I Murakamis labyrint

Kafka på stranda er en av Haruki Murakamis mest populære romaner, og samtidig en av hans mest gåtefulle. Kafka Tamura, en 15-årig gutt som kanskje, kanskje ikke har tatt livet av sin far, rømmer hjemmefra og søker tilflukt i et bibliotek som drives av en kvinne som kanskje, kanskje ikke er moren hans. Parallelt med dette følger vi den gamle mannen Nakata, som er det de kaller litt «dum i hovudet» etter en mystisk ulykke i barndommen, men har evnen til å snakke med katter.

Fra bok til scene… Det er en svært teksttro versjon Det Norske Teatret setter opp, og i Carl Jørgen Kiønigs regi er mye av det labyrintiske preget som kjennetegner boken beholdt på scenen. Det hjelper selvfølgelig at Murakamis tekst er svært visuell med magiske steiner, levende reklamefigurer og manglende skygger. Scenograf Milja Salovaara har skapt et enkelt, men effektivt scenerom, med en halvsirkel av hengende tepper som gir assosiasjoner til skyggeteater. Samtidig er både kostymer og rekvisitter holdt i en nøytral stil som ikke overdriver det spesifikt japanske ved historien. De to hovedpersonene lever i hver sin virkelighet, parallelle verdener som krysser hverandre i en slags drømmelogikk. Åsmund Feidjes suggererende musikk bidrar til å understreke dette sted- og tidløse preget.

Men det er skuespillerne som gjør dette til en severdig forestilling. Morten Svartveit gjør en flott rolletolkning som Kafka. Alt fra åpningsscenen, hvor vi hører den skjelvende pusten hans idet han bestemmer seg for å rømme hjemmefra og finne moren, står karakteren levende for oss. Han er sårbar og besluttsom, naiv, men reflektert, og antyder også noen mørke, voldelige sider. På samme måte gjør Lasse Kolsrud en troverdig figur som Nakata (en rolle som ligger ganske langt unna de vi er vant til å se ham i), uten å karikere eller sentimentalisere ham. Ane Dahl Torp spiller Saeki, bestyreren for biblioteket, og gir møtene med Kafka en fin dynamikk, hele tiden i grenselandet mellom morsfølelse og seksuell spenning. Det er også verdt å nevne Joachim Rafaelsen som Oshima, den elegante, androgyne bibliotekaren. I møtet med to fantasiløse funksjonærer leverer han stykkets beste replikk: «Med andre ord, eg er kvinne, men eg er homo. Og eg beklagar så mykje, men eg er midt i lunsjen min.»

…uten helt å slippe taket Helt uten irritasjonsmomenter er forestillingen ikke. Kafka på stranda er som nevnt en svært gåtefull og idérik roman, og det er ikke alle de filosofiske passasjene om tid og identitet som passer like godt inn i sceneformatet. En ulempe med boka er at den har en tendens til å overforklare sin egen metaforbruk. Vi finner lange, filosofiske utlegninger om Ødipus-myten, speilende skjebner, individuell og strukturell vold. Fremført som replikker på en scene blir de veldig langdryge og pretensiøse, og det blir spesielt merkbart mot slutten, når de ulike virkelighetslagene møtes. Noen steder henter forestillingen – og boka – seg inn ved å sette de mest vidløftige dialogene i en absurdkomisk kontekst. Katter snakker om språk og identitet, en prostituert diskuterer Hegel under akten. Problemet er at det ofte undergraver de scenene som ikke skal være morsomme. En scene som kunne vært svært urovekkende, hvor Kafka snakker om Adolf Eichmanns byråkratiske massemord mens Johnnie Walker fra whiskyetiketten kommer til liv og begynner å drepe katter, drukner i overspill og effektmakeri. På den annen side har teaterversjonen kuttet ut flere av de mest unødvendige scenene fra boka (jada, jeg tenker på slutten av Nakata-historien), og fremstår som strammere dramaturgisk sett.

Oppsetningen er svært ambisiøs, og det er ikke til å unngå at mange av virkemidlene blir hengende i løse lufta. Men denne åpenheten er også Murakamis varemerke, og store deler av Kafka er en hyllest til publikums medskapende evne, fantasiens demokratiske virkning. «Ansvaret vårt begynner med evna til å bruke fantasien,» leser Kafka. «Yeats sa: ‘In dreams begin responsibilities.‘ Snu dette på hovudet og du kunne seie at der det ikkje finst noka evne til å bruke fantasien, kan det ikkje oppstå noko ansvar. Nett som vi ser hos Eichmann.» Vi kan legge til at det gjelder kunsten like mye som moralen. Hvis forestillingen hadde våget å slippe taket i romanforelegget og stole litt mer på fantasien, kunne dette ha blitt virkelig nyskapende teater.