Det kalde, flislagte gulvet i foajeen på Black Box teater kan umulig være enhver barføtt dansers drøm. Det er likevel her forestillingen Encryption finner sted, og det går ikke lang tid før Tony Tran legger seg ned på det. Han åler seg rundt med hodet bøyd og armene fremfor seg, rettet mot publikum som i bønnfallelse.
Det er ubehagelig, litt på grunn av den desperate gesten, men mest på grunn av hans høylytte pusting. Trans hvesende inn- og utblåsninger går gjennom forestillingen fra det langsomt meditative til det rasende hurtige.
Det er rart hvor avslappende det er å høre noen puste langsomt, og hvor urovekkende det er å høre noen hyperventilere. Eller kanskje er det ikke så rart?
Overvåkning, hvis du ser nøye etter
Det 40 minutter lange stykket Encryption består av én sekvens med Tran på scenen og én filmsekvens, laget av Trondheims-baserte Andreas Leonardsen. Ifølge programteksten er verket inspirert av problemstillinger rundt ulovlig overvåkning, datautvinning og menneskets forhold til teknologi – nyttig info å ha med seg inn, for både Trans koreografi og Leonardsens film forholder seg temmelig åpent til temaene.
Tran åpner forestillingen med å se hver enkelt publikummer inn i øynene, og setter på den måten rammen for det hele: Det handler om betraktning, hvem som ser på hvem. Gjennom langsom manipulasjon av pusten, noe vi vanligvis gjør spontant og ubevisst, forandrer han måten vi ser ham på: Fra en rolig, kontrollert person, til et maskinlignende vesen der pusten går som en hydraulisk pumpe, og til slutt en ansiktsløs, organisk masse som flyter rundt på gulvet. Utviklingen er langsom og minimalistisk, og uttrykket veksler mellom det hardt maskinelle, det instinktivt dyriske, og det sårbart menneskelige.
Idet Tran reiser seg og forlater gulvet, kommer Leonardsens film opp på veggen, hvor vi ser et tomt rom – som en forlengelse av rommet vi selv sitter i. Glimt av Tran kommer og går blant fordreide bilder som veksler mellom den gamle, analoge filmestetikken og digitalt flimmer. Dyp, skiftende dronemusikk forsterker angstpreget som bildene gir. Overvåkningen blir særlig synlig i det statiske opptaket av rommet, og et av de siste bildene, hvor utydelige personer beveger seg på et rutenett av skjermer.
Fornemmelse av forvrengt virkelighet
Forestillingen er abstrakt, på grensen til det surrealistiske, og formidler en fornemmelse av forvrengt virkelighet. Gjennom Trans blikk og filmens materiale blir publikum minnet om at vi ikke bare er betraktere, vi blir selv også betraktet og forvrengt i andres øyne.
Kanskje kunne koblingen mellom dansen og filmen vært sterkere – filmens dystre uro setter Trans koreografi i et mørkere lys, men det er ikke vanskelig å se hvordan de to kunne eksistert like fint hver for seg. Effekten er likevel slående, med flere bilder både fra scene og lerret som blir sittende på netthinnen som ominøse varsler om en uklar og fjern, men ubønnhørlig trussel.