Hvorfor skolekonserter?

Onsdag 12.12 inviterte Rikskonsertene presse og fagmiljøer til paneldebatt om kvaliteten på skolekonsertene. Det er et godt initiativ å flytte debatten om kvaliteten på kunst for barn ut i en større offentlighet. Og det manglet ikke på vilje fra arrangørenes side til å sette et kritisk søkelys på kvaliteten i norske skolekonserter.

Utgangsspørsmålet var ”Er kvaliteten på Rikskonsertenes skolekonserter god nok?” Og med Ole Martin Ihle som ordstyrer – kjent for å ha klekket ut programmene ”Hjernevask og ”Brille” sammen med Harald Eia – var det duket for kritisk samtale rundt skolekonsertens rammebetingelser, form og innhold.

Panelet besto av hjerneforsker, musiker og komponist Peter Vuust, musiker og professor Wolfgang Plagge, prosjektleder for Kunstløftet i Norsk kulturråd Rolf Engelsen, musikklærer Elisabeth Erlandsen og musikkforsker Anne Danielsen.

Alle hadde sine private utgangspunkt for å mene noe om hva god musikkformidling for barn kan være, men dessverre hadde få av dem kjennskap til Rikskonsertenes tilbud til skolene på et mer generelt plan. Litt underlig, altså, at disse skulle mene noe om kvaliteten på Rikskonsertenes skolekonserter.

Hva er kriteriene? Debatten viste med stor tydelighet at det trengs faglig utvikling på dette feltet – kritisk vurdering av konserter for barn generelt, og mer spesifikt kritisk vurdering av tilbudet som finnes i skolen i dag. For debatten kom liksom aldri helt ut av startgropa og inn i temaet. Hvilke kriterier konserter for barn i skolen skal vurderes etter, ble for eksempel aldri debattert.

Formidling eller innhold? Wolfgang Plagge startet med å fastslå at det som gjør en skolekonsert bra, er dens evne til formidling, til å søke samtale og refleksjon. En konsert som kommuniserer, går i dialog med sitt publikum og lytter. Han var entydig i sin konklusjon om at det er viktigere med gode formidlere enn gode musikere. Debatten fortsatte med dette som underliggende premiss, at utøvernes evner og ferdigheter i formidling til barn er viktigere enn rent kunstfaglige kriterier.

Overtalelsen Og hvorfor var panelet enige, eller i hvert fall ikke uenige i dette? Det må komme av de andre underliggende premissene som heller ikke ble direkte diskutert, bare konstatert sånn i forbifarten: Skolekonsertene er ikke valgfrie, de er obligatoriske. Barna kan ikke velge om de vil på konsert eller ikke, slik voksne publikummere kan. Det sier seg selv (og det ble også sagt) at barn er forskjellige, med ulike preferanser. Det vil dermed ofte være et element av overtalelse for å nå fram til alle, siden mange ikke har kjennskap til sjangerne som presenteres, synes panelet å enes om. Og dermed blir formidlingen og måten musikken presenteres på det viktigste kvalitetskriteriet.

Rolf Engelsen gjorde et hederlig forsøk på å diskutere dette underliggende premisset. Hva om barnas preferanser kan være utgangspunkt for hva slags konsert de går til? Hva om ikke alle må se og høre det samme? Å få følge egen nysgjerrighet kan gi økt interesse, det å få lov til å være kritisk og velge kan gi en større eierskap til kunstuttrykket. I hvilken grad tar Rikskonsertene høyde for at man må jobbe ut fra mange ulike utgangspunkt?

Dessverre var det ingen i panelet som kunne snakke for Rikskonsertenes valg av strategi eller struktur for skolekonsertene. Men dette er viktige spørsmål til Rikskonsertene.

Det er også mulig ingen tok opp denne tråden på grunn av Rikskonsertenes strenge ramme: De er forpliktet til å holde minst to konserter pr. barn pr skoleår. Dette setter selvfølgelig tydelige rammer for formatene på konsertene, 150-200 barn pr konsert blir da det vanlige. Betydningen av gode formidlere blir forståelig nok enda viktigere. Men allikevel må det være lov å spørre om ikke Rikskonsertenes tildelinger kan forvaltes annerledes. Kan det være flere, men mindre konserter, der barna får velge? Kan konsertene kombineres med andre kunstformer, ha mer verkstedpreg osv. ?

Kunst og læreplan Et annet viktig spørsmål som heller ikke ble diskutert, bare nevnt som en selvfølge, er at alle skolekonserter skal relateres til læreplanen, til Kunnskapsløftet. Læreren i panelet, Elisabeth Erlandsen, svarte nettopp dette på spørsmål om hva hun ønsker seg av skolekonserten: At den er tydeligere knyttet opp til Kunnskapsløftet. Det synes som det var en konsensus om at slik må det være. Rikskonsertene har tydeligvis forpliktet seg til å relatere alle sine konserter til Kunnskapsløftet, og dermed blir også dette gjort til et kriterium for å vurdere kvaliteten.

For meg er dette helt merkelig og absurd. Hvor ble det av kunstens egenverdi? Og hvorfor har Rikskonsertene denne strenge tolkningen av konsertenes formål når ikke Den Kulturelle Skolesekken opererer med slike krav til læreplantilknytning? De formidler jo også kunst i skolen. Er det noe poeng i å diskutere kunstnerisk kvalitet når konsertene er så bundet av rammevilkårene, når et viktig kvalitetskriterium er at den skal være instrumentell?

Må alt pakkes inn? Men tilbake til overtalelsen. Her var premisset at skolekonsertene skal bidra til allmenndannelse og kjennskap til et mangfold av sjangere. Anne Danielsen snakket om utviklingen av ”den gode smak” som ikke lenger er bare noen få sjangere, men heller at man lærer seg å skille mellom god og dårlig kvalitet i en stor bredde av sjangere. Hun nevnte betydningen av innrammingen av konserten, at oppbyggingen er viktig for at den skal være vellykket. Med den rette innpakning kan alt presenteres. Peter Vuust snakket om ”The mere exposure effect” – et forskningsfunn som viser at jo mer vi hører av noe, jo bedre liker vi det. Slik er det bare, og det må vi forholde oss til. Så skal vi presentere nye sjangere for barn, er det lurt å gjøre det innenfor rammene av det barna kjenner fra før.

Ut fra dette var det en interessant meningsutveksling på hvordan nå inn til barna. Og her var de kanskje allikevel innom temaet: hvordan kan skolekonsertene gi barna en estetisk opplevelse? Og hvilke elementer er viktige for å få til dette?

Er det ukjente farlig? Her ble det nevnt fra flere at deltagelse og involvering av barna var viktig. Både Erlandsen og Plagge snakket om betydningen av forberedelsen av konserten i forkant. Vuust mente det var viktig med en balanse i kompleksitetsnivå, og at barna har noen referansepunkter enten i kontekst eller musikk. Betydningen av en historie å knytte opp til musikken. En måte å overkomme frykten for det ukjente. Plagge snakket om forskjellen på barn i ulike aldre, om hvordan små barn er uforbeholdne, mens forbeholdet vokser seg større med alderen, og at konsertene må ta høyde for dette.

Det var alle gode innspill. Men er dette egentlig vurderingskriterier for om skolekonsertene er gode nok? Det er mulig de bare ikke snakket om det – og at det for panelet var et selvfølgelig utgangspunkt at en vellykket konsert var at barna fikk en estetisk opplevelse, og at den ikke kunne finne sted uten disse elementene.

Likevel satt jeg igjen med en følelse av nedstemthet på barnekonsertens vegne. For hvorfor lager Rikskonsertene skolekonserter? Bare for å få presentert barna for samtidsmusikk og bebop, øke den generelle allmenndannelsen, og sette Kunnskapsløftet i et nytt perspektiv?

Jeg savner diskusjon om den estetiske erfaringen, om hva kunst og musikk kan bidra med i innsikt og erkjennelse av det å være menneske. Kunst for kunstens egen skyld, som et viktig menneskelig uttrykk.

Og jeg savnet også diskusjonen rundt rammene og formen på skolekonsertene slik de er i dag. At rammene gjør noe med den estetiske erfaringen. At rammene kanskje utelukker noen musikalske uttrykksformer slik Rikskonsertenes struktur er i dag. Og, etter etableringen av Den kulturelle skolesekken der alle kunstuttrykk nå blir presentert i skolen, hvorfor har Rikskonsertene fortsatt denne plikten til å gi 2 konserter i året til alle barn i grunnskolen? Er kvantitet alltid det samme som kvalitet?