Jordnær romferd

«Hvor mange mennesker kan bli viktige for deg?» Med dette spørsmålet begynner Aniara, den siste forestillingen i Torshovteatrets science-fiction-serie. Aniara er den svenske nobelprisvinneren Harry Martinsons mest kjente verk. Jorden er stråleskadd og blir mer og mer ubeboelig. Tusen kjempemessige romskip, «goldondere», går i rute mellom jorden og Mars for å evakuere menneskeheten. Goldonderen Aniara blir utsatt for en meteorstorm, får navigasjonssystemet ødelagt og driver avgårde med kurs mot stjernebildet Lyren, en ferd ut i evigheten. De 103 episke diktene i Aniara skildrer hvordan det lille samfunnet av åtte tusen fortapte rompassasjerer utvikler seg om bord, med alt fra sexkulter til diktatorer.

Scenisk drøfting Det er et rikt og mangfoldig diktverk Torshovteatret har satt seg fore å gi scenisk form. Regissør Tatu Hämäläinen har valgt en minimalistisk tilnærming, og materialet er kuttet drastisk ned. Kun femten dikt er beholdt, samtidig som alt av karakterer og ytre handling er skrelt vekk. Snarere enn en dramatisering er dette en scenisk drøfting av Aniara. Hvilke spørsmål er det Martinsons tekst stiller og hva har de å si for våre liv? Selv om forestillingen tar opp de store spørsmålene om «människan i tid och rum», jobber skuespillerne bevisst for å gjøre kosmos – unnskyld uttrykket – jordnært. De småprater med publikum og prøver å gi et perspektiv på Aniaras dimensjoner (et romskip som strekker seg fra Jernbanetorget til Lambertseter) og dets passasjerer.

Samtidig blir diktene satt i kontekst av små, personlige anekdoter som kanskje er sanne, kanskje ikke. Flere av dem reflekterer tematikken på en interessant måte, for eksempel når «Håkon» forteller om faren som ble lam etter en stupeulykke og mistet viljen til å leve. «Kan man dø av å miste håpet?» spør de fire skuespillerne seg. Eller, sagt på en annen måte, kan man leve et noenlunde okay liv under ekstreme begrensninger? Det fins folk som har levd i fangenskap i 24 år – tiden det tar før det siste mennesket i Aniara dør – uten å miste håpet. De fire spør, men gir ikke noe svar.

Stemningsbilder Kombinasjonen av dikt og diskusjoner er vanskelig å gjennomføre på scenen, det er lett å overforklare eller miste framdriften. Når Aniara langt på vei lykkes, er det i stor grad på grunn av tonen og stemningen i stykket. Et viktig poeng er at teksten ikke blir dramatisert, diktene leses i et rytmisk vekselspill med langsomme, danseaktige bevegelser. Scenograf Chrisander Brun har konsentrert handlingen rundt en sirkel av heliumballonger, de er som svarte, svevende planeter i det hvite scenerommet. Kontrasten mellom svart og hvitt er til stede overalt. Vi ser det også i de små, hvite gipsskulpturene som blir tapet fast til svartkledde armer og bein. Det er også til stede i en svart, formløs båndsalat på det hvite gulvet og ikke minst i bruken av flakkende strobelys.

Elementene virker ikke så mye tematiske som del av en abstrakt, visuell komposisjon. På samme måte har Ingvild Langgård laget et elektronisk-futuristisk lydbilde som primært løfter fram rytmen og melodien i diktene. Sammen skaper de en helhet der ingen av delene overskygger hverandre. Når de fire på scenen går fra lett konversasjon til mer stilisert og deklamerende spill, skjer overgangen gradvis, vi kan aldri helt sette fingeren på hvor det ene slutter og det andre begynner. Små, nervøse rykninger blir til en repetitiv koreografi, som et bilde på det monotone verdensrommet. De fire er på samme tid personlige og upersonlige, historiene de forteller kan tilhøre alle eller ingen, akkurat som de gjentar hverandres fakter og går i de samme krittflekkete klærne.

Et utvalg temaer Med halvannen time til rådighet sier det seg selv at forestillingen må konsentrere seg om noen få temaer. Skipets ferd gjennom uendeligheten blir fint illustrert med en langsom pantomime hvor «Håkon» tilsynelatende svever vektløst i det tomme rom. Atomkrigen som utgjør bakteppet for handlingen berøres bare så vidt, men på en visuelt spennende måte. Beretningen til Den døve («mitt öra hann ej vara med när själen söndersprängdes») blir lest opp mens «Ellen» får hodet dekket med leire. Virkningen er slående, og det bringer tankene hen på bilder av forkullede krigsofre.

En annen sentral tekst er fortellingen om spydet som flyr uforklarlig gjennom rommet, det bommer på skipet, men sprer uro, sinnsforvirring og død blant passasjerene. Diktet blir fint framstilt på scenen, men den påfølgende diskusjonen viser klart begrensningene ved denne teaterformen. De diskuterer om alt er tilfeldig og det er opp til oss mennesker å finne mening, og krangelen dem imellom er underholdende nok å høre på, men tilfører ikke teksten noe særlig nytt.

Essens, ikke overblikk Aniara er på mange måter et verk som skriker etter å bli framført scenisk, samtidig som teksten er altfor kompakt og mettet med litterære og vitenskapelige allusjoner til å fanges inn på noen meningsfull måte. Når Torshov-Aniara oppleves som en helstøpt og poetisk forestilling, er det fordi den har klart å frigjøre seg fra originalteksten og fungerer på sine egne premisser. Et grunnleggende spørsmål hos Martinson er hva man kan gripe tak i og verne om når man i alle tilfelle er dømt til å forsvinne, og denne essensen klarer versjonen på Torshovteatret å fange. Det personlige speiles i det uendelige, vår skjebne speiles i galaksens hav. Enten du er fortapt i verdensrommet eller på Lambertseter.