Improvisasjon som estetikk?

Grusomhetens Teaters scenerom i Hausmannsgate har en stor personlighet og må forvaltes med omhu. Det nedslitte preget støtter eller støttes ofte av de forestillingene som spilles der, men i forestillingen Proud Cloud fremstår rommet derimot mer som et prøvelokale.

Utydelig rom Ved første øyekast kan det altså virke som om Grusomhetens Teaters samarbeid med den tysk-britiske frijazzgruppen Hopscotch Ensemble har åpnet for en mer lettbeint holdning til de valgene som tas. Et rotete scenerom, et lokale som vitner om en prosess fremdeles under utfoldelse, er ikke negativt i seg selv. Problemet er at rommet i denne sammenhengen gir meg assosiasjoner til amatørteater og revy. Førsteinntrykket forplanter seg i det forestillingen starter – her er mange ideer, men færre helhetsskapende grep. Kunne et tydeligere romlig og eller scenografisk konsept gitt forestillingen en tydelighet jeg som publikummer savner? Grovt sagt er scenerommet oppdelt i tre stasjoner. I midten bak er et stillas satt opp – i første del av forestillingen fungerer det primært som et tog. Musikerne, med stoler og instrumenter, er plassert til høyre for stillaset, foran et midlertidig (og delvis gjennomsiktig) sceneteppe. Disse to stasjonene er jevnt befolket gjennom hele forestillingen. Foran til venstre i scenerommet kokkelerer Ciska Jansens i et mobilt lite kjøkken. Selv om stillas og stoler får ulike funksjoner i løpet av forestillingen, og selv om matlagingsstasjonen kan flyttes inn i scenerommet, oppleves rommet altså rotete og til dels også hemmende for de 15 utøverne, som i noen partier nærmest ser ut til å kjempe om plass og synlighet.

Forestillingens tematiske utgangspunkt er en familie på reise. Målet er å finne en healer til mor, for å kurere hennes sykdom – hun holder på å miste intuisjonen sin, ”an extreme case of rationality”. I første scene kan vi se familien sitte på toget, på vei ut i verden. Men her stopper den tradisjonelle historiefortellingen – resten av forestillingens sammenhenger er det opp til publikum å skape selv. Konklusjonen endrer seg imidlertid ikke bare med publikums subjektive erfaring, men også fra kveld til kveld, for Proud Cloud er, slik jeg forstår det ut fra programteksten, i stor grad basert på improvisasjon. På bakgrunn av dette inviteres publikum til å komme flere kvelder på rad. Men at forestillingen ikke er gjennomregissert, betyr ikke at den enkelte visningen er uavhengig utøvernes dagsform.

Mange innganger til å improvisere Hvis man ser på improvisasjon og et forutbestemt materiale som to ytterpunkter på en skala, er det lett å enes om at de aller fleste forestillinger har både frie og bundne elementer i seg. Det ligger et snev av improvisasjon i enhver utøvelse, til og med når Nasjonalballetten viser Svanesjøen. Og det finnes strukturer i enhver form for ”fri improvisasjon”, elementer som utøveren mer eller mindre aktivt og bevisst benytter seg av. Proud Cloud er mer improvisert enn Grusomhetens Teaters ordinære forestillinger, men jeg tipper likevel at forløpets overordnede struktur er relativt satt.

Forestillingen må likevel bale med utfordringer som improviserte forestillinger ofte må bale med: Hvilken utøverpraksis kreves hvis en slik form skal fungere? I hvilken grad er improvisasjonen mer interessant for utøverne på scenen enn for publikum i salen? I Proud Cloud får flere ulike improvisasjonspraksiser og -tradisjoner eksistere side om side. Det kan virke som om musikerne tolker improvisasjon som en mulighet til å gjøre akkurat hva de vil – særlig i det fysiske og tekstlige – mens skuespillerne og danserne ser ut til å jobbe mer stringent med å utvikling av ideene som kommer opp. Utøvernes ulikhet i improvisasjonspraksis kunne vært et interessant grep, men faller, da den overordnede rammen er for svak. Det er tydelig hvem av utøverne som har mye improvisasjonserfaring. Skuespiller og sanger Hanne Dieserud koser seg, i likhet med de fleste bandmedlemmene, tilsynelatende mest der forestillingens struktur er svakest. I motsetning til disse famler de yngre utøverne seg stedvis gjennom forløpet i søken etter initiativer å hekte seg på. På den andre siden gir de yngste utøverne maksimalt der strukturen er strammest. Mindre erfaring har også den fordelen at utøvelsen deres i mindre grad oppfyller mine forventninger om hvordan improvisasjon skal se ut.

Kan vi snakke om en ”impro-estetikk” og ikke bare ulike improvisasjonspraksiser? Finnes det en inneforståtthet rundt hvordan improvisasjon som uttrykk skal se ut, en (i mange tilfeller) uartikulert duk som legger seg rundt, oppå og mellom ens mer eller mindre bevisste valg og metoder? Kanskje kan dette spørsmålet belyse hvorfor jeg flere ganger i løpet av Proud Cloud får en følelse av at jeg ser på et videoopptak fra 80-tallet, altså at en spesifikk tids estetikk ”henger igjen” i utøvernes kroppsliggjorte forståelse av hva improvisasjon er? Kort oppsummert kan det virke som om ulike improvisasjonstradisjoner og -estetikker er minst like begrensende for uttrykket som enhver annen sjanger ville være.

Proud Cloud fungerer altså best i scenene der strukturen er strammest. Spesielt i scenen der alle utøverne marsjerer, danser og springer i en stor ring rundt i scenerommet, mens de rope-synger, vekkes et engasjement hos meg som publikummer. Istedenfor å konkurrere med hverandre om oppmerksomhet, virker ensemblet her samlet, som en større helhet.

Gode enkeltsituasjoner Jeg gleder meg over flere av forestillingens enkeltelementer; for eksempel Ciska Jansens matlaging, som utfolder seg gjennom hele forestillingens lengde og tilbys publikum på vei ut. Også rollen Lars Øyno, kunstnerisk leder av Grusomhetens Teater, har fått (eller påtatt seg?) som “instant director”, er interessant. Akkurat hvor mye han har kontroll over fra sin plassering i publikum er uklart, bortsett fra at han fra tid til annen entrer scenerommet og gir tegn til lysmesteren om å ”gå i sort”. Selv om jeg liker at regissøren inkluderes i improvisasjonen, slår det samtidig beinet under ansvaret utøverne har for det som skjer på scenen. I Proud Cloud kan altså utøverne improvisere fritt, men idet Øyno ikke synes det er bra nok, går lyset! Øyeblikket der en liten gruppe publikummere reiser seg opp og forlater salen, noe som innebærer at de må krysse over scenegulvet (utgangen ligger i scenens nederste venstre hjørne), er i den forbindelse kostelig. Gruppen glir inn i forestillingen som helhet, men åpner et potensielt handlingsrom som Øyno ikke kan kontrollere.

Forestillingen rommer også mange andre påfunn, blant annet en heks som entrer scenen med mye drama, en kleshengermann som svirrer rundt i periferien og en kattekvinne som i urørlig positur plutselig dukker opp på stadig nye steder. Intensjonen er sikkert å skape dynamikk og komikk – resultatet er derimot større forvirring om hva Proud Cloud ønsker å kommunisere.

Selv om jeg opplever forestillingen som langtekkelig og ganske uavklart, må den samtidig anerkjennes som et friskt pust – et viktig alternativ til det man ellers ser på Oslos scener. Og kanskje rettferdiggjøres også det manglende bindevevet ved at teamet bak Proud Cloud ikke påberoper seg å ha laget en konvensjonell forestilling. Proud Cloud er ”a total jazz & theatre meeting”, en krysning mellom konsert og scenekunst, mellom frijazz og teaterimprovisasjon. Og om jeg lener meg tilbake og retter oppmerksomheten mot lydbildet, har forestillingen kvaliteter som jeg absolutt kan sette pris på.