Karismatisk historieforteller

Å vokse opp mellom kulturer er noe jeg kjenner meg igjen i. Det å vokse opp i Norge med foreldre fra et annet land og annen kultur har bydd på mange ulike utfordringer og en pågående identitetskrise. Spørsmålet “hvor er du fra?” stikker fortsatt inni meg hver gang noen spør. For selv om jeg er født og oppvokst i Norge og identifiserer meg som norsk, er det ikke alltid slik jeg blir oppfattet utenfra. Jeg har i det siste lest boken Third Culture Kids (2019) som har samlet historier til mennesker som har vokst opp mellom ulike kulturer i Norge. Det har vært både rørende og opplysende å lese om mennesker som har opplevd mange av tingene som jeg selv har opplevd. Det å kjenne seg igjen i andres historier skaper en slags tilhørighet og gjør at jeg føler meg mindre alene. Samtidig kan det å lese om andres historier være med på å gi mer forståelse og toleranse for mennesker fra andre bakgrunn enn seg selv. The Upside Down Man er en slik historie som er med på å bryte ned stereotypier.

Personlig tekst og poetisk dans I det vi går inn på Studioscenen på Dansens Hus står Mohamed Toukabri ved inngangsdøra og håndhilser på hver person som kommer inn. Det hvite scenegulvet lyser skarpt så det nesten blender øynene, og på et lerret bakerst i rommet projiseres ordet ”velkommen” på engelsk, arabisk og tysk. På venstre side av lerretet er det festet bilder av mennesker. Jeg forestiller meg at bildene er av Toukabris venner og familie, noe som blir bekreftet senere.

Mohamed Toukabri er opprinnelig fra Tunisia, og flyttet til Europa som femtenåring. De siste ti årene har han danset for anerkjente koreografer som Anne Teresa De Keersmaeker, Sidi Larbi Cherkaoui og Jan Lauwers. Interessen for dans startet da han oppdaget streetdansen foran jernbanestasjonen i Tunis. I soloverket The Upside Down Man viser han sin unike stil som blander breakdans og samtidsdans.

En stemme bryter småpraten hos publikum. Toukabri sier velkommen og spør om alle har det bra. Mens han tar av seg skoene og entrer scenen forteller han om hvordan moren hans lærte ham å ta av skoene før man går inn i huset. En viktig detalj er å gå inn med høyre foten først. Det bringer lykke. Videre forteller han at hans far rådet han om å starte hver samtale med en vits, om den så er dårlig eller ikke. Umiddelbart klarer Toukabri å fange publikum og skape en lett, uhøytidelig stemning. Han blander tekst og bevegelse for å fortelle sin historie gjennom oppveksten. Han forteller om hvordan han fant dansen og hvor han er i dag.

Toukabri deler mye av seg selv og bruker humor som et naturlig virkemiddel. Humoren når et høydepunkt når han viser en video der hans far danser til Billie Jean av Michael Jackson i stua. Helhetsuttrykket har et minimalistisk preg og oppleves genuint hele veien. Det er noen steder jeg ønsket at teksten gikk mer i dybden, men den sterke fortellingen kommer likevel frem og den tydelige teksten gjør at forestillingen kan berøre et bredt publikum.

Teksten følger forestillingen hele veien som et narrativ, og dansen skaper poetiske bilder som enten forsterker fortellingen eller utfordrer den. Bevegelsene er intrikate og har tydelige karakteristiske trekk fra både streetdans, breaking og samtidsdans. Toukabri har en imponerende akrobatisk og allsidig kropp. Han bruker små gestikulerte bevegelser, forvrenging og store akrobatiske triks for å kroppsliggjøre fortellingen. Et sterkt bilde som sitter igjen er når han sitter med beina i kryss med armene strukket utover mens han prøver å reise seg opp. Jeg tolker dette bildet som å bli dratt ulike retninger, og hvordan dette kan begrense deg. Forestillingen avsluttes med at Toukabri gjennomfører en imponerende headspin, der man snurrer rundt på hodet, signaturbevegelsen som har gitt ham tittelen The Upside Down Man.

Én historie blir til mange Toukabri vokste opp i en muslimsk familie med strenge rammer. Han blir ofte spurt om hvordan det er å være en muslimsk danser. Hva sier familien om det? Heldigvis er familien hans støttende, noe som ikke alltid er et faktum for alle. Han må likevel leve med andres fordommer om hans kulturelle bakgrunn. For meg er det viktig å få høre slike historier, for jeg kan kjenne meg selv i mye av det. Som person med minoritetsbakgrunn er det ikke vanlig å se sin historie på store scener eller skjermer, for når man først ser noen som ligner seg selv er de oftest satt i stereotypiske roller. Derfor blir det ekstra sterkt når man faktisk ser noen som representerer minoriteter på en nyansert måte.

For oss som ikke har én fast tilhørighet, kan det oppleves som om den blir til på veien. Det avhenger av hvor man er og hvem man har rundt seg. På en scene kan alle føle seg hjemme og få uttrykke sin stemme, og det er derfor viktig å gi plass til et mangfold av stemmer. Toukabri får frem et sterkt budskap om å være stolt av hvor du kommer fra og veien videre som former din identitet.