Kjønnhetspris

I 2020 skapte Heddaprisens nominasjonsliste debatt og ble anklaget for å være blendahvit. Nå er vi i 2022, og vi har fremdeles en lang vei å gå innenfor mangfold. Etter en lang, deprimerende tid med Covid-19, håper jeg på lysere tider. Det er tid for forandring, derfor ønsker jeg å lufte noen tanker om hva jeg mener Heddaprisen, samt andre prisutdelinger kan bidra med. Det er ikke bare etnisitet jeg tenker på når det kommer til mangfold.

En annen debatt som har vokst seg større de siste årene, er transdebatten. 17. juni vedtok Språkrådet å ta inn hen i ordbøkene, og Regjeringen skal se på mulighetene for å innføre et tredje juridisk kjønn. Jeg tenker en riktig retning for en prisutdeling som Heddaprisen å ta er å ha kjønnsnøytrale kategorier. Skal vi nekte for personers eksistens, eller ønsker vi å speile samtiden og anerkjenne de av oss som verken er mann eller kvinne? Noe av det fine med scenekunsten er jo nettopp å kunne se et mangfold av mennesker og å se seg selv representert! I skrivende stund markeres Skeivt Kulturår over hele landet. LHBTQ+-paraplyen er mye mer enn at man kan forelske seg i personer av sitt eget kjønn.

Norge er også et lite land. Ved å fjerne kjønnskategorier kan det bli en større konkurranse om å vinne en pris. Selv jobber jeg som tekstforfatter. Om jeg har gjort et godt nok arbeide som er verdig en nominasjon, ønsker jeg ikke bli inndelt i kjønn. «Jeg er først fremst artist, ikke kvinne», sa Susanne Sundfør på utdelingen av Spellemannsprisen i 2007. Hva tenker vi er viktigst? Det kunstneriske, eller hva vi har mellom beina?