Hvem skal kontrollere kvaliteten?

Kulturpolitikk skal ikke handle om geografi eller penger, men om kvalitet. Noenlunde slik lød en slags konklusjon da tidsskriftet Minerva torsdag kveld avviklet kulturdebatt i det nye Litteraturhuset i Bergen, der det egentlige – og stadig tilbakevendende – temaet var oslodominansen i kulturlivet.

Men det er kanskje en grunn til at kulturpolitikken, og de fleste debattene om den, handler nettopp om geografi og penger, og ikke om kvalitet. Temaet penger er så opplagt at det trenger ingen utdypning. Geografi er også temmelig opplagt. I hvert fall for oss som bor et stykke unna hovedstaden og bare storøyd ser hva den graver til seg av statlige kulturmidler. Poenget er ikke at Oslo ligger sør for Trondheim eller øst for Bergen, men at det er der de statlige kulturbyråkratene befinner seg. Og fra Nationaltheatret, Nasjonalmuseet og alt det andre mer eller mindre kulturnasjonale med sete i hovedstaden, er veien til Kulturdepartementet uendelig mye kortere enn fra landets andre små storbyer, og distriktene for øvrig. Det gjør at møtepunktene er flere, møteaktiviteten hyppigere, samrøret tettere og den gjensidige forståelsen sterkere.

Den Nationale Scene holder til i et fantastisk flott, men råttent jugendbygg. Dansekompaniet Carte Blanche har tilhold i et skur, og BIT Teatergarasjens bygg har i flere år vært en ruin. Som Erlend Høyersten, direktør for Kunstmuseene i Bergen, påpekte, ville dette aldri blitt godtatt i Oslo. Det ville heller aldri ha skjedd, for den gode nabo i Akersgata 59 hadde nok trådd hjelpende til.

Og likevel er det noen som vil ha oss til å tro at geografi ikke har betydning?

I et slikt perspektiv er det selvsagt fristende å gripe til kvalitetskriteriet: Kulturinstitusjonene må få sine tildelinger basert på kvalitet, ikke på alle slags andre vage kriterier. Om verden bare var så enkel!

Kvalitet er jo ikke noen enkelt målbar størrelse. Dessuten sliter jeg med å se for meg noen tusen departementale kontrollører som skal gjennomtråle landets kulturinstitusjoner for å vurdere kvaliteten på det de til enhver tid presenterer. Kvalitetsmålinger er et ypperlig redskap til det motsatte av å oppnå en slags rettferdighet – å opprettholde og gjerne forsterke eksisterende skeivfordelinger.

Hvis det, mot formodning, fins vilje i Kulturdepartementet til å gjøre noe med den årelange forfordelingen av alt kulturliv som ikke har adresse Oslo (for sikkerhets skyld: den som blir forfordelt får mindre, ikke mer), lar det seg lett gjøre. I stedet for lik prosentuell økning, som kun øker forskjellene siden utgangspunktene er så forskjellige, kan man – som en begynnelse – gi like store kronetillegg til institusjoner med samme status, f.eks. dem som har nasjonal status og følgelig skulle være lett sammenlignbare. Så kan man toppe det med en ekstrabevilgning til dem som henger etter økonomisk.

18 år etter at både OFO og BFO fikk status som nasjonale orkestre, har BFO ennå ikke nådd opp i fullt, symfonisk antall musikere. Og de siste årene har avstanden i statlige tildelinger mellom dem bare økt. Nasjonalmuseet har aldri vært i nærheten av å realisere sine hårete mål, og har i stedet redusert dem til det latterlige. For denne innsatsen belønnes de med en budsjettøkning på 40 millioner kroner de fem siste årene. Til sammenligning har Kunstmuseene i Bergen, som virkelig er på offensiven og også forvalter arven etter våre største komponister, i samme periode fått en økning på fire millioner. Tilsvarende gikk det mange år før Bergen Kunsthall, som er blitt en internasjonal stjerne på samtidskunsthimmelen, nådde opp på samme tilskuddsnivå som halvsovende Kunstnernes Hus i Oslo. Og nå skal Oslo også få sitt eget filmsenter. Bare rimelig, naturligvis, siden hovedstadsområdet foreløpig ikke rår over mer enn 90 prosent av de statlige bevilgningene til filmproduksjon.

Tildelingsbrevene som hvert år går ut fra KUD til alle som er blitt begunstiget med statlige midler, inneholder et utall krav, noen til dels latterlige, som tilsynelatende ingen i departementet kontrollerer etterlevelsen av. Med mindre de av uforklarlige grunner finner det formålstjenlig. Som da Carte Blanche for noen år siden, på grunn av lav egeninntekt, fikk pålegg om å øke publikumsbesøket gjennom et mer ”folkelig” repertoar. Andre institusjoner som ikke oppfyller målkravene, hører aldri noe. Slik gjør byråkratene i KUD dette til sine personlige styringsredskaper, som de kan bruke etter eget forgodtbefinnende. Utad gjør de kanskje ikke så mye av seg, men ingen trenger tvile på at kulturpavene fins.

22. juli-kommisjonen avslørte et skremmende ineffektivt byråkrati på viktige samfunnssektorer. Jeg er redd for at en tilsvarende gjennomgang av tilstanden i det statlige kulturbyråkratiet ville gitt et like nedslående resultat. Nettopp her er det opprydningen bør begynne.