Hvem sin indre kamp?

Human er en soloforestilling som kombinerer dans, videoprojeksjon og musikk. Forestillingen er et samarbeid mellom dansekompaniet Plire Multi (Tharan Revfem) og det kreative studioet Tundra* (Espen Haslene), som har samarbeidet om ulike prosjekter siden 2008. På scenen opptrer Nina Biong i dialog med det visuelle uttrykket til Tundra*. Alt av det visuelle innholdet er skapt med utgangspunkt i danserens kropp og bevegelser. Bevegelsene arbeider med den fysiske og mentale begrensningen personer som lider av schizofreni har. Det virker som forestillingen ønsker å belyse lidelsen og åpne opp for en bredere forståelse av hva schizofreni kan bety.

Indre kamp Et stort buet lerret projiserer en video av en kvinne (Biong) fra halsen og opp. Jeg blir umiddelbart dratt inn i det intense blikket hennes som stirrer på noe langt borte. Øynene skinner som om hun holder igjen tårer. En mørk during fyller hele rommet. Hun puster tungt og holder igjen pusten på samme tid. Det er en indre kamp som jeg blir fysisk og emosjonelt engasjert i. Biongs ansiktsuttrykk blir langsomt mer og mer intenst, ansiktet mer og mer anspent. De minste muskulære detaljene blir synlige, som når hun biter tennene sammen og kjeven spenner seg. Det ser ut til at hun har vanskelig for å puste. Spenningen vokser og brusken i halsen og kragebeinet stikker og streber ut mot huden, som om hun blir kvalt innenfra.

Dramatisk klassisk musikk bryter det durende lydlandskapet og oppleves som en litt overveldende overgang fra det intime og sårbare. Biong entrer scenen fysisk. Hånden hennes repeterer artikulerte gester og skaper assosiasjoner til noe hverdagslig. Jeg får assosiasjoner til skriving, trykking, fikling og det å berøre noe. På et punkt ser det ut som hun mimer en kikkert og at hun flytter ulike gjenstander i rommet. Bevegelsene er skarpe, hektiske, anspente og låst i det repeterende materialet. Frustrasjonen i bevegelsene vokser, kroppen blir mer desorientert og blikket blir mer og mer intenst i løpet av forestillingen.

Tverrfaglig samspill Videoprojeksjonen viser ulike kroppsdeler vevd inn i hverandre i flere lag. Dette skaper en slags kaleidoskopisk, ekkolignende effekt, med utallige skygger som beveger seg om hverandre. Det er et solid samspill mellom bevegelse og film. Bildene som vises blir etterhvert mer forvrengte og ugjenkjennelige, som om de gjenspeiler utøverens reise.

Det er særlig ett minneverdig øyeblikk der den fysiske dansen har et spesielt godt samspill med lydbildet og videoprojeksjonen. Det er når Biong går inntil lerretet og videoen skaper bevegende skygger rundt henne som forvrenger min virkelighetsoppfatning av hvor kroppen hennes er. Det blir utydelig hva som er fysisk og hva som er videoprojeksjon. Det visuelle uttrykket har en tydelig referanse til psykose og hallusinasjoner, som er vanlige symptomer på schizofreni. Lydbildet veksler mellom det mer klassiske og det mer eksperimentelle og abstrakte. Det er også innslag av hvisking, som kan referere til det å høre stemmer i hodet. For meg blir den mer klassiske musikken til tider overdøvende, og jeg synes det funker best når musikken er mer minimalistisk.

Stereotyp representasjon Tematikken om schizofreni er forklart i programmet, og den gjennomsyrer helt klart min opplevelse. Jeg skulle nesten ønske at tematikken ikke var så eksplisitt. Jeg opplever at forestillingen sitter fast i stereotype kjennetegn for diagnosen. Referansene er veldig tydelige, og jeg savner mer rom for tolkninger og en dypere intensjon i valg av tematikk.

Det er mye som rører meg, spesielt når Biong er så overbevisende, kraftfull og intens i sin fremtoning. Frustrasjonen og den indre kampen hun uttrykker er noe jeg tror de fleste kan relatere til. Likevel kjenner jeg på et ubehag underveis og stiller spørsmål ved forestillingens legitimitet. For selv om dansen er overbevisende, blir jeg sittende og lure. I programmet og introduksjonen oppgis det ingen personlige referanser eller tilknytning til temaet. Forestillingen har en form som gjør at jeg ikke helt skjønner intensjonen med å portrettere schizofreni annet enn å bruke det som inspirasjon til det visuelle uttrykket. Hva blir resultatet av å kun oversette schizofreni til en koreografisk form? Forteller det oss noe mer om diagnosen eller om dem som har den? Det er selvsagt mulig for en person uten en psykisk lidelse, å portrettere en person som har en – men forestillingen gjør meg usikker på hvilken relasjon aktørene på og rundt scenen har til tematikken.

Vi ser det i filmer og TV-serier hele tiden; funksjonelle kropper som spiller personer med ulike sykdommer, nedsatt funksjonsevne eller funksjonsvariasjoner. Dette er noe som har blitt normalisert gjennom årene, men som først i nyere tid blir debattert. Jeg reflekterer tilbake til danseforestillingen Struggle by proxy (2019) av Hege Haagenrud, der tre dansere uten cerebral parese (CP) hadde som mål å etterligne en person med funksjonsvariasjonen. Dette var et forsøk på å vise hvordan de med CP strever med å tilpasse seg samfunnets normer for såkalte normale bevegelser. De fleste har skjønt nå at en hvit person som blir sminket for å etterligne en mørk person, ikke er akseptert. Men i hvilken grad kommer lignende spørsmål i spill hvis en person uten en psykisk lidelse eller funksjonsvariasjon portretterer en med? Jeg synes at selv om intensjonen om å belyse en psykisk lidelse er god, blir det for overfladisk, fordi forestillingen tilsynelatende bare bruker lidelsen som et utgangspunkt.

Human er en estetisk nytelse med en styrke i den kraftfulle dansen og den imponerende bruken av visuell teknologi. Den har potensiale til å engasjere et bredt publikum. Jeg skulle bare ønske at den dykket dypere inn i tematikken. Kanskje hadde de da lykkes med å utvide den stereotype oppfatningen av schizofreni.