Hva vil det si å ta nasjonalt ansvar?

I norsk kulturpolitikk har man tradisjonelt hatt en oppdeling mellom lokale, regionale og nasjonale kulturorganisasjoner. Denne oppdelingen kan virke både irrelevant og unødig avgrensende for mange, ikke desto mindre får oppdelingen stor betydning når det søkes og tildeles nasjonale midler.

Det er mitt inntrykk at mange organisasjoner gjerne bruker begrepet nasjonal om seg selv – særlig i sammenheng der det gir finansiering eller kredibilitet. Det kan ofte dreie seg om organisasjoner i Oslo som er de eneste av sitt slag eller som i kraft av sin plassering finner det naturlig å ta på seg et nasjonalt mandat. Dansens Hus er en nasjonal scene for dans som mottar midler over statsbudsjettet. Men også Scenekunstbruket, Danse- og Teatersentrum, CODA-festivalen, Dramatikkens Hus, Norske Dansekunstnere og mange andre kan vel sies å ha et mandat som bør rekke langt utover Oslos geografiske grenser.

Det som er mitt ankepunkt er at nasjonale institusjoner og organisasjoner må ta inn over seg hva det faktisk betyr. Dersom man i inkluderingens navn skaper arrangementer for hele landet, bør man også legge til rette for deltakelse fra hele landet. På slutten av året raser det ofte inn med hyggelige invitasjoner til prisutdelinger og nettverksmøter i regi av organisasjoner med sitt tilhold på Østlandet. Og mange er heldigvis oppmerksomme på også å invitere kunstnere som holder til utenfor Oslo. Slike arrangementer er ikke kun hyggelige, de er potensielt også en faglig møteplass og et sted å dyrke nettverk.

Problemet er bare at kunstnere som hedres selv må betale for å være til stede i Oslo. For en person med bosted i Asker er det ikke noe problem å betale en togbillett. For en person bosatt i Stamsund er problemet et ganske annet. Det finnes ingen kunstnere som har 8000 kroner stående på konto i tilfelle noen skulle få lyst til å gjøre stas på deg. Det samme gjelder reisetilskudd til ulike faglige arrangementer. Noen organisasjoner strekker seg til å tilby reisestøtte – de innser ikke at deres maksgrenser for reisestøtte uansett diskvalifiserer mange fra å delta. Det betyr i sin tur, at disse møteplassene og arrangementene på ingen måte er nasjonale i sin form og dermed ekskluderer kunstnere i store deler av landet.

I den mer alvorlige ende har vi co-produksjonsmuligheter. Institusjoner og organisasjoner som støtter kunstneres arbeid og formidling er av åpenbare grunner viktige i mange kunstneres liv. Også her ser vi at de nasjonale institusjoner har svært avgrensede samarbeid som i liten grad bidrar til produksjon og formidling for kunstnere utenfor hovedstadsområdet. Sett utenfra er det lite nasjonalt over kun å produsere lokale kunstnere.

Det finnes et strålende begrep som er oppfunnet av psykologspesialist Malin Fors fra Finnmarkssykehuset: geografisk narsissisme. Begrepet peker på at virkeligheten er definert fra en urban og selvsentrert posisjon. Geografisk narsissisme dekker over at den urbane verden ofte ser seg selv som verdens navle og midtpunkt. Fra et urbant ståsted ser man ingen problemer med å produsere lokale kunstnere, formidle lokalt og kalle seg en nasjonal aktør. Malin Fors beskriver den urbane selvhøytideligheten som noe selvfølgelig, en maktposisjon der man definerer hva som er riktig, støtteverdig og viktig, mens det rurale hele tiden er unntaket. Derfor tillater jeg meg å være kritisk til det nasjonale mandatet mange smykker seg med.

I juleferien vil jeg vil derfor oppfordre representanter fra de nasjonale institusjonene til å vurdere egen grad av geografisk narsissisme – så ses vi kanskje i det nye året?