Kaos og fortolkningsvilje

Det ligger en nervøs ferniss over Kringkastingsorkesteret (KORK) og deres nye sjefdirigent Holly Choe under onsdagens innsettelseskonsert. Og nervene tar dessverre bolig i musikken, i alle fall under konsertens to første verk – Fanfare for the uncommon woman av Joan Tower og Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud. Men etter denne rustne starten stabler dirigent og orkester seg virkelig på beina og gjør en sterk tolkning av Beethovens tredje symfoni.

Konserten har fått tittelen Hverdagshelter, og Towers verk hedrer «eventyrlystne kvinner som våger å ta risiko». Navnet spiller på Aaron Coplans Fanfare for the common man, som er en hyllest til vanlige borgeres innsats og oppofringer under andre verdenskrig. Kjempeviseslåtten ble skrevet som et slags motstandsverk under samme krig, og Beethovens symfoni har som kjent tilnavnet «Erocia» –heltesymfonien.

Svakt verk, sterk fortolkning

Om Towers verk forteller Choe fra scenen at det treffer henne personlig, som kvinne i et yrke som fremdeles er ganske mannsdominert. Den personlige tilnærmingen kan likevel ikke kompensere for svakheter ved verket. Det er skrevet for ti messingblåsere (en slags tenpiece) og fire slagverkere. Musikken har tydelig rot i brassband-tradisjonen, og den er konstruert av raske løp og hardtslående slagverk. Jeg synes den lener seg mot å være mest en gimmick, et kitsch-verk uten særlig musikalsk dybde. Jeg hører en overflate av sprakende triumferende messing, uten nyskapning eller tvetydighet – en grå og flat pastisj.

I tillegg er fremføringen rett og slett alt for rotete, og musikerne har store utfordringer med timingen. Verket begynner med et stort sforzando-anslag i slagverk, som på ingen måte er samspilt. Choe virker utydelig, og hun evner ikke å gi musikerne den roen de trenger for å samle seg. Hele fremføringen bærer preg av en nervøsitet som smitter over fra dirigentstav til ensemblet.

Derimot kommer det tydelig frem allerede her, på tross av alt virvaret, at en av Choes store styrker ligger i fortolkningen. Selv om hun ikke gjør så mye ut seg på podiet som mange andre dirigenter gjerne gjør, maner hun frem en voldsom energi fra musikerne som gjør seg gjeldende gjennom hele konserten.

Tydelige karakterstikker

Og de første minuttene av Kjempeviseslåtten er gnistrende gode, nettopp på grunn av Choes tolkning. Etter de tre signalhorn-melodiene i starten, kommer de dype strykerne inn. Klangen fra kontrabass, cello og etter hvert bratsj er rå, jordaktig og får hele salen til å buldre. Vi merker at Choe er opptatt av å gi musikken karakter, noe som kler dette verket godt, da det nærmest er programmatisk i kraft av å ha sin egen historie så tydelig påklistret.

Åpningen av Kjempeviseslåtten oppleves nesten som den er tidløs. Den har ingen tydelig puls, bare melodier som spinner rundt hverandre. Etter hvert dukker verkets hovedtema opp, presentert av solo fiolin og solo bratsj i en call and respons-veksling. Derfra blir musikken til de grader taktfast, med en form som kan minne sterkt om Ravels Bolero og et tema som repeteres igjen og igjen og blir mer intenst for hver nye gjentagelse. 

Til slutt får orkesteret instrumentene nærmest til å skrike i sinne, og Choe overbeviser stort ved å få dem til å klinge som et brutalistisk kunstverk. Den upresise timingen er fortsatt til stede i tillegg til litt intonasjonsrusk, så fremføringen er på ingen måte perfekt, men den er likevel enormt kraftfull.

Gnistrende førstesats

I en gjennomsnittlig orkesteruke er det vanlig at dirigenten vier det aller meste av prøvetiden til det største verket på konserten, i dette tilfellet symfonien. Det ser ut til å ha skjedd også denne gangen, da fremføringen av Beethovens tredje symfoni ligger på et langt høyere nivå enn de to første verkene. Alle timing–utfordringer er borte, og orkesteret låter imponerende samstemt.

«Eroica»-symfoniens førstesats er spesielt preget av plutselige sforzando-utbrudd, som stadig kommer på alle andre steder enn første slag i takten. Selv når musikken tilsynelatende skal spilles svakt, bryter anslagene gjennom overflaten. Choe har en imponerende frisk tilnærming til dette: Ved å drive frasene mot utbruddene lar hun dem prege sine omgivelser. Resultatet er en av de livligste og mest agile versjonene av denne satsen jeg kan huske å ha hørt.

Høydepunktet for meg i hele konserten er Choes tolkning av de nærmest modernistisk-klingende akkordene mot slutten av førstesatsens gjennomføringsdel. Her viser hun fram sin evne til å forme musikken ved å trekke frem og sette lys på det obskure. Hun stopper nærmest opp og insisterer på de dissonerende klangene. Vi får virkelig smake på den kraftfulle og intense orkesterklangen.

På dette stedet, men også generelt i symfonien, tilfører det en ekstra dimensjon at messingblåserne spiller på historiske instrumenter uten ventiler. For eksempel på naturhornet må musikeren da fysisk stappe hånden inn i sjallstykket for å intonere visse toner i skalaen. Det gjør at disse tonene får en skurrete og innestengt lyd (stopphorn). Flere komponister på 1700- og starten av 1800-tallet brukte disse lydene aktivt når de komponerte, men disse effektene forsvinner med de moderne hornene som stort sett brukes i dag. Det blir en veldig interessant effekt når hornistene spraker på toppen av orkesteret og forvrenger tuttiakkordene som en gitarpedal.

Syngende begravelsesmarsj

Erioca-symfoniens andresats er skrevet som en begravelsesmarsj. Et av Beethovens geniale grep i denne satsen er å ikke la de åpenbare instrumentene spille de ulike musikalske referansene. Eksempelvis ligger åpningen hos strykerne, med artikulerte trioler i cello og bass, i et musikalsk materiale som i en begravelsesmarsj tradisjonelt ville blitt spilt av skarptromme og signaltrompet. På denne måten antyder han noe, uten å vise det for tydelig, og kunsten oppstår i rommet mellom det kjente og det ukjente.

Choe starter denne satsen raskere enn man er vant til å høre den, og det gjør disse koblingene enda klarere. Riktignok er hun veldig tro til tempoanvisningen i partituret, men jeg opplever at de fleste dirigenter blir for opptatt av å ruge på det lyriske, ved å sette ned tempoet så mye at hele begravelsesmarsjen rakner i sømmene. I Choes tolking mener jeg at musikken «synger» mer, fordi den ikke går på akkord med verkets grunnideer. 

Duket for godt samarbeid

Generelt sett virker Choe veldig bevisst på hva hun ønsker å fortelle med musikken. Hun viser respekt for komponistens intensjoner, samtidig som hun tilfører den noe personlig. KORK er også dyktige til å bli med på hennes formidlingsvilje. Hvis de får løst opp i kommunikasjonsproblemene som kom til syne under konsertens to første verk, kan dette bli riktig bra.