timna, er komponert av Samir Odeh-Tamimi. Det er skrevet for bratsj, cello, kontrabass, slagverk og fløyte i tillegg til koret. Stykket begynner med et fortissimo-pesante-utsagn fra strykerne som setter stemningen for resten av verket. Deretter kommer stadige moduleringer og rigide rytmer som jeg får ikke ordentlig grep om. Jeg skjønner aldri helt hva det er tenkt at instrumentene skal tilføre korklangen. Stort sett forsvinner de bak den, og bare en sjelden gang hører jeg en og annen isete lyd fra musikerne. Jeg tror ikke det ville endret verket i særlig grad om de rett og slett ikke var med. Jeg syns heller ikke det rytmiske drivet bidrar til å gi verket noen retning. I og med at stykket er inspirert av rituell sang, forstår jeg hvorfor Odeh-Tamimi har valgt en repetitiv, lite utpreget rytmikk, men det er ikke nok til å gjøre musikken suggererende – eller engasjerende.

Lyspunktet i konserten kommer helt til slutt: Det siste verket, Wonderful Marvelous – fuge statue av Camillie Nordment, har en underlig, men virkningsfull form, som gjenspeiler Nordments virke som kunstner. Musikken fører oss gjennom ulike imaginære rom. Verket begynner med en mild kakofoni av forskjellige sanger som synges svakt på samme tid. Etter et plutselig brudd er vi over i en helt nydelig koralsats, før musikken kun består av ulike feedback-lyder. Deretter går den videre inn i en jazz/kabaret-del. Ideene er mange, men de turneres på en måte som gjør at det fungerer. Det er som om valget om ikke å lete etter ett forenende musikalsk domene, paradoksalt nok syr det hele sammen.

Solistkoret skriver i programmet at de skal oppløse grensene mellom ytre og indre virkeligheter, uten at jeg helt skjønner hva det betyr eller hvordan konsertens tre verk skal sørge for dette. Derimot fortjener koret ros for hvordan de evner å finne musikken i alt de foretar seg, selv der de ikke nødvendigvis hadde så mye å jobbe med. Dirigent Yuval Weinberg makter å få koret til å fremstå som én organisme som puster sammen, selv når alle sangerne synger hver sin superpresise stemme.

Uten tvangstrøye

Faren ved å forsøke å ramme konserter inn i tydelige konsepter er at det kan oppleves konstruert eller som en tvangstrøye. Men det kan også heve konsertopplevelsene, og det synes jeg Ultima i det store og hele har lykkes med i år. Når festivalen i tillegg skilter med en bemerkelsesverdig mengde gode bestillingsverk og strålende musikerprestasjoner, blir helhetsinntrykket meget sterkt.