I takt og utakt med naturen

10. mai 1945, to dager etter at tyskerne kapitulerte, nærmet et alliert fly seg Gardermoen. 196. skvadron fra Royal Air Force skulle til Norge for å bistå frigjøringen og sørge for at tyske soldater forlot landet. På grunn av dårlig vær styrtet flyet like utenfor flyplassen. Alle 20 på flyet døde. Gjennomsnittsalderen på de omkomne var 28 år.

I ravinene rundt ulykkesstedet har billedkunstner Johanne Laache og komponist Fredrik Otterstad skapt det stedsspesifikke kunstverket Eureka/Rebecca, om tragedien som fant sted samtidig med den lykkelige feiringen.

Konkret og sparsom

Eureka/Rebecca er en vandrekonsert, og musikken fremføres av fire barne- og ungdomskor som er plassert på ulike poster langs ravinenes naturstier. I grupper på 30 personer geleides publikum ned og opp naturstiene av turledere fra Den Norske Turistforening.

Verket er delt opp i fire deler: «Fienden har kapitulert», «Folkefest», «Eureka/Rebecca» og «Minnestund», der de to første tar for seg frigjøringsdagen og nazistenes kapitulasjon, og de to siste retter fokus mot selve flystyrten.

«Fienden har kapitulert» fremføres av Jessheim Jentekor, og «Folkefest» av ungdomskoret Voice-Over. I disse delene spinner Otterstad musikken rundt temaer fra patriotiske sanger som Kongesangen og Ja, vi elsker dette landet. Begge sangene synges uten ord, så siden Kongesangen deler melodi med den britiske nasjonalsangen, kan bruken av den tolkes i flere retninger, spesielt når vi senere lærer at de omkomne på flyet var britiske og australske.

Musikken er som en komponert improvisasjon over de to temaene. Otterstad tar utgangspunkt i nasjonalsangens trinnvise melodi og skaper korklanger med spenninger og forløsninger. Over musikken resiteres det tekst fra en av korets medlemmer, som forteller om jubelscenene som utspilte seg på Karl Johans gate 8. mai 1945. Del to slutter med et frempek mot vandrekonsertens videre narrativ, om det allierte flyet som nærmer seg Gardermoen flyplass.

Mye av musikken i Eureka/Rebecca er ekstremt konkret. Motiver fra kjente patriotiske sanger overlappes med patriotiske tekster som forteller om feiring og frihet. Del tre skiller seg musikalsk sett ut fra de andre, da denne er mindre åpenbar og mer mystisk. Dette oppleves som en frisk utvikling.

Denne delen fremføres av Kammerkoret YMIR. De er delt i to; jentestemmene står nede ved stien og guttestemmene oppå en liten haug. De to gruppene synger hver sine ostinater som tilsynelatende prøver å treffe hverandre, men som blir liggende i forskjellige tonearter og tempo. Det er som to parter som prøver å kommunisere, uten hell, som et bilde på mislykket radiokommunikasjon Det er veldig virkningsfullt å formidle noe så dramatisk som en flystyrt med så sparsom musikk.

Innvevd i omgivelsene

I de tre første delene savner jeg en bedre balanse mellom musikken og landskapet rundt. Lydene som omgir oss i ravinene er fantastiske i seg selv. Duren fra motorveien som forsvinner jo lenger unna veien vi beveger oss, og vinden i trærne som tar over lydlandskapet. Derfor kreves det ekstra mye av de fremmede lydelementene. De må finne sin måte å føye seg inn i omgivelsene på. Dette syns jeg ikke verket alltid får til. Det er som om kormusikk blir plassert på toppen av det omkringliggende lydlandskapet, istedenfor å smelte inn i den. Det er iblant altfor tydelige skiller mellom omgivelsene og den komponerte lyden.

Ved ett tilfelle evner musikken å bli en naturlig del av omgivelsenes lyder, og det er før fjerde og siste del: «Minnestund». Vi hører noen svake, lyse toner sveve i luften, nesten som ekkoeffekter av fuglenes kvitring. Først er det vanskelig å skjønne hva vi hører, og hvor lyden kommer fra. Otterstad improviserer på glass, basert på melodilinjer fra tredje del. Sølvguttenes korklang fases etter hvert inn i de krystalliske lydene fra glassimproviasjonen. Så følger nok en komponert improvisasjon, denne gangen over O bli hos meg, før vi til slutt får høre et rent vers av salmen.

Jeg liker godt valget om å ikke mate skogens lyder med for mye auditiv informasjon, og det er påfallende hvor virkningsfullt det er når vi plutselig kommer over lyder vi ikke kan se avsenderen til med en gang. På denne måten er ikke musikken noe som er plassert inn i skogen, men den har blitt en naturlig del av den.

Videre tas vi med til ulykkesstedet der flyet krasjlandet. Her kan vi lese minneplaketter og til og med se vrakrester av flyet som fortsatt ligger der. Dette blir et rørende øyeblikk i vandrekonserten etter en sterk musikalsk opplevelse.

Til slutt geleides vi tilbake til start igjen, samme veien som vi kom. Det er litt antiklimaktisk å gå samme sti opp som vi nettopp gikk ned. På veien tilbake går vi forbi de neste gruppene som er på vei ned, og derfor opplever vi konserten én gang til, baklengs. Jeg forstår de praktiske årsakene bak dette. Er det bare én sti, så får man ikke gjort så mye annet, men det føles litt som å sitte å se på nedriggingen etter en teaterforestilling.

Sterk helhet med svake overganger

Vandrekonserten Eureka/Rebecca er et godt kunstverk, med mange fine elementer. Gjennom de fire delene følger vi et narrativ, som er gjenfortalt på en nøktern måte. Mye av det vakre ligger i hva verket ikke sier. Det bruker ikke masse tid på å beskrive det brutale sammenstøtet når flyet knuses i bakken. Det kan vi selv se med det blotte øyet i minnelunden. Teksten og musikken fyller inn delene av historien som ikke fortelles av naturen selv. Mellomrommene mellom den handlingsbærende teksten er også såpass store at vi får tid til å reflektere over det vi lærer.

Derimot syns jeg verket faller igjennom i overgangene mellom de ulike delene. Det stopper opp og starter igjen litt for ofte. Når vi beveger oss langs naturstiene og får øye på et kor, skal alle stues på plass før koret kan begynne å synge. Det er en god del rigg før vi får høre musikken.

Eureka/Rebecca har egentlig det meste på plass, men med litt mer arbeid i overgangene ville kunstverkets helhet blitt mye sterkere.