Hvem styrer ballettutdanningen i Norge?

Jeg skriver denne teksten fra to posisjoner: som forelder og som dansekunstner. Min datter har brukt de siste seks årene på å trene ved Den Norske Ballettskolen sammen med en gruppe på 18 dedikerte unge dansere. I mars søkte hun, sammen med de fleste av sine medelever, om å fortsette utdanningen gjennom det offentlig finansierte talentprogrammet i klassisk ballett ved Ruseløkka ungdomsskole. Kun åtte elever ble tatt opp – selv om programmet har 15 plasser.

Denne kronikken handler ikke om min datter. Den handler om et offentlig utdanningssystem som allerede før reisen har begynt, sender barn et tydelig signal om hvem som er verdt å satse på – og hvem som ikke er det. Det handler om hvilke verdier vi løfter frem, hvordan vi definerer potensial, og hvordan offentlige ressurser fordeles.

Jeg har jobbet i dansefeltet i over tjue år som danser, koreograf, professor, mentor og rådgiver for nasjonale talentprogrammer. Jeg har sett hvordan talent kan utvikle seg på ulike måter, hvordan kropper endrer seg, og hvor avgjørende timing, støtte og trygghet er for unge danseres utvikling.

Jeg har tidligere stilt skolens ledelse spørsmål om finansiering, inntakskriterier og opptaksprosessen. Svarene jeg fikk var forsinket, mangelfulle, eller uteble helt. Når det gjelder offentlig utdanning og offentlige midler, blir manglende åpenhet en del av problemet.

Deretter skrev jeg et åpent brev til ledelsen ved Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett, Ruseløkka skole, Utdanningsetaten i Oslo, flere politikere og Scenekunst.no. Jeg publiserte også brevet på min egen Facebook-side. Før brevet var klart til publisering her på Scenekunst, fikk jeg et svar fra Ballettskolen ved rektor Christine Thommassen. Jeg opplever ikke at brevet svarer tilfredsstillende på spørsmålene mine. Dette innlegget er en oppdatert og forkortet versjon av det opprinnelige brevet.

Med denne teksten ønsker jeg å bidra til en bredere samtale om ansvar, rettferdighet og hvordan vi former fremtidens danseutdanning i Norge.

Ubrukte plasser

Talentprogrammet i klassisk ballett ved Ruseløkka er offentlig finansiert og i teorien åpent for elever fra hele landet. Det finnes 15 offentlig finansierte plasser i programmet. I år ble bare 8 av 18 elever fra Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett tatt opp. Ingen eksterne søkere fikk plass.

Ifølge ballettskolens svar på mitt åpne brev, blir de resterende plassene «frigjort» til andre elever ved Ruseløkka. Men hvorfor brukes ikke midlene til det de er ment for? Talentet og potensialet finnes. Hvorfor støtter vi dem ikke?

Her ligger det en grunnleggende motsetning. Før samarbeidet med Ruseløkka ble etablert, kunne elever ved Ballettskolen ved DNO&B fortsette frem til de var 16 år. Det betyr at når foreldre betaler skolepenger privat til ballettskolen, regnes 18 elever som gode nok. Men når midlene kommer fra det offentlige, melder ballettskolen til den offentlige ungdomsskolen at kun 8 kvalifiserer.

For tidlig utsiling

I Sverige og Danmark får langt flere elever muligheten til å fortsette sin ballettutdanning til de er 16 år. I Norge blir det gjort et hardt utvalg allerede ved 12-årsalderen. Jeg mener dette utvalget skjer for tidlig og på for brutalt vis.

Barn på 12 år er fortsatt i utvikling – både fysisk og mentalt. Puberteten påvirker bevegelighet, styrke og koordinasjon. Forskjellene mellom barna på dette tidspunktet sier mer om biologi og timing enn om langsiktig potensial.

Men systemet gir dem ikke tid til å vokse, og ordet «talent» brukes som et verktøy for å ekskludere. Ved 12 års alder sier «talent» lite om utholdenhet, arbeidsvilje eller fremtidig kapasitet. Det sier noe om timing og utseende. Å bli danser handler aldri bare om medfødt talent. Det krever tid, innsats og støtte – og skolen nekter dedikerte elever muligheten til å bli det de allerede jobber hardt for å bli.

Til slutt handler det ikke om å utvikle potensial. Det handler om å sile det bort.

Problematiske fysiske tester

Som en del av opptaksprosessen ble barna utsatt for fysiske tester, inkludert måling av leddmobilitet og passiv hofterotasjon – uten tydelig forklaring eller informert samtykke.

Testene ble gjennomført uten medisinsk tilsyn, uten privatliv og uten at resultatene ble godt forklart. Noen barn kom hjem og gjentok tall de hadde hørt om kroppen sin, uten å forstå hva de betydde – forvirret og opprørte. Sensitiv informasjon om barnas kropper ble delt med juryen uten kontekst eller faglig tolkning.

Det finnes lite vitenskapelig belegg for slike tester, særlig når barna er 12 år gamle – en alder hvor bevegeligheten naturlig svinger på grunn av vekst.

Selv Royal Ballet School i London sluttet å bruke slike tester for flere år siden. De fant dem upålitelige og lite nyttige for å vurdere langsiktig potensial. I stedet har de valgt å fokusere på helhetlig helse og utvikling.

Hvem har makten?

Juryen som avgjør hvem som kommer inn i programmet, består nesten utelukkende av representanter fra de samme institusjonene: Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett, Nasjonalballetten og tilknyttede utdanningsprogrammer.

Det finnes ingen stemmer utenfor dette systemet – ingen uavhengige ballettpedagoger, og ingen representanter fra andre ballettskoler.

Flere av jurymedlemmene har overlappende roller, for eksempel å lede både skolen og nasjonale talentinitiativer, noe som reiser spørsmål om habilitet og objektivitet.

Denne strukturen skaper et skjevt utgangspunkt. Elever fra Ballettskolen ved DNO&B blir vurdert av folk som kjenner dem – og foreldrene deres – personlig. Eksterne søkere møter et lukket system. Det er vanskelig å ha tillit til en prosess som ikke er bygd for å være nøytral. Igjen: Ingen elever fra andre skoler bestod opptaket.

Enda mer bekymringsfullt er det at juryen ikke bare avgjør hvem som får plass – men også hvor mange. Det betyr at en gruppe dominert av representanter fra ballettinstitusjonene, som selv ikke bærer kostnadene for programmet, i praksis bestemmer hvor mye av Ruseløkkas offentlige midler som faktisk brukes.

Men dette er et program ved en offentlig skole, med 15 offentlig finansierte plasser. Beslutningen om hvor mange som skal tas inn, bør tilhøre Ruseløkka og Oslo kommune – ikke ballettskolen.

Tenk deg et talentprogram i matematikk med 15 plasser, og at en ekstern forskningsinstitusjon bestemmer at bare åtte barn fortjener støtte dette året. I stedet for å utvikle alle de 15 beste fremtidige matematikerne, snevrer de inn gruppen etter sin egen interne logikk. Det ville vært uforståelig i ethvert annet fagfelt – og bør være det her også.

Ballettskolen utsetter dessuten resultatene fra opptaket i opptil to måneder. I praksis ber de en offentlig ungdomsskole om å holde tilbake informasjon om hvilken skole et barn skal gå på. Denne graden av kontroll – over både utvelgelse og kommunikasjon – gir én institusjon altfor mye makt i et offentlig finansiert system.

Dette handler om mer enn ett barn

Dette handler ikke bare om min datter. Det handler om signalet vi sender til alle barna i systemet: Hvis du ikke passer inn som 12-åring, er du ute. Vi vil ikke støtte deg eller gi deg mulighet til å vokse.

Men tallene viser at denne tilnærmingen ikke fungerer. Bare et fåtall elever fra dette talentsporet går videre til profesjonell danseutdanning – og enda færre ender i kompanier som Nasjonalballetten.

Ballettskolen har eksistert siden 1995, og Ruseløkka-programmet i nesten 20 år. I dag er det 21 norske dansere i Nasjonalballetten og Nasjonalballetten UNG – det vil si omtrent en tredel av kompaniet – og ytterligere rundt fire som danser i andre internasjonale kompanier. Til sammen 25 dansere. Det gir et gjennomsnitt på litt over én danser i året som dette systemet har klart å produsere.

Det er verdt å nevne at minst én av disse danserne ble avvist fra Ruseløkka-programmet. Det er altså mulig å lykkes utenfor systemet – men det er vanskelig og sjelden, siden dette programmet er det eneste av sitt slag i hele Norge.

Forslag til endring

Her er fire grunnleggende tiltak som vil gjøre systemet mer åpent, rettferdig og fremtidsrettet – og, etter mitt syn, mer effektivt når det gjelder å utvikle norske ballettdansere og bidra til hele dansefeltet i Norge:

• Bruk alle de 15 offentlig finansierte plassene i Ruseløkka-programmet. Hvis midlene er satt av, bør plassene fylles.
• Utsett den endelige utvelgelsen til elevene er 16 år, når de har hatt tid til å utvikle seg fysisk og mentalt.
• Vurder bruken av fysiske tester på nytt – særlig i offentlig skole, hvor samtykke, åpenhet og relevans er avgjørende.
• Utvid juryen med stemmer utenfor Opera- og Ballettsystemet, for eksempel uavhengige ballettpedagoger eller lærere fra andre skoler.

Norge har en forholdsvis kort historie innen klassisk ballett, og pionerene – sammen med ballettskolen – som bygde opp dette feltet, fortjener anerkjennelse. De skapte noe viktig og varig.

Nå som det er nye ledere på plass, er det kanskje tid for å evaluere hvordan systemet fungerer – fra maktstruktur og undervisningsmetoder til selve utvelgelsesprosessen. Et solid fundament skal ikke hindre endring. Det skal gjøre den mulig.

Skolene bør gi flere elever en reell mulighet til å utvikle seg – og gi Norge et bredere grunnlag for å løfte frem fremtidige dansere.