Inntrykk etter møte med Norsk kulturråd

Jeg går til møte, uten å være særlig spent. Tenker at det blir som sist. Etter å ha levd i 20 år som utøver, samboer og muse for Grusomhetens Teater, har jeg et inntrykk av hvordan dette rådet tenker.

Møtet begynner med at Rolf Engelsen, vikar for scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth, oppsummerer scenekunstutvalgets tanker om prosjektsøknaden vår. Han påpeker et sprik mellom kunstnerisk målsetting og virkeligheten og sier noe om at søknaden viser til en forenklet virkelighet. – Virkeligheten er kompleks, sier han, og vi får høre at søknaden ikke viser en forståelse av dette.

(Forrige gang samme søknad ble avslått, var det på et helt annet grunnlag. Da ble det sagt at søknaden hadde god samfunnsanalyse, men det var budsjettet som var problemet.)

Scenekunstutvalget i Kulturrådet mener så vidt jeg forstår at Grusomhetens Teater gjentar seg selv. Vi utforsker ikke virkemidlene og temaene nok, og søknaden er visstnok skrevet i et språk som forutsetter at utvalgsmedlemmene er innforstått med prosjektet. Jeg hører Rolf Engelsen si noe om at det foreligger en sterk moralsk tråd i den kunstneriske målsettingen, at man søker frihet, men at det å forstå seg selv både som fri og innelåst, er en selvmotsigelse.

Engelsen har lest en av bøkene som ligger til grunn for prosjektet i søknaden, og jeg får høre at Grusomhetens Teaters regissør og grunnlegger Lars Øyno har tolket denne boken helt på sin egen måte, ikke som andre. Engelsen har tidligere vært med på å avslå flere av våre prosjektsøknader, for eksempel til forestillingen Fjeldfuglen som i dag spiller på sjette året og har vært invitert til mange land.

Deretter snakkes det om kvaliteten på prosjektene. Det blir sagt at Kulturrådets scenekunstutvalg har medlemmer fra hele miljøet, for at de skal kunne bedømme kvalitet rettferdig. Det blir sagt at det er viktig at prosjekter er nyskapende. De fleste i utvalget representerer slik jeg ser det, en europeisk mainstream avantgarde. Noen kommer også fra en institusjonsvirkelighet. Disse påstår altså at Grusomhetens Teater ikke har utforsket kunstneriske muligheter. – Hvorfor har vi ikke fått basisfinansiering, spør vi? – Andre grupper har vært mer privilegerte, svarer Yrjan Svarva, leder for scenekunstseksjonen, og det kan se ut som om han ler. Vi får høre at man må ha en tydelig strategi for å få dette. Utvalget må se at søkeren vil utvikle sitt kunstneriske prosjekt, at det foreligger en kunstnerisk utvikling og refleksjon.

Jeg lytter til dette. Jeg hører ekko fra gamle tider, fra holdninger Grusomhetens Teater har møtt fra denne instansen siden starten. Det samme gamle. Scenekunstutvalget i Norsk kulturråd speiler også en forutinntatthet, selv om det er en annen forutinntatthet enn den de beskylder oss for. Vi får høre at Grusomhetens Teater mangler selvrefleksjon og fornyelse. Vi som lever i og med prosjektene, opplever det annerledes. Vi møter oss selv og publikum, på nytt og på nytt, med helt nye, og uventede innfallsvinkler.