Hvor går Danse- og teatersentrum?

Redaktør for scenekunst.no Hild Borchgrevink la den 6. mars ut kommentaren: ”Mangler kunnskap om det frie”. Kommentaren tar opp noen sentrale poenger fra rapporten Scenekunsten i kulturløftet (Gran og Røyseng 2012), som er skrevet på oppdrag fra Enger-utvalget i forbindelse med Kulturutredningen 2014.

En av tingene som kommer fram i denne rapporten og i Borchgrevinks artikkel er at organisasjonen Danse- og Teatersentrum i sitt høringssvar til Kulturutredningen ikke har svart direkte på de tre spørsmålene som Engerutvalget ba om svar på. I vårt tilfelle betød det ganske enkelt at vi ikke fikk like mye ut av dette innspillet til vår analyse, og at kapittelet om DTS derfor har en annen karakter enn f.eks det om NoDA og Scenekunstbruket, som meget utførlig gikk inn for å besvare disse spørsmålene:

– Beskriv de viktigste endringene kulturpolitikken etter 2005 har skapt for scenekunstfeltet, slik dine medlemmer opplever det.

– I hvilken grad og på hvilke måter har kulturpolitikken etter 2005 endret arbeidsbetingelsene for dine medlemmer?

– På hvilke måter har evnt endringer i arbeidsbetingelsene påvirket deres muligheter til å oppfylle målene om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet?

Leder av DTS Tove Bratten kommenterte vår rapport i kommentarfeltet til Borchgrevinks artikkel den 7. mars. Hun skriver: "Først og fremst er det viktig å forstå hva slags organisasjoner som danner grunnlaget for Gran/Røysengs sammenligninger. DTS blir her sammenlignet tvert med fagforbund, dvs fagforeninger der enkeltindividene og deres rettigheter har hovedfokus."

Slik jeg leser Bratten mener hun vi har misforstått eller ikke tatt til etterretning at DTS ikke er en medlemsorganisasjon på linje med fagforbundene. Vi har i grunnen kun forholdt oss til at alle fikk de samme spørsmål fra Engerutvalget, og at DTS ikke besvarte dem. Det gjorde ikke Skuespillerforbundet heller, noe som også er påpekt i kommentaren.

Alle som ble bedt om innspill, er heller ikke ”fagforeninger der enkeltindivider og deres rettigheter har hovedfokus”, slik Bratten synes å tro, både NTO, DTS og Scenekunstbruket er med i innspillsrunden og vår rapport. Poenget i rapporten er slett ikke å sammenligne innspillene, men kun å bruke informasjonen fra dem. Informasjonen fra DTS var lite konkret i forhold til spørsmålene om Kulturløftet og tildels svært ensidig vinklet, noe jeg kommer tilbake til.

Bratten fortsetter: "I 2009 endret DTS igjen organisasjonsform. I dag er vi en stiftelse som også arbeider politisk for å styrke det frie feltet. Se www.danseogteatresentrum.no Det betyr at grunnlaget for vårt politiske arbeid er et kunstfeltfokus. Ikke et klassisk medlemsfokus, slik som i fagforbundene."

Jeg kan ikke forstå hvorfor det skulle endre på noen ting i forhold til Engerutvalget. At DTS ikke er en fagforening, er helt irrelevant for innspillsrunden til Engerutvalget. Hele 60 såkallte paraplyorganisasjoner har levert innspill til denne NoU-en. Engerutvalget har nok henvendt seg til DTS fordi de regnet med at det er den rette instansen for å få vite hva som rører seg i det frie feltet.

Bratten skriver videre i sin kommentar: "Vårt oppdrag er bl.a å fremme kunnskap om feltet og de utfordringene medlemskompaniene våre møter, uavhengig av hva slags uttrykksform de arbeider innenfor."

Hvis man oppfatter oppdraget slik, burde man ikke da skaffet ny kunnskap om feltet, og hørt med medlemskompaniene hvordan de har hatt det under Kulturløftet og meldt dette til Engerutvalget? Det er ikke hver dag det kommer en Norsk Offentlig Utredning på kulturfeltet, det kommer så å si ALDRI en norsk offentlig utredning på kulturfeltet.

DTS leverte selvsagt et innspill: IdaLou Larsen skrev en kort historikk om det frie feltet (helt på siden av oppdraget og kjent stoff) og det spilles inn tallmateriale med fokus på forholdet mellom de frie gruppene og institusjonene. Innspillet forteller den historien DTS alltid har fortalt, nemlig at det frie feltet alltid taper i forhold til institusjonene – noe som beregnes ved å vise til det frie feltets andel av den totale scenekunstkaka. Det frie feltet er i følge Bratten en budsjett-taper i Kulturløftet, fordi midlene til det frie feltet ikke utgjør mer enn ca 6 prosent av hele kaka.

Det gjør altså ikke feltet til en taper.

I vår rapport forteller vi noen andre tallhistorier om det frie feltet:

”De offentlige bevilgningene til denne delbransjen har som vi ser hatt en betydelig økonomisk vekst i denne perioden. Samlet har post 78 og avsetningene fra Kulturrådet hatt en vekst på 253 prosent i perioden 2005-2012, og en realvekst i Kulturløftet på over 80 millioner (2006-2012).” (Gran og Røyseng 2012: 26)

Til sammenligning har de nasjonale institusjonene hatt en vekst på 53 prosent i samme periode (inklusive Den Norske Opera og Ballett). Ja, institusjonene får mest penger, institusjonene får alltid mest cash fordi institusjoner er dyre i drift, men veksten er altså mye større i det frie feltet enn i institusjonsfeltet. Når man skal evaluere et økonomisk løft som Kulturløftet må man også vurdere prosentvis økning/nedgang i perioden, og når det gjelder vekst er det frie feltet en vinner i Kulturløftet. Så lenge de frie gruppene ikke har en 6-8 svære teaterhus å drifte, vil de alltid tape selve cashflowen til institusjonene. Så lenge institusjonene er målestokken, vil det frie feltet alltid være en økonomisk taper – en lillebror.

Hvis hovedmålet til DTS er å få en større del av den totale scenekunstkaka, på bekostning av institusjonene, så er Brattens tallfortelling hensiktsmessig å trekke fram i enhver sammenheng. Hvis målet er å få flere produksjonsmillioner til det frie feltet, as such, er det ikke sikkert den historien er like hensiktsmessig. Det finnes som vi ser også andre tallhistorier å fortelle, som er like sanne, rent fakta- og tallmessig.

Skal man bruke kakehistorien, må man samtidig underkommunisere at hele kulturløftskaka har blitt fordoblet i denne perioden, slik at 6 prosent ikke er det samme beløpet nå som før. 6 betyr faktisk 253 prosent flere kroner å produsere for enn i 2005. Dessuten har andelen av kaka gått opp fra 4 til 6 prosent i denne perioden også, mao en ikke ubetydelig relativ vekst i kakeandelen, noe som også underkommuniseres av Bratten (Prosentregning til sammenligning: Kulturløftets vekst fra 0,5 prosent til 1 prosent av statsbudsjettet er en økning på 0,5 prosentpoeng, men altså en relativ vekst på 100 prosent – fra 5 til 10 milliarder kroner).

Det DTS oppnår ved å fortelle kaketallhistorien, er å vedlikeholde institusjonsteatrene som skurkene i historien om det frie feltet – alltid stikker de av med det største kakestykket. Dette er et retorisk grep som bidrar til å opprettholde en slags motsetning mellom institusjoner og frie grupper, en motsetning som er mye mindre markant i dag enn for 30 år siden.

Kulturløftet er snart innfridd; kulturbudsjettet er nå rett under 1 prosent av statsbudsjettet. De frie gruppene har hatt den største veksten under Kulturløftet – større enn institusjonenes – det er historien om at det går i riktig retning.

Vi skal være glade hvis kulturbudsjettet blir liggende på dette nivået i årene som kommer. Høyere enn 1 prosent blir det i hvert fall ikke i Brattens og min tid. Men det betyr altså ikke at kulturlivet er budsjett-taperen fra år til år. For i oljelandet Norge går budsjettet gjerne opp fra år til år, slik at denne 1 prosenten kan bety mangfoldig flere millioner til kulturlivet fra år til år. Slik det frie feltets 6 prosent av totalkaka har betydd betydelige påfyll av millioner de siste årene.

Det er viktig at en organisasjon som DTS er på høyde med sin tid og at den ikke gror fast i sin opprinnelseshistorie; opprøret mot institusjonene.

Jeg spør derfor om det ikke er på tide at DTS endrer retorisk og politisk kurs og begynner å fortelle andre (tall)historier om og til medlemmene sine? Bør ikke DTS nå slutte å speile seg i institusjonenes regnskap og heller konsentrere seg om sine egne?

Anne-Britt Gran er teaterviter og professor ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk på BI. Hun har tidligere sittet i Norsk kulturråds utvalg for scenekunst og i styret for Black Box Teater.