Kunsten blir ifølge den store ordboka for åpningstaler og snorklipping ofte karakterisert som en brobygger. I Oslos tilfelle er det derimot mer snakk om å se kunsten som en slags supermanndrakt med innsydde muskler, som får det som i verdensmålestokk er en ganske pinglete liten gutt eller jente til å framstå som langt større enn han eller hun egentlig er.
Den beskjedne hovedstaden har de seinere årene nesten blitt bortskjemt med festivaler som fra et utall ulike vinkler belyser samtidsmusikken, og Only Connect, Ny Musikks og Oslos hittil ferskeste festival for lydkunst og musikk, oppfyller denne beskrivelsen nesten til punkt og prikke, uten at programmet framstår som forutsigbart.
Fra skribent til kurator
Festivalen har fått den generelle underteksten «festival of sound», og representerer samtidig debuten til Ny Musikks rykende ferske kunstneriske leder – Anne Hilde Neset. Hun kommer fra jobben som journalist og medredaktør i det britiske musikktidsskriftet The Wire, men det er likevel ingen uerfaren kurator som nå drar i gang enda en samtidsmusikkfestival
– Foruten å være skribent og redaktør har jeg også drevet mye med kuratering. Jeg liker å sette ting i gang, få ting til å skje, og ikke bare rapportere fra dem. Så det handler ikke om at jeg har gått fra å skrive til å lage konserter over natta, sier Anne Hilde Neset til Scenekunst.no.
– Jeg har ingen sjangerlojalitet
Festivalnavnet reflekterer forsåvidt den kunstneriske lederens varierte bakgrunn, men den er først og fremst uttrykk for den samtidige musikkens nesten rastløse søken etter kontakt med andre kunstformer og andre musikksjangere.
– «Only Connect» er tatt fra en epigraf i EM Forsters roman «Howard's End»*, og handler om forbindelser – at alt er forbundet med alt. Jeg er opptatt av lyd i alle sammenhenger, i film, i konsert, i samtidskunst, i installasjon, i videokunst, i teater, i performance, i litteratur og så videre. Samtidsmusikken i dag er kompleks, og den innbefatter så mange uttrykk i forskjellige kunstformer at å kun konsentrere seg om konsertformen viker for meg helt feil. Likedan er jeg helt uinteressert i å ha noen slags lojalitet til sjangre, sier Neset.
Sjangerutroskapen er enkel å få øye på i festivalprogrammet. Det velkjente ensemblet Cikada representerer kanskje noe av det minst oppsiktsvekkende hvis en ser på resten av artistlista.
Et av de mest spennende innslagene blir sannsynligvis den britiske filmkomponisten Simon Fisher Turners live lydlegging av en restaurert dokumentar fra 1924(!) kalt «Great White Silence», om Robert F. Scotts mislykkede og dødelige forsøk på å nå Sydpolen i kamp med vår egen Roald Amundsen.
Verdens langsomste platespiller?
En åpenbar rød tråd som, symbolsk nok, strekker seg gjennom alle festivalens fire dager er Jem Finer fra selveste The Pogues, og hans installasjon «Slowplayer». Finer har bygget om en platespiller slik at vinylen roterer i en hastighet av usle tre omdreininger per minutt (en LP, for de som fortsatt husker den, roterer for eksempel 33 ganger i minuttet).
På denne spilleren legger han plater fra så ulike artister som Kraftwerk og Ravel, og forandringen musikken gjennomgår er dramatisk. Anne Hilde Neset klarer derimot ikke plukke ut noen umiddelbare favoritter fra menyen.
– Jeg gleder meg like mye til alt. Det mest spesielle er vel Charlemagne Palestines seanse i Emanuel Vigeland Museum, hvor vi bare har plass til 30 publikummere. Det blir en svært intim affære. Palestine har ønsket å opptre i det rommet siden han var i Norge for en del år siden. Han tror på spøkelser, og ønsker å snakke med dem…
Metallica og østblokkparanoia
Resten av artistlista er ikke like mystisk, men tidsaspektet gjentas til stadighet.
– Vi har også norgespremiere på et stykke fra en særdeles viktig komponist, Eliane Radigue, også det i Mausoleet. Hun utforsker tema som døden og evigheten i sine verker. Simon Fisher Turner har en utrolig bakgrunn som filmskaperen Derek Jarmans komponist, mens Leif Inge har laget et stykke basert av Metallica fremført av proggerne El Doom. Og så har vi Julia Holter med sine digitale hymner, Ken Hollings’ fremtidsvisjoner, og Felix Kubins reiser inn i østblokk-paranoia. What's not to like?, spør Anne Hilde Neset retorisk.
Denne ekstreme sjangerblandingen høres kanskje litt ut som et annet fast og velkjent innslag i Oslos samtidsmusikkliv – Ultima-festivalen -, men Neset ser ikke Ny Musikks fersking som noen Ultima-konkurrent, snarere tvertimot.
– Nei, ikke i det hele tatt. Det er tradisjon i Ny Musikk at ny kunstnerisk leder lager egen festival. Lars Petter Hagen, som nå er i Ultima, var i Ny Musikk før, og etablerte Happy Days. Øyvind Torvund, som kom etter Lars Petter Hagen, sto bak Grønland Kammermusikkfestival. Tanken på konkurranse innenfor feltet smal musikk er helt absurd. Jeg har nært samarbeid med Ultima, og Only Connect er en ny, liten bygning i en kulturhorisont som jeg håper kan fortsette å vokse hele tiden, slik at Oslo kan være en kulturelt stimulerende og sammensatt by, avslutter Ny Musikks Anne Hilde Neset.
* Only connect! That was the whole of her sermon. Only connect the prose and the passion, and both will be exalted, and human love will be seen at its height. Live in fragments no longer. Only connect, and the beast and the monk, robbed of the isolation that is life to either, will die.
